Både store og små forskjeller mellom barnevern

Hvordan tenker barnevernsansatte og dommere i barnevernssaker i ulike land? Hvordan forholder de seg til barn og foreldre? Hvor lang tid bruker barnevernet?

Norsk barnevern har de siste månedene fått mye kritikk både internasjonalt og her hjemme. Men fram til nå har vi vist svært lite om hvordan norsk barnevern arbeider, sammenlignet med barnevernet i andre land.

Et forskningsprosjekt der norske forskere har samarbeidet med kolleger i Finland, USA og Storbritannia, gir oss flere svar. I alt 900 barnevernsansatte og 1600 beslutningstakere i domstolene er studert.

Forskerne har beveget seg inn på et område hvor det knapt er gjort internasjonal, sammenlignende forskning tidligere.

Norge: 10 uker. USA: 4 dager

Når barnevernet skal forberede det som kalles en omsorgsovertakelse, altså det som ofte innebærer en ufrivillig flytting av barnet, så bruker barnevernet i Norge i snitt 10 uker på å forberede det som skal skje. I USA bruker barnevernet i snitt 4 dager på det samme.

Finsk barnevern bruker omtrent samme tid som norske kolleger, mens barnevernet i England gjør unna forberedelsene på 10 dager.

– Dette er en enorme forskjeller, konstaterer Marit Skivenes.
Hun er professor ved Universitetet i Bergen og har ledet dette internasjonale forskningsprosjektet, som er blitt finansiert av Norges forskningsråd.

Mest stresset i Norge

Like overrasket ble forskerne da de fant at barnevernsansatte i Norge og Finland forteller om mest tidspress og stressende arbeid. Norske barnevernansatte opplever mer enn amerikanske og britiske kolleger, at de ikke får forberedt seg godt nok før barnevernet henter et barn hos foreldrene.

– Dette er jo et stort paradoks, sier barnevernsforskeren.
Marit Skivenes og forskerkollegene hennes mener dette handler om hva barnevernsarbeidere forventes å vurdere, før de legger fram saken for en domstol. Men det handler også om ulike vurderinger av hva som er gode nok forberedelser.

Barnevernsansatte i forskjellige land er pålagt å vurdere ulike forhold når et barn skal tas fra foreldrene. I Norge må mye dokumentasjon omkring barnets behov på bordet, før noe kan skje. I USA handler det heller om å vurdere risikoen for liv og helse, og å gripe inn raskt.

Hvordan tenker beslutningstakere i barnevernet?

Forskerne i dette prosjektet ønsket også å finne ut mer om hvordan beslutningstakere knyttet til barnevernet i ulike land, vurderer en problematisk familiesituasjon.

Det fant de ut ved å la beslutningstakere i Norge, Finland, USA (California) og England bli presentert for flere identiske saker.
En av sakene dreide seg om to barn med noen tydelige problemer. Forskerne spurte beslutningstakerne om de mente saken var en omsorgssviktsak, om de framtidige utsiktene for barna i forhold til et godt voksenliv og arbeidslivstilknytning. Til slutt spurte de om hva som burde gjøres.

Slik fikk forskerne undersøkt hvilke vurderinger som ble gjort i ulike land. De fikk også undersøkt forskjeller mellom beslutningstakere på ulike nivå i samme land

– Veldig interessante funn

– Dette ga oss veldig interessante funn, sier professor Marit Skivenes.
Forskerne fant nemlig overraskende små forskjeller mellom landene i synet på om hjelpetiltak bør settes inn.
Skivenes peker på at dette er spesielt overraskende, sett i sammenheng med hvor forskjellig barnevernssystemene er i de ulike landene.

Domstoler er sentrale i barnevernet

De fleste tror nok at det er barnevernet som bestemmer om et barn skal tas fra foreldrene.

Men både i Norge, Finland, USA og England er det domstoler som tar beslutninger om omsorgsovertakelser. I Norge har vi 12 fylkesnemnder for barnevern og sosialsaker som avgjør.

– Vi ser at barnevernsansatte og dommerne i hvert av landene er forholdsvis samstemte når det det gjelder vurderinger av barnas situasjon, framtidsutsikter og hva barnevernet skal gjøre. Det er altså klare likheter mellom nivåene i hvert enkelt land, forteller Skivenes.

– Unntaket er på spørsmålet om hjelpetiltak overfor familien, hvor dommerne i England i langt større grad enn barnevernsarbeiderne er enige i at det må gjøres. I Finland er det motsatt, dommerne mener i langt mindre grad at hjelpetiltak bør settes inn, sammenlignet med barnevernsarbeiderne.

