Vi må anerkjenne barns vennskap, fordi vennskap åpner opp verden.

Vennskap har alltid vært et sentralt barnehagepedagogisk tema. De siste årene har det også vært en økende forskningsmessig interesse for vennskap. Interessen spenner vidt og gjør seg gjeldende innenfor en rekke ulike fagfelt. I dette essayet skal det handle om vennskap slik det er beskrevet av den franske filosofen Jacques Derrida (1930 – 2004).

I filosofien har det vært vanlig å tenke på vennskap ut fra modell basert på likhet, gjensidighet og identifikasjon – som en sjel i to kropper for å låne Aristoteles’ kjente formulering. I dette essayet vil jeg skildre vennskap fra et litt annet perspektiv med vekt på det vi kan kalle eksistensielle erfaringer og grenseerfaringer.

Det vil handle om vennskap som brytes opp, om barns liksomvenner, om vennskap i lek. Påstanden er at vennskap ikke er en kompetanse, men at gjennom vennskap med andre åpnes barnas verden opp. Sagt annerledes: i vennskap
åpnes andre mulige verdener opp.

Sorg og vennskap

For Derrida er vennskap ubønnhørlig forbundet med sorg. At vennskap alltid bærer i seg en mulighet for å bli såret betyr ikke at sorgen finnes som en strukturell mulighet. Snarere fremstår muligheten for sorgen og såret som vennskapets nødvendig betingelse.

I en artikkel om vennskap blant de yngste barna i barnehagen skriver Anne Greve om at barn av og til blir «skilt fra sine venner» (Greve, 2009, s. 91). Grunnene kan være så prosaiske som organisatoriske endringer, eller at barna må bytte avdeling på grunn av alder. Greve antyder at voksne i barnehagen lar barn bli skilt fra sine venner, fordi vi voksne ikke i tilstrekkelige grad anerkjenner betydningen av barns vennskap med hverandre.

Hun poengterer derfor at vennskap faktisk betyr mye for barn, og at det også for dem er smertefullt å miste en venn. For Greve innebærer dette at barnehagelærerne må støtte barna «i deres bestrebelser for å bygge opp og bevare vennskapsrelasjoner i sin hverdag» (Greve, 2009, s. 91). På et nivå er det lett å være enig med Greve: vi må anerkjenne barns vennskap og ikke bryte dem opp unødvendig.

Samtidig er denne muligheten for at vennskapet gir deg et sår og at du må sørge over at vennen din er borte konstituerende for selve vennskapets struktur og opplevelsesdimensjon. Sorgens smertefulle innsikt har, ifølge Derrida, a priori trengt seg inn i og hjemsøker ethvert vennskap (Derrida 1997, s. 14). Uten denne mulige sorgen ville ikke vennskap og vennskapshandlinger springe mot oss med en slik veldig energi.

Vi må elske fremtiden

Dette kan kanskje synes som en fremmed måte å tenke vennskap på. En grunn til det kan være at den henger nært sammen med Derridas måte å tenke tid på, hans temporaliseringslogikk. I boken De la grammatologie skriver Derrida at fremtiden kun kan forventes i form av absolutt fare.

Fremtiden er noe monstrøst som bryter absolutt med all normalitet (Derrida, 1967, s. 14). Samtidig understreker han at vi må elske fremtiden. Det er derfor det som skal komme – det som er i kjømda, i emning – har en så særegen plass i hans tenkning. Vennskap kan bare skje når det springer ut av og er såret av en fremtid som fortsatt er i emning. Det vil si at det såret man kan få av å kunne bli skilt fra en annen er en nødvendig betingelse for å kalle noe vennskap. Uten denne muligheten for å bli såret vil vi, ifølge Derrida, være nokså likegyldige ovenfor den andre, og vårt forhold vil bære preg av bekjentskap og ikke vennskap. Vennskap bærer slik forstått preg av å være noe traumatisk.

Med andre ord trenger ikke barn i barnehagen faktisk å bli skilt fra sine venner – for eksempel fordi de flyttes til storebarnsavdelingen – for å oppleve eller føle sorg. Det er ikke uvanlig at barn har sterke sorgreaksjoner utløst av tanken på at de en gang i fremtiden ikke lenger skal være på samme avdeling som en venn. Jeg kan selv huske at jeg vegret meg mot å få såkalte sommerferievenner på hytta, nettopp fordi jeg forutså sorgen som ville komme på slutten av ferien når vi måtte dra hjem, og vennskapet måtte brytes opp. Således kan vi si at det såret som alltid er i emning bekrefter vennskapet.

Liksomvenner

Hva eller hvem kan vi være venner med? Ifølge Derrida må den vi skal inngå vennskapsrelasjoner med være dødelig. Vi kan ikke være venner med noe udødelig. Å hevde at man bare kan være venn med andre dødelige kan synes forhastet når vi tenker på barns vennskap.

