Leksedebatten og utfordringene

Leksedebatt i media er et sikkert høsttegn, også i 2015. Et søk i databasen Atekst viste over 200 relevante treff på «lekse» fra 1. oktober til 12. desember, mens søk på «leksefri skole» ga 90 treff¹ . Det meste er skrevet av politikere, redaktører, journalister (intervju), foreldre, elever, statistikere og lærere. En lærer/far med begrenset tro på hjemmelekser skriver hvordan man klarte å forhindre at datteren i 8. droppet ut på grunn av lekseangst² . Dette besvarte kunnskapsministeren i aviser over det ganske land³ og anbefalte hjemmelekser, med noen viktige forbehold. Leksedebattene viser så sterkt engasjement at saken sikkert tas opp på skolene.

I denne artikkelen som handler om norsk skole, vil lekse bety pålagt hjemmearbeid utført etter ordinær skoletid. I media og i fagartikler kan lekse ha annen betydning. Jeg vil ikke her argumentere for leksefri skole, men for å redusere omfang av lekser ved gjerrig bruk av skoletiden, mer bevissthet på hensikt og mål for leksene, og fokus på motivasjon og oppfølging.

Leksedebatten i aviser

De fleste innleggene i aviser sikter trolig mot trinn 1–7. Overordnede tema er lekse kontra leksefri, og hvordan lekser bidrar til urett. Underpunkter er hva elevene lærer av sitt hjemmearbeid, om elevene vil lære mindre uten lekser, hva hjemmelekser skal handle om, om muligheter for leksehjelp hjemme, at lekser skaper angst og skader livskvaliteten for familier, hvem som bestemmer at det skal være lekser. Elevers fritid og fritidsaktiviteter er også tema. Jeg fant ingen som tok for seg problemet med overlastede læreplaner fra 8. trinn.

Hørt i minibankkø bak tre vgs-elever på 90-tallet: Nr. 3 til nr. 1 i køa: Har du gjort innføringa i matte? Nr. 1: Nei, ho Sigrid gjør den. Nr. 3 til nr. 2: Har du gjort den? Nr. 2: Ho Sigrid gjør mi å. Nr. 3: Æ ska’ spørre ho Sigrid. Ei leksehistorie der læreren har svak kontroll, og læringsutbyttet er variert.

Lekser er ikke lovpålagt, ikke nedfelt i læreplan eller forskrift. Utdanningsdirektoratet opplyser⁴ at det er skolen som avgjør leksespørsmål, noe som gjerne betyr lærer eller team. Men dette er bare den formelle siden av saken.

Lekser er kultur, og kultur lever videre. Uheldigvis for lekser gjelder det også de dårlige. Skal du endre noe i praktisk pedagogikk, må du begrunne det. Det trenger du ikke om du gjør som før. Det er altså enklest å fortsette med det gamle. Og «bak neste sving» lurer offentliggjøring av resultater fra nasjonale prøver og internasjonale studier (PISA/TIMSS) og skremmer til fortsatt lekse, også der lærer tviler på verdien av dem.

Enkelte skoler i Norge har sløyfet hjemmelekser i mange år og hevder at læringsresultatene er like gode fordi motivasjonen for skolearbeidet blir bedre. Dette er troverdig ut fra mine erfaringer i egen undervisning og med PPU-studenter, men dokumentasjonen er for svak.⁵

To PPU-studenter (2002) lovte elevene leksefritt naturfag i sin praksisperiode. Det ble avtalt hva som måtte gjøres i perioden, og satt i gang. Siste dagen kom to elever og fortalte at de aldri hadde gjort så mye hjemmearbeid før. De måtte jo bli ferdig!

Kampen om fritida

Mot slutten av barnetrinnet øker mange elevers fritidsaktiviteter. Leksene får hardere konkurranse, og motivasjonen for lekser svekkes. Håvard Tjora, kjent pedagog fra media, skriver i et innlegg at barn må få mer å gjøre hjemme, og setter dette opp mot lekser⁶ . Dette er et viktig poeng. Mange unge slipper unna ansvar hjemme ved å skylde på lekser, og mister viktig ansvarstrening og utvikling.

