Hva er egentlig dialogisk lesing og hvilken effekt har det?

Forrige uke ble dialogisk lesing et sentralt element i en debatt om metodefrihet for barnehagelærere. Det ble hevdet av Østrem og Pettersvold at «Dialogisk høytlesing er ikke det det gir seg ut for å være. «Dialogen» er ikke det vi vanligvis forbinder med dialog, men språkstimulering gjennom repetisjon og svært lite autentiske spørsmål om handlingen i boka». Og videre at «Den kjedelige systematikken kan tvert imot drepe all glede forbundet med en spennende fortelling, undertekster, rare karakterer og finurlige ord».

Hvis vi ser bort fra disse overfladiske påstandene om dialogisk lesing og går i dybden på forskningen bak dette, hvilke konklusjoner kan vi da trekke?

Forrige uke var jeg heldig og var på et forskningsopphold ved Florida State University- som har et verdensledende miljø for leseforskning. Florida Center for Reading Research har 200 ansatte og de publiserer forskning på språk og lesing hyppig i svært anerkjente tidsskrifter. Dialogisk lesing er noe som dette miljøet har arbeidet mye med, og oppholdet ga rikelig muligheter til å se nærmere på dette.

Hva er så dialogisk lesing?

De fleste som har lest for barn i førskolealder har merket seg at de ofte liker å lese samme bok om og om igjen, og at de er fulle av spørsmål og kommentarer til bildene i boken og handlingen. De har også ofte assosiasjoner til eget liv gjennom bøker. Dialogisk lesing handler om å fremme denne type aktivitet rundt billedbøker hos barn i dialog med en voksen. Dialogisk lesing brukes hovedsakelig i alderen 2-4 år (eller kanskje andre aldersgrupper dersom det er andrespråkslærende eller barn med spesielle behov).

I dialogisk lesing bruker man en billedbok som utgangspunktet for interaksjon mellom barn og voksen. Metoden er egnet for små grupper på 3-5 barn. Den voksne skal spille en mer aktiv rolle enn man vanligvis gjør i høytlesing, hvor den voksne leser høyt uten dialog eller bare fra tid til annen stiller et spørsmål til innholdet i boken.

Hovedfokuset i dialogisk lesing er altså ikke egentlig lesingen i seg selv (siden svært få barn i alderen 2-4 forstår lange komplekse tekster), men samtalen mellom barna og den voksne. Gode bøker for dialogisk lesing har mange bilder med detaljer og ikke nødvendigvis mye eller kompleks tekst.

Dialogisk lesing kan deles inn i 3 faser:

Fase 1: Den voksne leser boken for barnet. Fokuset er bildene i boken, man spør ofte spørsmål som begynner med hva, hvor eller hvilken: For eksempel: Hva heter/er dette (peker)? Hva gjør Karsten? Hvilken farge er dette? Hvor skal Karsten og Petra?

Det er viktig at samtalen ikke bærer preg av utspørring og «rett/galt», men at man hjelper og oppmuntrer barnet.

Etterhvert kan man bruke fase 2. Her bruker man åpne spørsmål spørsmål til boken, for eksempel «hva skjer her?», «Hvorfor tror du Karsten gruer seg?» eller «Hva tror du kommer til å skje når de kommer frem til barnehagen?»

I fase 3 Knytter man ting i boken til barnets eget liv og at barnet forteller historiene eller deler av historien i boken. Det kan for eksempel gjøres ved å spørre: «Husker du hva som skjedde i starten av boken?», «Husker du da barnehagen var på besøk hadde karneval?» «Hva gjorde vi da?» «Har dette skjedd med deg, pleier du å kle deg ut?»

Det er viktig å ikke utvide for mye eller legge til for mye av det barnet sier. Det kan føre til at den voksne blir for dominerende i samtalen og at barnet sammenligner for mye med hva den voksne sier.

Fase 3 brukes ikke så ofte, fordi barnet må ha vokabular til det og kunne kjenne bøkene/boken. Fase 3 er ikke bedre enn 2 og 1 det er ikke om å gjøre barnet må ha språk til å kunne bruke dette. Man må kjenne barnas nivå og følge dette. Det er ikke om å gjøre å nå fase tre raskest mulig. Det kan føre til at den voksne ikke tilpasser seg til barnets nivå.