Vi vet både fra egne erfaringer og fra forskning hvor viktig det er med det som noe uriktig kalles liksomvenner (Taylor, 2001; Taylor og Mottweiler, 2008). Vi vet også at vennene barn forestiller seg er langt fra bare på liksom. Det samme gjelder bamser eller andre kosedyr. Slik jeg tolker Derrida vil han ikke avvise at barn kan utvikle vennskap med en bamse, eller med en liksomvenn med henvisning til at de ikke er dødelige.

For de aller fleste barn vil deres liksomvenner dø, i betydningen «forsvinne bort fra barnas sjel nesten uten å legge igjen spor» som psykologiprofessor Alison Gopnik skriver (2010, s. 52). Selv om noen beholder sine liksomvenner langt ut over barndommen: – kunstneren Frida Kahlo malte liksomvennen sin inn i sine selvportrett, og musikeren Kurt Cobain adresserte sitt avskjedsbrev til sin liksomvenn Bodha – er det rimelig å si at barns liksomvenner for de fleste er skapninger som mer eller mindre udramatisk blir borte (Gopnik, 2010).

Venner i egen verden

Når Derrida minner oss på at vennskapet ikke bare er betinget av muligheten for å bli såret, men også av at vi og våre venner kan dø, er dette med på å utdype forståelsen for at i vennskap er enhver annen et unikt levende vesen. Den svenske filosofen Martin Hägglund skriver at den andre åpner opp en verden for oss og at denne verdenen har en unik opprinnelse og følelse for den som opplever den (Hägglund, 2008, s. 110).

Det vil si at det er bare sammen med en bestemt venn – og i den verdenen som hun åpner opp – vi kan gjøre eller har tilgang til noen bestemte erfaringer, følelser og opplevelser. I barnehagen oppstår det ofte situasjoner der noen barn leker sammen på en måte som gjør at ett eller flere andre barn ikke blir del av leken.

En utbredt og pedagogisk forståelig reaksjon er at en voksen forsøker å få barnet som ikke deltar i leken til å bli del av den etablerte lekeverdenen. Selv om hensikten om inkludering er legitim, er konsekvensen av en slik intervenering ofte at leken bryter sammen og at barna splitter opp lekeverdenen (Øksnes, 2010; 2013). En måte å forstå dette på er at barn i sine vennskap med hverandre åpner opp bestemte verdener og at disse verdenene er grunnleggende unike. Det er små verdener med en stemning bestemt av at barna er unike andre for hverandre. En slik sårbar andre-bestemt verden tåler kanskje ikke at atter andre skal bli del av den?


Å gripe inn i leken

Begrunnelsen for å gripe inn i barnas lek på denne måten er ofte utviklingspedagogisk. Tanken er at barna i lek kan utvikle sosial kompetanse, evner og ferdigheter som er viktige for vennskap. Det er nettopp denne tendensen til å knytte evner, ferdigheter og tillært atferd til vennskap Derrida er grunnleggende kritisk til. Han skriver at «anlegg, evner – alt som gjør vennskap mulig og forbereder for det – er ikke tilstrekkelig for vennskap, for vennskap som skjer» (Derrida, 1997, s. 17).

De vennskapshendelser som stadig skjer blant barn kan ikke med utgangspunkt i Derrida filosofi forstås som ulike utviklingssteg i retning av en form for fullt utviklet sosial kompetanse eller perfekt vennskap. En slik utviklingspedagogisk tankegang på vei mot det perfekte vennskap er fra Derridas andreorienterte perspektiv ikke bare en uoppnåelig målsetting. Et fullt utviklet vennskap er rett og slett utenkelig. Det perfekte vennskap lar seg ikke tenke fordi det ville ødelegge de vennskap som alltid er i emning.

Litteraturhenvisninger

Derrida, J. (1967). De la grammatologie. Paris: Le éditions de minuit

Derrida, J. (1997). The Politics of Friendship (G. Collins, Trans.). London: Verso. 

Gopnik, A. (2010). The Philosophical Baby. New York: Farrar, Strauss, and Giroux

Greve, A. (2009). Vennskap mellom de yngste barna i barnehagen. I: Nordisk barnehageforskning, Vol. 2 No. 2 (s. 91 – 98)

Hägglund, M. (2008). Radical Atheism. Derrida and the time of life. Stanford, Ca: Stanford University Press

Taylor, M. (2001). Imaginary Companions and the Children Who Create Them. Oxford: Oxford University Press

Taylor, M og Mottweiler, C. (2008). Imaginary Companions. Pretending the are real but knowing they are not. I: American Journal of Play. Summer 2008, s. 47–54