Lekser som tema i lærerutdanning

Det blir stadig trukket fram at skolen skal være forskningsbasert, både av skoleforskere og politisk ledelse. Men er det virkelig mulig å være forskningsbasert med grunnlag i norsk skoleforskning? Forskningsresultater går i ulike retninger, og «Forskning viser …» er en slenger i mange sammenhenger, også i skolediskusjoner. Selv Utdanningsdirektoratet har formidlet misvisende forskningsresultater på sin hjemmeside, blant annet TIMSS’ forskning på læringstrykk⁷ og lekser (jf. sluttnote 11).

Forventningene til forskningsresultater virker for høye, og selv «tunge» studier som PISA og TIMSS har bidratt lite for å forstå elevers læringsatferd tross forskning gjennom mer enn en halv generasjon⁸. Her er noen av utfordringene for lekseforskning: Elevenes alder, elevforutsetninger, hjemmeforhold, leksekvalitet og sammenheng til undervisning, motivasjon, læringsutbytte, oppfølging, elevenes fritidsaktiviteter og forpliktelser hjemme, fag og tema, omfang av lekser, arbeidsdagens lengde, bruk av ukeplaner, elevers utnytting av skoletiden, m.m. Ikke rart at lærerutdanningene kvier seg for å ta opp lekser i undervisningen. En henvendelse til nettverket for matematikkog naturfaglærere i lærerutdanningene ga ett svar om lekseforskning ved egen institusjon⁹ , ingen svar på om lekse var tema i undervisningen. Pensumlitteraturen i pedagogiske fag peker samme vei og tyder på at lærerutdanningene er uengasjert i leksespørsmål.

Lekseforskningen

Jeg vil først trekke fram to debattinnlegg som begge involverer sentrale skoleledere på nasjonalt nivå, og stiller spørsmål ved om argumentasjonen er forskningsbasert.

Det første er et klipp fra det nevnte innlegget til kunnskapsministeren (jf. sluttnote 3) der han blant annet skriver: «Det er godt dokumentert at foreldre som støtter barna på en god måte, og som samarbeider godt med skolen, har barn som presterer bedre både faglig og sosialt.»

Hvor er det dokumentert? Sitatet kan leses som en sterk kritikk av foreldre til barn som sliter på skolen. Har vi her en akademisk vandrehistorie som er gjentatt og gjentatt til alle tror det er sant? Det kunne stå: «Det er godt dokumentert at når barna presterer godt faglig og sosialt, støtter foreldrene dem på en god måte og samarbeider godt med skolen.» Det har en helt annen betydning. Det fins andre mulige tolkninger.¹⁰

I et intervju med Forskning.no ¹¹ uttaler leder av utdanningskomiteen på Stortinget at leksefri er en «bjørnetjeneste med tanke på det arbeidslivet de [elevene] vil møte». Har lederen dokumentasjon for dette? Han stempler jo lærere i leksefri skole som ansvarsløse selv om de følger læreplan og forskrifter. Mange har blitt topp dyktige arbeidstakere på tross av leksene, eller uten å gjøre særlig hjemmearbeid.

Det meste av lekseforskning har i praksis dreid seg om statistikk. Det er laget mange leksestatistikker, basert på usikre data fra spørreskjema. Kategorier som antall timer leksearbeid per uke sier lite om læringsutbytte. Heller ikke andre kvantitative kategorier er til særlig hjelp så lenge spørsmål om kvalitet er mer avgjørende enn kvantitet. En oppsummering av lekseforskning kan være at læringsutbyttet generelt er svakere enn det mange tror, elevenes motivasjon svekkes på høyere klassetrinn, og tilpasning og oppfølging skulle vært bedre. Det er også et spørsmål om hvilken type kunnskap man oppnår gjennom hjemmelekser. TIMSS bruker bare kvantitative data. ¹²

Fra resultater av leksestudier i 2vg, i elevers selvvalgte (!) fag, anbefaler man mer lekser for hele skoleverket! Det kan ikke kalles forskning. Min viktigste kritikk av lekseforskningen er, i tillegg til de ensidig kvantitative betraktningsmåtene, at lekser ikke kan studeres uten i samspill med undervisning. Derfor er det lærerne selv som best kan finne ut av leksenes effekt ved selv å utforske og følge opp lekser, gjerne ved å gjennomføre forsøk og utviklingsarbeid på leksene i egne klasser ut fra gitte kriterier. Om det stemmer at leksepraksisen er svak, kan endringer lett gi forbedringer. Skoleledelse bør bidra med ressurser til støtte for slikt arbeid.

