Studenter som medforskere

Dette er et av temaene Kjartan Skogly Kversøy ved Institutt for yrkesfaglærerutdanning drøfter i sin doktorgradsavhandling. Som lærer ved masterutdanningen i yrkespedagogikk har han gjennomført en rekke metodeeksperimenter sammen med sine studenter. 

– Hva skjer i et aksjonsforskningsprosjekt når vi inviterer deltakerne til å være med å analysere dataene? spør Kversøy. – Som aksjonsforsker er vi jeg opptatt av å være så demokratisk som mulig i tilretteleggingsfasen av aksjonsforskningsprosessen, altså i den delen av prosessen der vi samarbeider om å få til utvikling, men når det kommer til å jobbe med dataene, er det vanlig at forskeren gjør analysearbeidet uten medvirkning fra deltagerne.

Her opplever Kversøy det er en mismatch mellom måten dataanalysen gjøres og grunnverdiene knyttet til medvirkning i aksjonsforskningen. Han forsøker å utfordre og utvide mulighetshorisonten for medvirkning i både masterutdanningen og aksjonsforskningen.

Forskningsfortelling

Det er vanlig at masterstudentene i yrkespedagogikk driver utviklingsarbeid for å forbedre sin egen praksis. Denne læringsstrategien er en del av tradisjonen ved studiet. I samarbeidet med Kversøy har studentene i dette prosjektet latt loggene de skriver underveis, og dokumentasjonen fra eget utviklingsarbeid, bli en del av forskningsdokumentasjonen til et felles aksjonsforskningsprosjekt.

Etter hver dags samarbeid har Kversøy skrevet en forskningsfortelling på bakgrunn av alle loggene til studentene. – Jeg skriver det jeg har planlagt, gjort og opplevd og har fokus på at det skal være i samspill med loggene. At forskningsfortellingene og loggene stemmer overens er viktig. Alle setningene studentene skriver i loggene er med, men noen gjentakelser blir tatt bort, sier Kversøy.

I siste del av samarbeidet har en tredel av studentene deltatt som medforskere i analysefasen. De daglige forskningsfortellingene fra samarbeidet har blitt samlet i en stor helhetlig forskningsfortelling. Analysedeltagerne har blitt bedt om å fokusere på to kjernespørsmål: Hva griper deg i møte med forskningsfortellingen? Hva opplever du kommer til syne?

– Vi har så sammenlignet det den enkelte medforsker har blitt grepet av eller har opplevd har kommet til syne, sier Kversøy.  – Likhetene i funn er det mest slående. Prosessen kjennetegnes av å fungere som en dialog mellom fortolkninger.

Kversøy operasjonaliserer Hans-Georg Gadamers beskrivelser av hermeneutikk. Gadamer gjør ikke noe slikt selv, men beskriver grunnstrukturene forståelse og fortolkning består av. Kversøy hevder også han klarer å vise måter man kan bli enige om som et fellesskap i et analysesamarbeid mellom medforskere.  Jürgen Habermas diskursteori er en inspirasjonskilde her.

– Jeg har også involvert fem eksterne representanter, og de har kommet fram til mye av det samme som studentene. Disse analysedeltagerne har fungert som en slags referansegruppe. De har først og fremst bekreftet funnene til medforskerne.

Analysen som læringsprosess

– Analysen kan være en læringsprosess i seg selv, sier Kversøy. – Det blir en refleksjon og læringsprosess for de som har vært med i forskningsprosjektet. Gjennom dette har de forstått hva de har vært med på.

Kversøy er opptatt av at utviklingsprosjekter også skal være læring for det miljøet som deltar og ikke bare for forskeren. Kanskje er analysefasen undervurdert som læringsmulighet for deltagerne i et utviklingsarbeid.

