Dysleksi og fonologisk bevissthet i barnehage: Hva, hvorfor, hvordan og hvem?

Hva er fonologisk bevissthet?

Fonologisk bevissthet er bevissthet om hvordan språket er bygget opp av lyder. Ofte kalles det bevissthet om språkets form, fordi det altså handler om kunnskap om form, ikke innhold eller mening. Å få fonologisk bevissthet innebærer at barnet lærer seg å rime, klappe stavelser og etter hvert lytte ut lyder i ord. Det betyr for eksempel at barnet blir i stand til å høre hvilken lyd et ord starter med, for eksempel at navnet Anders starter med lyden «a» eller at katt starter med lyden «k». Etter hvert lærer barnet også å ta bort og å bytte ut lyder; for eksempel at hvis vi bytter ut «h» lyden i hus med «m» lyden får vi ordet «mus».

Blant annet Carroll og kolleger har vist at fonologisk bevissthet utvikler ser gradvis gjennom barndommen. Typisk er at barnet først lærer seg å rime, klappe stavelser og ha bevissthet mot større enheter i språket. Gradvis mot skolestart får barnet større bevissthet og kunnskap om mindre enheter i språket og språklyder.

Hvorfor er fonologisk bevissthet så viktig?

Både vi og andre har vist at fonologisk bevissthet henger tett sammen med evnen til å lære seg å lese. Når vi snakker om fonologisk bevissthet og leseferdigheter, mener vi den tekniske siden av lesingen. Det vil altså si evnen til å lære seg å avkode sammenhengen mellom lyd og bokstav. Dette er den første leseopplæringen og å mestre dette er en forutsetning for å senere kunne lære seg å lese med mening, altså forstå innholdet i en tekst.

I en kunnskapsoppsummering så vi (det vil si Melby-Lervåg, Lyster og Hulme) på sammenhengen mellom leseferdigheter og fonologisk bevissthet hos barn med dysleksi. Basert på 90 undersøkelser som hadde sammenlignet barn med dysleksi med en gruppe uten dysleksi, fant vi at barn med dysleksi gjennomgående har store vansker med fonologisk bevissthet. For de med interesse for statistikk, barn med dysleksi skåret i gjennomsnitt nesten 1.5 standardavviksenheter svakere enn de uten dysleksi på oppgaver med fonologisk bevissthet.

Vi så også på leser uten spesielle vansker. Basert på 155 ulike undersøkelser av barn uten spesielle lesevansker at fant vi en sterk sammenheng mellom fonologisk bevissthet og leseferdigheter. Igjen, viktig å understreke: Vi snakker altså da om den tekniske lesingen, altså evnen til å avkode sammenhengen mellom lyd og bokstav. Vi fant også at en viktig forutsetning for å lære seg å avkode lyder og bokstaver er bevissthet om enkeltlyder. Dette hadde større betydning en blant annet rimferdigheter. Årsaken til det er nok at rimferdigheter kommer på et tidligere tidspunkt før barnet egentlig er modent for å lære seg å avkode sammenhengen mellom lyd og bokstav.

Hvordan kan vi bruke arbeid med fonologisk bevissthet til å forebygge og avhjelpe lesevansker?

En rekke undersøkelser viser god effekt av arbeid med fonologisk bevissthet. Det viser seg at arbeid med rim, regler, lytte ut lyder også videre er effektivt ikke bare for å forbedre barnets fonologiske bevissthet, men det har også overføringsverdi til leseferdigheter. Se for eksempel McArthur og kolleger for en god oppsummering av slike undersøkelser. Det finnes også mange ressurser på nett for eksempel her som man kan bruke som ideeer til lekpregede aktiviteter med fonologisk bevissthet

En god nyhet også er at dette ikke nødvendigvis er svært tidkrevende. For eksempel 2-3 ganger i uken med 10-15 minutter daglig vil kunne gi god effekt.

Hvem har så behov for å arbeide med fonologisk bevissthet?

Dette er et mer komplekst spørsmål enn hvordan arbeidet skal foregå. Norsk er et lydrett språk og de aller fleste vil bli fonologisk bevisste og tilegne seg disse ferdighetene helt av seg selv uten spesielle tiltak. Likevel, for barn som strever med fonologiske ferdigheter vil tidlige tiltak kunne være helt avgjørende for at de skal kunne følge leseopplæringen i skolen. Hvor mange disse barna er, avhenger hva man regner som et problem, men i hvert fall for eksempel for de 10% som strever mest vil tidlige tiltak vil være svært viktig.

