Skaper vi språkforskjeller mellom jenter og gutter i barnehagen?

Guttene er i flertall når det gjelder spesialundervisning (Utdanningsdirektoratet, 2013), lese-, skrivevansker og språkvansker (Bele, 2008, s. 35; HollundMøllerhaug, 2010, s. 608– 210). Guttene får også jevnt over dårligere karakterer enn jentene i norsk hovedmål (Statistisk sentralbyrå, 2013, 2014), og de har en svakere lesekompetanse (Roe & Vagle, 2012, s. 431).

Møte med forskning og statistikk som konkluderer med at guttene henger etter jentene språklig, ble bakgrunnen for min masteroppgave i spesialpedagogikk. Jeg ble nysgjerrig på hvilke faktorer som kan være bakgrunnen for et slikt resultat. Nå skal det understrekes at det er mange faktorer som kan ha innvirkning på denne type statistikk, og forskningsresultatene kan være basert på både biologiske og miljømessige faktorer. Det er derfor behov for flere undersøkelser om dette fenomenet, for å skape ny og bedre innsikt og en mer presis oppfatning av hva disse resultatene kan skyldes.

Med bakgrunn som barnehagelærer fikk jeg et stikk i pedagoghjertet i møte med statistikken og forskningsresultatene. Er det noe vi gjør i barnehagen som kan være med på å skape disse språklige forskjellene mellom jenter og gutter? Språkstimulering har lenge hatt et sentralt fokus i barnehagefeltet. Likestilling har derimot ikke fått like stor oppmerksomhet på barnehagefronten (Østrem mfl., 2009, s. 25 og 31; Sagstuen, 2014, s. 15). Men er det ikke slik at vi glemmer en viktig faktor her? Er det ikke slik at disse to områdene henger sammen og gjensidig påvirker hverandre? Kan manglende fokus på likestilling under språkstimuleringen i barnehagen gi guttene dårligere språklige forutsetninger og kunnskaper enn jentene?

I mitt prosjekt undersøkte jeg nærmere samtalen under frileken i barnehagen, for å se om barnehagen kan gi jenter og gutter ulike erfaringer, som igjen kan føre til at de to kjønnene utvikler ulik språklig kompetanse før skolestart. To barnehager har vært med i undersøkelsen, hvor det ble benyttet observasjon og intervju som metode. Gjems & Løkken (2011, s. 43) trekker frem samtalen som en svært sentral og betydningsfull arena for språklig læring i barnehagen. I deres undersøkelser fremkommer det at hele 80 prosent av tiden i barnehagen går med til spontane samtaler, mens de resterende 20 prosent går med til mer planlagte samtaler, som for eksempel samlingsstund.

Hverdagssamtalene er en ypperlig arena å drive språkstimulering på i en naturlig sammenheng. Å bli en god samtalepartner er en krevende og livslang læringsprosess. Gode samtaleferdigheter er avgjørende for at barn skal kunne fungere sosialt med andre, og det er igjennom samtalen barna får kunnskaper og erfaringer med det som hører livet til.

Samtalen bidrar til at barnet får mulighet til å utvide sitt ordforråd, utvikle kunnskaper om det samtalen handler om, erfaring med å formulere egne tanker, og de kan teste sin forståelse gjennom samtalen. Samtalen gir samtidig barnet en utvidet forståelse av samtalepartner, erfaring og kunnskaper om ulike turvekslingssignaler, og læring av ulike språkhandlinger som: fortelle, stille spørsmål, argumentere, forklare, diskutere osv.

Hva sier tidligere barnehageforskning om barnehagepersonalets kommunikasjon med de to kjønn? Så langt tilbake som i 1984 fant Einarsson & Hultman (1984, s. 57) forskjeller i de voksnes samtaler med jenter og gutter i barnehagen.

Det viste seg at de voksne brukte forskjellig toneleie avhengig av hvilket kjønn de samtalte med. Jentene ble tilsnakket med en mykere, lysere og mer barnsliggjørende stemme, mens det i møte med guttene ble brukt en fast og mørk stemme. Einarsson & Hultman (1984) pekte på at de voksne ubevisst tilpasser språket sitt etter hvem de snakket med, samtidig som det så ut til at de tilpasset språket etter hvordan samtalepartneren snakket.

Gunni Kärrby sin studie fra 1987 viste at jentene fikk større muligheter til å høre et variert språk, samtidig som jentene hadde flere og lengre samtaler med de voksne, enn det guttene hadde (Kärrby, 1987, s. 81–83). Henkel & Tomicic (2011, s. 97) og Kajsa Svaleryd (2003, i Bredesen 2004) påpeker at man fremdeles har en tendens til å snakke med jentene i flere og lengre setninger, som gjør at jentene møter et mer variert og avansert språk i hverdagen. Dette er interessant med tanke på om vi fremdeles gjør slik språklig forskjellsbehandling på jenter og gutter i barnehagen. Vi skal nå se nærmere på hvilke funn som kom frem i mine undersøkelser av samtalen i barnehagen. Resultatene viste flere interessante faktorer som så ut til å kunne påvirke jentenes og guttenes språkutvikling.