For en mer detaljert gjennomgang se video med Christopher Lonigan, professor på Florida centre for reading research

Dialogisk lesing i norske barnehager

Det er viktig å merke seg at dialogisk lesing er utviklet i en amerikansk kontekst. Amerikanske barnehager er svært ulike norske. I en del stater i USA er det i «Preschool» ikke uvanlig med 25 barn fordelt på en pedagog og en «teacher assistant». Bruk av billedbøker handler da ofte om å lese høyt for svært mange barn i en samlingsstund. Det vil kunne føre til at de som har gode språkferdigheter følger med og lærer nye ting, mens de som strever lett blir sittende passive eller blir urolige. På denne måten kan dette forsterke de uheldige og stabile utviklingsmønstrene vi ser som jeg blogget om her. Dialogisk lesing ble derfor utviklet som et alternativ for denne type høytlesing av billedbøker for små barn i en stor gruppe. Problemet i mange amerikanske barnehager har imidlertid vært at man ikke får brukt metoden fordi som nevnt ovenfor er voksedekningen lav.

Uten at jeg kjenner praksis i norske barnehager i detalj, har jeg inntrykk av at billedbøker ofte leses i mindre grupper heller enn for eksempel i samlingsstund med store grupper. Vi har brukt dialogisk lesing som en del av et språkstimuleringstiltak i barnehage (mer detaljert om denne undersøkelsen her). Da vi ga opplæring til barnehagelærere i dialogisk lesing var ofte responsen at dette var mer en bevisstgjøring, refleksjon og oppmuntring, heller en enn helt ny metode. Mange norske barnehager leser ofte i mindre grupper og bruker aktiv dialog som en del av lesingen. Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet om dette.

Slik vi har brukt dialogisk lesing i vår undersøkelse og slik den også er brukt i amerikanske undersøkelser, er det altså mer et forslag til hvordan man kan fremme interaksjon mellom barn og voksen under billedboklesing, heller enn ett sett av regler for hvordan dette *skal* gjøres. En del vil nok samsvare med den samhandlingen mange har med barn uansett når de leser billedbøker. Hensikten er imidlertid at man kan bruke forslagene i dialogisk lesing til å fremme, utvikle og utvide en slik samhandling.

Hvilken effekt har dialogisk lesing? Hva gjør at denne metoden ofte blir anbefalt?

Positiv effekt på vokabular og språkforståelse kan man få på to nivåer, ett enkelt og et vanskelig:

1. Enkelt: det å lære seg ordene som er i de bøkene man bruker i den dialogiske lesingen. Vi brukte for eksempel Karsten og Petra bøkene. Dersom man for eksempel leser boken «Karsten får ikke sove» flere ganger for en gruppe 3 åringer og forklarer ord etc underveis vil barna naturlig nok lære seg hva ordene som brukes i teksten betyr. Dette er enkelt å få til, men for å hjelpe det enkelte barn er dette ikke nok, siden antallet nye ord barnet lærer seg er begrenset.

2. Vanskelig: Generell forbedring av språkforståelse og ordforråd. En helt annen og mer kompleks læring må til hvis barna skal forbedre ordforrådet og språkforståelsen sin på mer generell basis, utover de spesifikke ordene som brukes i bøkene som leses. Siden antallet ord som brukes i bøkene er begrenset er det dette som er mest interessant, siden det virkelig kan øke barns ordforråd. Det betyr vel egentlig at barnet må lære seg strategier for å lære seg nye ord, ikke bare de ordene de møter i de billedbøkene man bruker i dialogisk lesing.

Som jeg blogget om her tidligere er det svært komplekst å endre barns stabile utviklingsspor når det gjelder vokabular og språkforståelse. En kunnskapsoppsummering fra What Works Clearinghouse tyder på at man ved hjelp av dialogisk lesing kan fremme den komplekse språklæringen som altså er mer omfattende enn bare det å lære barna betydningen av spesifikke ord. Merk at effekten er undersøkt hovedsakelig på oppgaver og ord som ikke var inkludert i bøkene (såkalt globale tester eller standardiserte tester), ALTSÅ PÅ PUNKT 2 OVENFOR. Dette er svært oppmuntrende.

Dialogisk lesing forbedret barnas språkforståelse og vokabular med 19 persentil poeng, noe som er signifikant og av praktisk betydning for barna det gjelder.

Det interessante med undersøkelsene som er i WWC oppsummeringen er at sammenligningsgruppene også i noen grad blir lest høyt for. Effekten sier altså ikke bare noe om hvor effektiv høytlesing er for språkutvikling, men hvor mye bedre dialogisk lesing er enn vanlig, mer passiv høytlesing.

Altså:

Mange barnehager leser nok billedbøker i dialog og små grupper allerede, men elementene fra dialogisk lesing kan være nyttige for å reflektere over og eventuelt forbedre egen praksis. Dersom dialogisk lesing er brukt etter intensjonen, skal det være engasjerende og morsomt for barnet. Undersøkelser av effekt viser at dialogisk lesing kan være godt redskap for å utvikle barns språk og vokabular, selv mer generelle språkferdigheter som vanligvis er vanskelig og komplekst å utvikle hos barn.