Når barnet tas fra foreldrene

I en egen delstudie av hvordan barnevernet flytter barn fra foreldre, er også barnevern i Irland, Sveits, Tyskland og Sverige blitt trukket inn.

– Vi finner en del markante forskjeller mellom disse landene i hvordan de organiserer prosesser knyttet til omsorgsovertagelser, forteller Skivenes.

Det er ulikt hvilken profesjon som avgjør saken, om det er dommere, eller om også barnefaglige eksperter og legfolk trekkes inn, eller om bare legfolk får avgjøre. I ett land holdes det svært sjelden muntlige høringer. I et annet land gis partene svært lite innsyn i prosessen.

I nok et land snakker dommerne med barn helt ned i tre års alderen.

I England fant forskerne at bare advokatutgiftene for private parter i saker med omsorgsovertagelse, kan bli så høye som 500 000 kroner.

Marginaliserte familier

Når et barn tas fra foreldrene, så skjer dette langt oftere enn ellers fra det samfunnsforskere kaller marginaliserte familier.
En eller begge foreldrene kan slite med rus eller psykiske lidelser, eller begge deler. Foreldrene har gjerne lite utdannelse og dårlig økonomi.

– Dette gir barnevernet et ekstra stort ansvar for at beslutningene som fattes er riktige, sier Marit Skivenes.

Hun skulle ønske at Norge brukte enda mer ressurser på å utdanne og satse på barnevernsarbeiderne.

– Selv om det både i Norge og de fleste andre land er domstoler lik våre fylkesnemnder som tar disse alvorlige avgjørelsene, så er det de barnevernsansatte som må tåle all kritikken gjennom mediene, minner Marit Skivenes om.

Sammenlignet med nazister

Norge har de siste årene hatt en rekke kontroversielle barnevernssaker knyttet til innvandrere. I 2011 ble en kvinne med tsjekkisk bakgrunn fratatt omsorgen for sine to sønner av barnevernet i Norge. Saken er blitt svært mye omtalt i tsjekkiske medier. I februar gikk Tsjekkias president Miloš Zeman så langt som til å sammenligne det norske barnevernet med Nazi-Tyskland.

Også i Russland, Polen, India og flere andre land har det vært demonstrasjoner rettet mot barnevernet i Norge.

– Den internasjonale oppmerksomheten mot norsk barnevern har mange ulike sider. Det er vanskelig å forklare dette på en god måte. Men jeg tror at Norge har fått et dårlig rykte som gjør det lett å henge seg på med mer internasjonal kritikk, slik vi ser at enkelte utenlandske politikere har gjort.

– Vi ser også at i enkelte saker har religiøse bevegelser med forgreininger over mange land vært villige til å mobilisere. De har organisert demonstrasjoner og aksjoner på sosiale medier, påpeker Skivenes.

Barnevern jobber nokså likt

Marit Skivenes viser til forskningen i prosjektet hun har ledet, som konkluderer med at vi har noenlunde samme omfang av omsorgsovertagelser i Norge som i de sammenlignbare landene Finland, Sveits, Tyskland og Canada.

Norsk barnevern-statistikk viser at migrantbarn er overrepresentert når det gjelder hjelpetiltak i Norge. Men migrantbarn er på samme nivå som ikke-migrantbarn når det gjelder omsorgsovertagelser.

Ser vi kun på førstegenerasjons migrantbarn, så skjer det imidlertid flere omsorgsovertagelser blant dem.

– Vårt system, som mange andre lands systemer, er svært nøye på at rettssikkerheten for foreldre og barn blir ivaretatt i omsorgsovertagelsessaker.

– Når det er sagt, så er det klart at det også i et rettssikkert system skjer alvorlige feil. Akkurat det er vondt å tenke på når det gjelder barnevern.

Marit Skivenes tror konfliktene Norge har havnet i med flere land i sammenheng med omsorgsovertagelser hos innvandrerfamilier, også speiler hvordan ulike samfunn og land ser på hva som er akseptable levevilkår og familiesituasjoner for barn. Her trengs det imidlertid mer forskning for å kunne si noe mer sikkert, understreker professoren.

Funnene fra dette prosjektet presenteres i boka «Child Welfare Removals by the State: A Cross-Country Analysis of Decision-Making Systems», som kommer ut senere i år.