Trener tospråklighet hjernen?

Teorien om at tospråklige har et fortrinn når de skal løse ulike typer oppgaver som er avhengig av kompleks problemløsing, hukommelse og oppmerksomhet, har stått sterkt innenfor forskning om tospråklige og har fått stor oppmerksomhet i media, også på Forskning.no. Eksekutiv kontroll styrer evnen til å skille ut relevant stimuli, å skifte oppmerksomhet mellom flere oppgaver, å bruke strategier for oppgaveløsning, og lagring og prosessering av informasjon.

I følge teorien om et fortrinn for tospråklige, fører det å veksle mellom to språk til at man trener opp disse funksjonene (for sammendrag se Bialystok, Craik & Luk, 2012).Nylig ble det imidlertid publisert en oppsummering som hevdet at grunnen til at forskning har konkludert med et tospråklig fortrinn, er såkalt publiseringsskjevhet (de Bruin mfl 2015). Publiseringsskjevhet oppstår blant annet fordi det tradisjonelt har vært enklere å publisere forskning som har nyhetsverdi, for eksempel fordi de viser forskjeller mellom grupper eller effekter. Undersøkelser som viser at det ikke er forskjeller eller sammenhenger, blir ofte sett på som mindre interessante og kan være vanskeligere å få på trykk (se Ioannidis, 2012; Simmons et al 2011). Problemet er bare at dette gir et skjevt bilde av kunnskapen i et felt, siden de som har vist forskjeller er enklere å publisere, andre undersøkelser kan ha havnet i skrivebordsskuffen.

For å nøste opp i dette for spørsmålet om tospråklige har et fortrinn når det gjelder såkalt eksekutiv kontroll, gjennomgikk de Bruin mfl innlegg om dette på 169 konferanser mellom 1999 og 2012. Rasjonale bak dette er at konferanser viser forskning under arbeid og man presenterer ofte ting som ikke er ferdig. Dersom det er en publiseringsskjevhet, vil det på konferanser bli presentert flere undersøkelser som viser en forskjell mellom tospråklige og enspråklige, enn det som blir publisert i artikler senere. Dette er velkjent blant annet fra medisin og noe lignende er også vist i utdanningsforskning. Det var også nettopp dette de Bruin mfl fant: På konferanser viste bare ca. halvparten av undersøkelsene som ble presentert et fortrinn for tospråklige, mens i artikler som ble publisert etterpå, viste hele 68% at det var et fortrinn. de Bruin mfl al tolker dette som støtte for at et fortrinn for tospråklige på ulike typer problemløsningsoppgaver, antagelig har vært overdrevet.

Bialystok mfl (2015) bestrider dette i en kommentar til de Bruin mfl, og påpeker at blant man ikke kan vite hvor mange av konferansebidragene som faktisk ble sendt inn som artikler, og dermed endte med å bli avvist. Denne innvendingen er vel kanskje ikke så relevant siden poenget med publiseringsskjevhet også er at forskere regner med at det kan bli vanskelig å publisere såkalte «nullresultater». De tar seg derfor ikke bryet med å skrive en artikkel, men legger undersøkelsen rett i skuffen. Bialystok et al. understreker også at de Bruin mfl også inkluderte språkoppgaver, som ikke er relevante i denne sammenheng.

Funnene til de Bruin et al har imidlertid nylig blitt støttet i en oppsummering av Paap, Johnson og Sawi (2015) som viser at 80% av undersøkelsene som er gjort etter 2011 viser ingen fortrinn for tospråklige på kompleks problemløsing, hukommelse og oppmerksomhet. De undersøkelsene som viser forskjeller er ofte små. Det er velkjent at undersøkelser med små utvalg ofte er usikre og kan føre til store gruppeforskjeller i ulike retninger. Paap med flere konkluderer derfor at publiseringsskjevhet og små undersøkelser har gitt oss en tro på et fenomen som enten ikke eksisterer eller bare eksisterer under helt bestemte og begrensede omstendigheter.

Så hvilke praktiske konsekvenser har dette? Selv om det ennå nok er for tidlig å konkludere når det gjelder det endelig utfallet av dette og at et slikt fortrinn ikke eksisterer, kan dette vise oss at når vi leser forskning bør vi være oppmerksomme på publiseringsskjevhet. Spesielt har det vist seg at man bør være skeptisk til små undersøkelser som viser store, uventede effekter eller sammenhenger. Disse har også ofte stor nyhetsverdi og kan bli spredt til mange. Dermed kan det danne seg feiloppfatninger. Tidligere har det vært mest oppmerksomhet rundt dette innenfor medisin og nå også psykologi, men det er nok et fenomen som også er høyst relevant også for utdanningsforskning.

Når det gjelder tospråklighet har muligens publiseringsskjevheten for et tospråklig fortrinn bidratt til et litt unyansert bilde av tospråklighet. Selv om tospråklighet selvsagt for mange kan være en stor fordel, spesielt hvis man blir eksponert for begge språk fra ung alder, er det for andre en stor læringsoppgave og utfordring.