– Medforskerne har også bidratt til å synliggjøre ting jeg som forsker antagelig hadde gått glipp av uten denne formen for samarbeid. Et interessant funn er masterstudentenes fokus på høgskolelærernes didaktikk. Studentene er ikke bare opptatt av det faglige innholdet i undervisningen, men er også opptatt av hvordan vi som høgskolelærere legger til rette for læring. Det er både utfordrende og gledelig.

– Masterkullet som har vært med på dette arbeidet, har fulgt studieplanen slik vi pleier, men de har fått tilbake mer dokumentasjon av arbeidet det har vært med på. Etter hver samling har de fått igjen ekstremversjonen av forelesningsnotater. Disse forskningsfortelingene er et produkt av alle deltagernes opplevelser og oppdagelser fra samarbeidet. Dette skulle vi hatt tid til oftere. Både studentene og jeg har lært masse gjennom dette tette samarbeidet.

– Dette metodeeksperimentet viser at utdanningen allerede er ganske radikal. Studentene legger mange av premissene for utdanningen slik den er i dag. Studentene beskriver masterutdanningen som relevant. Jeg har også ønsket å presse noen grenser i utdanningen når det gjelder hvem som skal bedømme kvaliteten på arbeidet som gjøres i studiet.  Jeg har utfordret studentene til å sette ord på hva de mener kjennetegner utviklingsarbeid og dokumentasjon av god kvalitet.

– Det å sende vurderingsarbeidet tilbake til studentene skaper uro. Studentene er ikke vant med å vurdere eget arbeide på denne måten. Studentene må sette ord på det som kjennetegner kvalitet. Som nåværende og framtidige lærere blir de utfordret på dette uansett. Studentenes innspill har så blitt delt med kollegaene som driver studiet sammen med meg. Det er både krevende og spennende å bli utfordret i vurderingsarbeidet vi som høgskolelærere gjør i forbindelse med vurdering av studentenes prosjekteksamener.

Mulighetshorisonten

Kversøy har drevet med aksjonsforskning siden 2006.  Han har kjent på hvordan han fort blir metodikkutøver når han trer inn i forskningsarbeidet, hvordan hverdagen etter hvert tar han, og at det blir lite plass til å stille nye spørsmål til det forskningsmetodiske.

– Jeg har vært opptatt av hvordan medvirkning og demokratiske prosesser kan utvide mulighetshorisonten for forskningen, sier Kversøy. – Det er alltid et dilemma når tiden er begrenset.

– Masterstudentene våre gjør utviklingsarbeid i egne organisasjoner. Mitt ønske er at dette arbeidet kan gjøre at de opplever større mestring i utviklingsarbeidet og arbeidshverdagen, sier Kversøy.

– Anonymisering er en spennende utfordring i slike prosjekter. Hvordan skal jeg som forsker unngå å ta æren for det studentene har bidratt med. Aksjonsforskeren Jack Whitehead sier at han opplever det uetisk å bli anonymisert i mange forskningsprosjekter. Han påpeker at han er voksen og myndig og står for det han mener.

– Jeg har forsøkt å ta Whiteheads utfordring på alvor. Alle studentene som har vært med og analysert data er nevnt med navn i avhandlingen. De har blitt spurt om de har ønsket dette. De har gjort en viktig jobb og bør krediteres for dette.

– Det er fullt mulig å spore forskningsfortellingene tilbake til samarbeidet med studentene i kull 2011.  Samtidig har jeg anonymisert hvem som har sagt hva i forskningsfortellingene. Det er altså ingen hemmelighet at kullet har vært med, men jeg har valgt å henvise til dem som en gruppe og valgt å tone ned fokuset på den enkelte student, sier Kversøy.

Disputas i Roskilde

Kversøy forsvarer sin doktoravhandling ved Institut for Psykologi og Uddannelsesforskning, Forskerskolen i Livslang Læring, Roskilde Universitet fredag 20. november kl.13.00

Doktorgradens tittel er Metodeeksperimenter med radikal medvirkning i utdanning og forskning – Et aksjonsforskningssamarbeid med et kull masterstudenter i yrkespedagogikk