Barnets valg av rom og lekaktivitet i barnehagen

Et funn som viste seg å få betydning for kjønnenes erfaring med samtalen under frileken, var barnets valg av rom og lekaktivitet (Sagstuen, 2014, s. 71og 82). I en av barnehagene befant de samme guttene seg mye på byggrommet, uten en voksen til stede. På dette rommet var det hovedsakelig konstruksjonslekmateriell.

Guttene kunne bli sittende på rommet i opptil 25 minutter uten at noen voksne var innom rommet i frilekperioden. Det at disse guttene lekte mye på dette rommet uten voksenkontakt, fikk betydning for guttenes erfaring med samtalen under frileken. Guttene fikk ikke de samme mulighetene til å snappe opp nye begreper og være tilhørere til et mer variert verbalspråk. De fikk heller ikke den samme muligheten til å føre en samtale med en mer kompetent samtalepartner, noe som kan gi barnet betydningsfull kunnskap og erfaring om ulike samtaleteknikker.

Muligheten til å utvikle sine verbale ytringer ble heller ikke stimulert. Om det er slik at disse guttene igjennom hele barnehageåret leker mye på dette rommet uten voksne, kan dette i verste fall føre til at disse guttene tilegner seg mindre språklige erfaringer og kunnskaper, enn de barna som oppholder seg mye i nærheten av de voksne under frileken (Sagstuen, 2014, s. 72).

Barnets valg av rom og de voksnes plassering under frileken så ut til å få betydning for barnets erfaring med samtalen og barnets språkutvikling generelt. Et interessant aspekt med dette funnet er at lekemateriell som guttene tradisjonelt og kjønnstradisjonelt er opptatt av, så ut til å bli plassert på et rom som de voksne ikke prioriterte å være på i like stor grad. Dette funnet er for lite til å trekke en generell konklusjon, men om det nå er slik at barnehagene plasserer lekemateriell som guttene er opptatt av på rom de voksne ikke prioriterer å være på i like stor grad, kan vi ikke utelukke at dette får konsekvenser for guttenes språkutvikling i barnehagen. Barnehagepersonalet bør derfor begynne å reflektere mer rundt hvor de plasserer ulikt lekemateriell, hvilke rom de voksne prioriterer å være i, og hvilket kjønn som leker i nærheten av de voksne.

Prioritering av hovedrommet og praktiske gjøremål.

De voksne så ut til å prioritere å være på «hovedrommet» i de to barnehagene som var med i undersøkelsen. Det var likevel slik at de voksne i den ene barnehagen fordelte seg mer på de rommene som befant seg på basen, sammenlignet med den andre barnehagen, hvor de voksne befant seg mest på hovedrommet. «Hovedrommet» var det rommet som gjerne lå i nær tilknytning til garderoben, det var gjerne her frokosten foregikk om morgenen, det var her telefoner ble tatt imot og beskjeder ble skrevet ned i dagboken. Det var også her lekemateriell som tegnesaker, perling og vever var plassert, noe som kjønnstradisjonelt tiltrekker jentene.

De voksne hadde mange praktiske oppgaver om morgenen og det ble gjentatte ganger observert hvordan praktiske gjøremål hindret muligheten for å opprette lengre samtaler med både jentene og guttene under frileken. Det ble observert voksne som tok initiativ til å opprette samtaler med barna ved hjelp av åpne spørsmål, men som dessverre etter bare noen få utvekslinger måtte avbrytes på grunn av ulike praktiske gjøremål. Dette førte til at det gjennomgående var mange korte utvekslinger mellom barn og voksen i de to barnehagene, i stedet for at utvekslingene fikk utviklet seg til lengre samtaler.

Det viste seg at begge kjønn var representert på hovedrommet, slik at både jentene og guttene gikk glipp av betydningsfull erfaring med samtalen og mulighet til utvikling av deres generelle språklige kompetanse når de befant seg på hovedrommet i barnehagen, nettopp fordi praktiske gjøremål tok de voksnes fokus og oppmerksomhet. Dette samsvarer med forskningen til Winther-Lindqvist (2012), som også fant overraskende lite interaksjon mellom barn og voksne i løpet av barnehagehverdagen.

Det trekkes også frem at venting og rutiner hindrer mulighetene til språklig samhandling mellom barn og voksne. Det ser altså ut til at praktiske gjøremål og rutiner fremdeles går ut over barnets språkstimulering i barnehagen uansett kjønn.