Det fins også noen rapporter om leksehjelp, og noen om omorganisering av skoledagen som kan være relevante. Leksehjelp av ulike slag kan nok bidra til at leksene blir gjort, men har vist begrenset læringseffekt, særlig for dem som trenger det mest. Kari Mogstad, erfaren lærer og leksehjelper, skriver en meget god artikkel i Utdanning 3/14 om å være leksehjelper. Det fins også arbeid med integrerte ukeplaner og læringsstrategier der leksearbeid synes å lykkes¹³.

Hjemmelekser og arbeid i skoletiden

«Odin», elev i 2vg med bl.a. matte, kjemi og kinesisk, sier han hadde mer lekser på barnetrinnet enn nå. På barnetrinnet måtte ukeplanen gjøres hjemme. Senere fikk han utnytte skoletida bedre, og har stort sett hjemmelekser bare til prøver. Denne skolen har en fagdag per uke der elevene kan jobbe friere, men med faglærer til stede, noe som fungerer godt.

Teksten over er basert på samtale med Odin høsten 2015. For 15 år siden gikk jeg ut mot «lekseskolen» i media¹⁴ på grunnlag av utallige observasjoner som viste at mye av det som ble sendt hjem som lekser, kunne vært gjort i skoletiden. Det er mange tidstyver i skolen, på alle trinn, og noe tidstap må det være. Men det er tid å hente ved å være gjerrig på den. Som eksempel skrives det for mye i matematikk der muntlige, korte smågruppeaktiviteter kan gi raskere og bedre læring. Og om elevene lærer gangetabellen utenat, slipper de å sitte i årevis å telle til 6 x 6 (om ikke kalkulator alltid er tillatt). Med litt fantasi fi er man mange kortvarige, avgrensede og læringsfokuserte aktiviteter som er morsommere å øve sammen i små grupper, enn alene hjemme.

Motivert av redusert hjemmearbeid kan elevene trenes opp til å få unna mer av sitt læringsarbeid i ordinær skoletid, som Odin. Samtale høsten 2015 med en av Odins lærere, Vibeke (matte), bekrefter stor bevissthet på å bruke korte gjennomgåelser for «ikke å stjele arbeidstid» fra elevene, gi nødvendig hjelp i skoletiden og unngå opphoping av læringsfrustrasjoner.

Bedre utnytting av skoletiden er nok mindre arbeidskrevende for læreren enn å lage faglig gode hjemmeoppgaver for alle elevene og følge dem opp. Jeg vil tro at bedre innsats i arbeidstiden er i arbeidslivets interesse, skaper gode arbeidsvaner. Noe av siktemålet er en skole der innsatsen i skoletiden, etter forutsetninger, reduserer hjemmearbeid, gir noen leksefrie dager og færre leksefag til daglig. Færre leksefag gir lettere skolesekk, mindre bokslitasje, mindre fravær, mindre mas hjemme og øker motivasjonen for lekser. Men leksekravene er nok av ulike grunner meget forskjellige for ulike skoler og mellom lærere på samme skole.

Oppfølging – mer enn å sjekke

Oppfølging er noe annet og mye mer enn å sjekke om lekser er gjort. Elevene forventer og har krav på oppfølging av de leksene de får. Dårlig oppfølging av lekser betyr mindre motivasjon etter hvert. Men oppfølging gir ingen rett til å henge ut elever som ikke er i stand til å gjøre leksene de er pålagt. Hjemmelekser må generelt være slik at alle elevene kan gjøre dem selv, uten foreldres hjelp. Det skal holde at foreldrene viser interesse for det barna gjør og lar barna ha den faglige føringen.

