Minoritetsspråklige barn vil bli gode i norsk

Av Ulf Grefsgård

I dag har de fleste skolene i Norge elever som har vokst opp i et annet land, eller som er født i Norge av utenlandske foreldre. For mange i denne elevgruppen handler skolen om det å tilegne seg kunnskap og ferdigheter gjennom det norske språket parallelt med det å lære seg norsk. Opplæringsvirksomheten i offentlige skoler er i stor grad enspråklig, men den gjennomføres i en flerspråklig virkelighet.

Helene Fulland har sett nærmere på hvordan minoritetsspråklige barn i en norsk sammenheng opplever det å være tospråklige.

– Det er viktig at de minoritetsspråklige barna får god oppfølging i forhold til det å kunne bruke sin egen tospråklighet inn mot læring i skolen, mener Fulland. Tospråkligheten oppleves som sosialt, emosjonelt og lingvistisk relevant for de minoritetsspråklige barna, og det må vi ta på alvor.

– I opplæringsvirksomhet i tospråklige virkeligheter kan man trekke mye kunnskap ut av det å ta barna med i samtaler om hvorvidt og hvordan tospråklighet kan bli en ressurs i barnas opplæring, forklarer Fulland.

– Det vi ser er at barna er kreative aktører med egne meninger om det å lære flere språk, og ikke minst om det å lære gjennom flere språk.

Har intervjuet 56 barn

I arbeidet sitt har Helene Fulland intervjuet 56 barn i femte klasse som alle har vokst opp i Norge med tyrkisk eller urdu som morsmål. I intervjuene har barna blant annet blitt spurt om å rapportere hvor mye de bruker de to språkene sine og hvor viktig de synes det er å kunne de to språkene godt. Samtalene dreide seg også rundt barnas forklaringer på sin egen språkbruk og tanker de hadde om hvorfor det å kunne språkene sine godt var viktig eller ikke så viktig – nå og i fremtiden.

– Selv om vi etter hvert har forsket mye på språkbruk og tospråklighet, har ikke barnas egne perspektiver på egen tospråklighet blitt undersøkt på denne måten i nordisk sammenheng tidligere, så her representerer undersøkelsen min noe nytt, forklarer Fulland.

– I intervjuer med barn er den voksne alltid med på å legge premissene for hva barna formidler. I min studie har jeg allikevel valgt å løfte frem innholdet i det barna sier som barnas perspektiver. Gjennom å presentere et stort antall eksempler fra intervjuene og diskutere disse opp mot ulike tema løfter studien frem barna som kommunikasjonspartnere rundt sin egen tospråklighet.

Barna vil lære norsk fordi de har et ønske om å lykkes

– Det vi ser gjennom intervjuene er en sterk lojalitet blant de minoritetsspråklige barna til å bruke norsk og å lære seg godt norsk. Lojaliteteten til å lære seg norsk godt, kan i første rekke forklares med et ønske om å lykkes i det norske samfunnet. De har lyst til å få seg venner. De har lyst til å gjøre det godt på skolen. De har lyst til å få seg en jobb. De har lyst til å kommunisere godt med andre, ifølge Fulland.

Når det gjelder sitt eget morsmål, hadde barna ulike meninger om hvor viktig det er å lære dette språket godt. Her gjør barna seg betraktninger rundt hvor viktig morsmålet egentlig er i Norge, samtidig som de beskriver hvor stor betydning morsmålet har i deres kommunikasjon med viktige mennesker i deres liv. Barna i studien hadde alle en reell mulighet til å ivareta morsmålet sitt, men de forholdt seg ulikt til denne muligheten.

Undersøkelsen viser at noen av barna opplever det som veldig viktig og både bruke og videreutvikle morsmålet, mens andre tar mer avstand fra det og kan uttrykke at det er mindre viktig og også krevende.

– Det er med andre ord ikke noe entydig bilde av hvordan barn med denne bakgrunnen forholder seg til egen tospråklighet, selvom de i noe større grad understreker viktigheten av å ha gode norskferdigheter, forklarer Fulland.

Hjemme forhandles det om språkbruken

– Vi vet at barna i studien lever i en tospråklig virkelighet, der hverdagen består av å benytte begge språkene, særlig i foreldre-barn kommunikasjon, men også blant søsken og venner som deler samme morsmål. Barna forteller at de snakker med foreldre og søsken om hvilket språk som skal brukes i hjemmet – og at det forhandles om språkbruken. Når familiekommunikasjon beskrives, er det ofte snakk om læring av språk. Både barnas læring av norsk og morsmålet, og foreldrenes læring av norsk.

Barna forteller også om hvordan de henter støtte fra både morsmålet og norsk når de jobber med skolearbeid. De støtter seg for eksempel til mor og fars kunnskap formidlet på morsmålet, og til en storebror eller storesøsters kunnskap formidlet på norsk. På skolen forteller barna at de bruker medelever som snakker samme morsmål som de selv som støtte til å forstå og løse oppgaver, eller for å forstå hva læreren har sagt.

– Flere barn beskriver at denne vekslingen mellom språkene hjelper dem til å forstå, sier Fulland.

Tanker om seg selv som en som trenger å lære mer språk

– En ting jeg har sett i intervjuene, og som er ganske interessant, er barnas tanker om seg selv som en som trenger å lære mere språk. Vi kaller det «language learner identity», forklarer Fulland.

Denne bevisstheten knyttes til at barna gjennom observasjoner av foreldrene og gjennom egne erfaringer opplever at språkferdigheter er viktig for å lykkes i det samfunnet de lever i. Den knyttes også til at det ikke er en selvfølge for barna at man ‘kan alle ord’ på et språk. I tillegg beskriver barna at både foreldrene og lærerne formidler at barna må lære et av språkene sine bedre. Barna selv så også på sin minoritetsspråklige status som et særegent utgangspunkt for læring, og understreket betydningen av sin egen innsats for å lære et språk.

Et av barna beskrev seg selv og vennene sine som ‘tospråkere’, og mente med dette de barna som må lære «sitt eget språk» samt norsk og engelsk, dermed har en ekstra utfordring på skolen.

– Samlet kan dette tyde på at minoritetsspråklige barn selv opplever å stå i læringsbetingelser som skiller seg fra barn som har norsk som morsmål, sier Fulland.

– Samtidig er det viktig å påpeke at barna ikke inntar noen offerrolle, snarere tvert imot, sier Fulland. – Vi snakker om et opplevd behov og et potensielt sterkt motivasjonsaspekt her, noe vi vet er viktig for språklæring, sier Fulland.