Det er imidlertid interessant at de barna som befant seg på samme rom som de voksne, i større grad fikk mulighet til å høre et mer variert verbalspråk og snappe opp nye begreper. Samtidig ble de i større grad utfordret til å uttrykke seg verbalt. Det vil si at de jentene og guttene som valgte en lekaktivitet på hovedrommet, kunne få et større språklig utbytte enn de barna som var til stede på et rom som de voksne ikke prioriterte å være på. Som for eksempel et byggerom, som jeg så i mine studier. Selv om det ble observert at både jentene og guttene kunne være på både byggerommet og hovedrommet, er det likevel aktuelt å reflektere mer over hvor de to kjønnene plasserer seg i barnehagen.

Hvis det er slik at et kjønn er mer til stede på et rom hvor de voksne er, så kan vi ikke utelukke at det kan skape språklige forskjeller mellom jentene og guttene allerede i barnehagen. I forlengelsen av dette er det i tillegg grunnlag for å reflektere mer over hva slags lekemateriell som plasseres i hovedrommet. Er det slik at et kjønn tiltrekkes mer av lekemateriellet på hovedrommet ut ifra kjønnstradisjonelle holdninger? Hvilke konsekvenser kan dette få for de to kjønnene med tanke på deres språkutvikling?

Den voksnes plassering og nærhet til barnet

De barna som satt nærmest den voksne, ble i større grad utfordret til å benytte verbalspråket sitt når den voksne stilte dem åpne spørsmål og inviterte dem med inn i en samtale. Gjennom observasjonene i undersøkelsen ble det tydelig hvordan de voksne i begge barnehagene hadde en tendens til å henvende seg mer til de barna som satt ved siden av seg, enn de barna som satt lenger unna. Dette gikk igjen når de voksne satt på gulvet sammen med barna i en lekaktivitet og når de satt ved bordene under frokosten eller med andre bordaktiviteter.

Disse barna fikk erfaring med å benytte ulike språkprosesser som å hente frem begreper fra vokabularet sitt, formulere lengre setninger, for deretter å uttrykke dem verbalt. Det ble ikke funnet noe som tyder på at de voksne prioriterte å sette seg mer ved siden av et bestemt kjønn. Hvilke barn den voksne satte seg ved siden av virket mer tilfeldig i begge barnehagene.

Vi er likevel inne på noe essensielt her. For om det nå er slik at barnehagepersonalet helt ubevisst setter seg mer ved siden av et kjønn, for eksempel jentene, så kan vi ikke utelukke at det kan få negative konsekvenser for guttenes språkutvikling og språklig kompetanse. Dette fremkaller behov for økt bevissthet hos barnehagepersonalet, samt ytterligere forskning på området, for å sikre at begge kjønn får den språkstimuleringen og læringen de har krav på i barnehagen.

Ulik lek gir ulik språklig erfaring og kunnskaper

Det ble samtidig observert hvordan ulik lek gir ulik språklig erfaring og kunnskaper. Gjennom observasjonene av konstruksjonsleken ble det observert overraskende få samtaler mellom barn-barn og barn-voksen. Selv om barna hadde gode muligheter for å utvikle lengre samtaler med hverandre i rolige omgivelser uten forstyrrende faktorer, forble den verbale kommunikasjonen bestående av mye korte utvekslinger. Det så ut til at byggverket kom i fokus hos barn og voksne, fremfor fokuset på samtalen.

Både jenter og gutter lekte konstruksjonslek i de to barnehagene jeg besøkte. Det så derfor ut til at både jenter og gutter i liten grad fikk erfaring med å føre lengre samtaler med andre barn og voksne under konstruksjonsleken. Til tross for at konstruksjonsleken ga lite samtaleerfaring, ble det observert hvordan jentene og guttene fikk erfaring med å benytte ulike språkfunksjoner som å stille spørsmål, fortelle og forklare gjennom denne lekaktiviteten. Dette er absolutt med på å styrke barnas språklige kompetanse.

Ytringslengden i konstruksjonsleken kan øke ved at en bevisst voksen er til stede og har fokus på utvikling av samtalen i samspillet med barna (Vedeler, 1987, s. 98). Observasjonene viser i begge barnehagene at manglende bevissthet hos de voksne rundt samtalen får betydning for begge kjønn. Samtidig blir det tydelig at de voksne må prioritere å være til stede på de rommene konstruksjonsleken befinner seg, slik at de barna som velger konstruksjonslek, også får mulighet til å samtale med en kompetent voksen og utvikle sine språklige ferdigheter.

Westerlund (2012, s. 164) nevner at barns valg av lek og leketøy påvirker barnets ordvalg og språkbruk, noe også jeg observerte i de to barnehagene som var med i studien. I rolleleken så jeg at både guttene og jentene førte lengre samtaler med hverandre, enn det som ble gjort i konstruksjonsleken.