Hvordan skal man så finne disse barna for eksempel i barnehagen eller ved skolestart? Et barn kan ha et rikt ordforråd og et vokabular, ingen andre utviklingsforstyrrleser, men likevel ha svake fonologiske ferdigheter. Det gjør det svært utfordrende å finne ut hvem som strever med dette. Et viktig kjennetegn er altså at de fra ung alder vil streve mer med å rime, lytte ut lyder, klappe stavelser etc. enn andre barn. Selv om jeg har undersøkt mange barn i ulke aldersgrupper på slike ferdigheter, hadde det vært utrolig vanskelig å komme i en barnehage å vurdere hvorvidt for eksempel en 5 åring hadde fonologiske ferdigheter på linje med jevnaldrende.

Som jeg har blogget om tidligere, vet vi at slike vansker er arvelig, og at dersom mor, far eller søsken har dysleksi, er det omtrent 50% sjanse for at barnet også arver fonologiske vansker og dysleksi. Likevel, det er vel liten tradisjon å spørre foreldre på samtaler i for eksempel barnehage om det er slike vansker i familien. Siden disse problemene er relatert mye til fonologiske ferdigheter og ikke en forsinket utvikling generelt, er det nok lett at disse barna går under radaren i barnehage. Ofte opplevde jeg da jeg arbeidet i pedagogisk psykologisk tjeneste at disse barna gikk over i skolen og fulgte haltende med inn i den begynnende leseopplæringen uten de nødvendige ferdighetene som er en forutsetning for å lære seg å lese. Deretter ble både skole og foreldre stadig mer bekymret utover i andre klasse og så startet henvisningsprosedyren til pedagogisk psykologisk tjeneste. Innen pedagogisk psykologisk tjeneste hadde fullført sin utredning og skolen iverksatt tiltak, hadde det ofte gått flere skoleår, og problemene hadde vokst seg unødvendig store.

I den nye barnehagemeldingen er det foreslått at man skal utvikle «en veiledende språknorm for det språklige grunnlaget barn bør ha med seg fra barnehagen» (se s. 54). Den skal I følge meldingen også omfatte språkets form, altså fonologisk bevissthet. Dette kan være et nyttig tiltak for å unngå at barna med fonologiske vansker ikke blir oversett, og at de får tiltak tidlig.

Å etablere en slik norm byr imidlertid på endel utfordringer: En slik norm skal oppfylle mange funksjoner; det må ikke være for tidkrevende å bruke, den må være enkel, ha et kuttpunkt for når man regner noe for en vanske som krever oppfølging, samtidig som den selvsagt må være pålitelig. Dette forutsetter at normen er prøvd ut på en stor representativ gruppe med barn, og at man grundig har vurdert såkalt falske positiver (altså at man sier at et barn har en vanske når det i realitet ikke har det) og falske negativer (når man sier at et barn ikke har en vanske når det i realiteten har det). Dette forutsetter psykometrisk kompetanse på høyt nivå, for eksempel slik man har på Centre of Educational Measurement, koblet opp med kompetanse om barns språkutvikling. Alt i alt er dette komplekst, spesielt siden vi her heller ikke kan hvile oss på ting utviklet internasjonalt, på grunn av oversetting etc. Likevel, det er nok ikke umulig, men det vil kreve innsats og kompetanse å få dette til.

Selv med en slik norm er imidlertid det viktigste selvsagt at man har tiltak som man kan gjennomføre for disse barna. For barn som strever med fonologisk bevissthet vil det altså si lekpregede tiltak hvor man fokuserer på rim, stavelser og lyder i ord. Et alternativ til en norm er å gi fonologisk bevissthetstiltak til hele gruppen barn for eksempel tre ganger i uken over en periode. Ulempen ved å gi hele barnegruppen tiltak (feks alle 5 åringer) i form av arbeid med fonologisk bevissthet er at for de aller fleste av barna kunne tiden vært brukt mer konstruktivt på andre ting. Når man arbeider med fonologisk bevissthet vil man imidlertid nok lett se hvilke barn som trenger det mer enn andre og man kan da fokusere på disse barna. For å øke treffsikkerheten kan man også spørre foreldre om det er lesevansker i familien.

Altså, hva fonologisk bevissthet er, hvorfor og hvordan man skal arbeide med det er enkelt å begrunne. Mer komplisert er det å avgjøre hvem vi skal rette dette arbeidet mot: Skal man etablere en norm og velge ut de som trenger tiltak ut fra det, eller er det bedre å gi tiltaket til alle selv om de fleste ikke trenger det? Som på mange andre områder i livet vil dette innebære å veie fordeler og ulemper mot hverandre i et landskap hvor den perfekte løsning ikke finnes. Uansett, for de barna det gjelder vil det kunne ha store konsekvenser å ikke foreta seg noe allerede i barnehagen. Det er viktig å ha med seg som bakteppe i diskusjonen.