Elever flest trenger hjelp med å se hva de har lært av leksene og av oppgaver for øvrig. «Hva jeg har lært av oppgaven? Jeg har jo gjort den!» svarte en overrasket elev i et prosjekt med fokus på dette. Oppfølgingen skal bevisstgjøre elevene på hva de har lært eller ikke har lært, og læreren på hvordan leksene har virket som motivasjon og læring, og være grunnlag for videre arbeid. Oppfølging av lekse i norsk skole får heller dårlige attester fra forskerhold. Om det er rett, er det grunn til å trappe ned omfanget. Ukeplaner på høyere skoletrinn kan være et hinder for å synkronisere skolearbeid og lekser, og oppfølging.

Når prøvene setter inn

Jeg husker ennå, etter 25 år, hvor flott det var å være lærer i videregående skole fra skolestart til langt ut i september. Men så begynte prøvene, og for hver prøve måtte alt annet hjemmearbeid vike. Om jeg kunne ønske bare én endring fra 8. klasse og oppover, så skulle kun heldagsprøvene være varslet på forhånd. En forutsetning er at hjelpemidler tillates i en eller annen form (åpen-bok). Åpen-bok-vurdering er egentlig ikke noe annet enn å vurdere det arbeidet elevene gjør i timene, der og da, med hjelpemidler. Puggingen til varslede prøver uten hjelpemidler fokuserer ensidig på faktakunnskaper med heller kort levetid, og bidrar til unødig angst for mange elever.

Hvordan møte utfordringene fra leksedebattene i media?

Lekserepertoar

En skole med samme læringsmål for alle og samme krav ved karaktersetting, må bli urettferdig, og leksebruk støtter opp under denne uretten. På den andre siden er det ikke lett å se hvordan skolen kan utjevne ulikheter selv uten lekser. Jeg har her argumentert for å begrense pålagte hjemmelekser gjennom bedre utnytting av skoletiden. Lærerne må selv ta føringen for å kartlegge hvordan leksene fungerer. Når skolen praktiserer hjemmelekser, må både lærere og foreldre være positive til dem, ellers kan motivasjonen hos elevene svekkes.

Lærerne kan trenge en idébank om lekser for ulike klassetrinn. Det er kanskje en oppgave for Utdanningsdirektoratet å organisere utviklingen av en slik idébank med inspirerende eksempler, som kan være viktig for bedre lekser i fremtiden. Omvendt undervisning er ett eksempel på lekse som har slått godt an de siste årene, selv om det langt fra er noe nytt. Som lekse lar man elevene forberede seg (forkantlese) hjemme til undervisning neste dag, noe som kan brukes i alle fag. Skal dette fungere, må elevene ha utført det som er forventet gjort hjemme¹⁵ .

Omvendt undervisning uten lekse kan starte timen med 5–10 min der elevene med noen føringer forbereder påfølgende undervisning. Da er alle noe forberedt. En form for omvendt undervisning med videoklipp av tema i læreboka (flipped clasroom) har blitt populær de siste årene, først i vgs., nå også på ungdomstrinn og universitet, og mest i matematikk så langt. Det fins mange presentasjoner på Internett og det meldes om økt læringsutbytte¹⁶.

Noe som uroer meg, er når det trues med ordenskarakter om leksen ikke er utført. Vibeke (nevnt over) er nøye med å velge ut videoer som ikke er for lange. Slik sparer hun tid både til lekse og gjennomgåelser. Hjemmelekser er lettere å motivere for om de tar kort tid, læringseffekten er kanskje størst da. Forkantlesing kan også være å jobbe med en kort tekst, en figur, et regneeksempel, alt basert på noen føringer.

For noen år siden gikk ei spesiell leksehistorie i media. Ved avslutningen av 1. skoleår lovte læreren å strikke lester til de elevene som kunne dokumentere at de hadde lest noe (15 minutt?) hver dag hele sommeren. Ved skolestart innfridde alle elevene kravene til nye lester. Motivasjon kan utrette undere. God lesekompetanse er helt avgjørende for senere år i alle fag, og leselekser er en god situasjon for samarbeid mellom skole og hjem.