I rolleleken samtalte barna om hvordan leken skulle lekes og organiseres, samtidig som de kommuniserte i lengre leksamtaler i de rollene de hadde inntatt i rolleleken. Samtidig observerte jeg noe annet interessant med hensyn til kjønn. Det var jentene som dominerte og styrte rolleleken når guttene og jentene lekte rollelek sammen.

Selv om det var guttene som først hadde satt i gang en rollelek, tok jentene raskt styringen over leken når de kom til. Jentene fordelte roller og samtalte med hverandre om hvordan leken skulle lekes. Guttene ble ofte tildelt «lavstatusroller» som hund eller katt (bare én gang observerte jeg at en gutt fikk rollen som far), mens jentene stort sett inntok roller som prinsesser, mor eller barn. Det som er interessant, er at guttene stort sett fikk roller som var ikke-menneskelige og dermed også uten det menneskelige verbalspråket. Dette førte til at guttene stort sett sa «voff» og «mjau» i rolleleken, mens jentene hadde lange samtaler med hverandre innenfor de ulike rollene de hadde og om hvordan leken skulle lekes. Jeg la merke til hvordan dette ga guttene langt mindre erfaring med verbalspråket og det å føre en lengre leksamtale i rollelek.

Den samme tendensen ble observert når jentene og guttene lekte konstruksjonslek. Noen av jentene tildelte byggeklossene menneskelige roller som mor og barn, noe som førte til at jentene benyttet verbalspråket sitt til å snakke sammen i lengre setninger. De samtalte i sine roller, samtidig som de snakket sammen på metanivå, om hvordan leken skulle lekes og organiseres. Ved å dra inn elementer fra rolleleken i konstruksjonsleken så disse jentene ut til å anvende et mer avansert verbalspråk slik at ytringslengden økte, og de fikk gjerne mer erfaring med det å føre en lengre samtale. Dette er interessant med tanke på om vi skaper språkforskjeller mellom jenter og gutter i barnehagen, når vi ser at ulik lek og måten å leke på utfordrer barnets språk i ulik grad.

Kjønnsforskning viser at jentene fremdeles har en tendens til å foretrekke familielek og dukkekroklek, mens guttene har en tendens til å foretrekke konstruksjonslek, slåss- og boltrelek (Vedeler, 1987, s. 84; Østrem mfl., 2009, s. 179; Eide-Midtsand, 2007, s. 2). Hvis vi ser dette opp mot guttenes tildeling av lavstatusroller i rolleleken, er det mulig vi kan finne en årsaksforklaring her.

Kan det være slik at guttene gjennom tradisjonelle kjønnsrollemønstre og holdninger har fått mindre erfaring med rolleleken? Dette kan i så fall igjen gjøre at jentene muligens stiller sterkere enn guttene i denne type lek og dermed raskt tar en naturlig styring når jentene og guttene leker rollelek sammen? For hvilket kjønn blir tidlig presentert for lekaktiviteter og leketøy som inviterer til rollelek? Og hvilket kjønn blir tidlig presentert for lekaktiviteter og leketøy som inviterer til konstruksjonslek?

Ved å studere rollelek og konstruksjonslek ser man hvordan disse lekaktivitetene gir ulik språklig erfaring og kompetanse. Dermed er kjønnsaspektet helt essensielt å reflektere rundt i denne sammenheng, nettopp fordi ulik lek gir ulik språklig kompetanse og fordi kjønnene fremdeles søker ulike lekaktiviteter.

For vi kan ikke utelukke at så «små» ting som barnets valg av lek kan få konsekvenser for barnets språklige kompetanse ved skolestart. Det er derfor på høy tid å reflektere mer rundt kjønn og likestilling, om vi skal kunne oppnå en likestilt språkstimulering i barnehagen for begge kjønn.

Avslutning og konklusjon

Jeg har nå belyst ulike faktorer som kan påvirke jentenes og guttenes språkutvikling i barnehagen. Selv om disse funnene er for små til å generaliseres eller trekke noen generell konklusjon, antyder de likevel noe sentralt. Kjønn og tradisjonelle holdninger til kjønn kan trolig påvirke et barns språklige kompetanse i barnehagen. Likestilling og språkstimulering henger sammen og påvirker hverandre.

Om vi trekker tråden tilbake til innledningen og den dystre statistikken med hensyn til guttene, kan vi ikke utelukke at jenter og gutter møter skolen med ulike språklige forutsetninger. Som resultatene av undersøkelsen viser, er det mange faktorer som spiller inn når det gjelder barnets språkutvikling og læring i barnehagen. Derfor er oppfordringen:

Se barnet, ha fokus på kjønn i språkstimuleringsarbeidet! Slik unngår vi forhåpentligvis språkforskjeller mellom jenter og gutter allerede i barnehagen.