Antall fattige barn i Norge er færre enn vi tror

I følge et forbruksbasert mål på fattigdom levde 4 prosent av alle barn i Norge i fattige familier i 2015. Det tilsvarende anslaget for EU-60% er 11 prosent, mens OECD-50% anslår prosentandelen til rundt 8. Et forbruksbasert mål på fattigdom gir dermed et lavere antall fattige familier i Norge.

Tre ulike mål på fattigdom

På oppdrag for Barne- og likestillingsdepartementet har Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved HiOA sammenlignet tre ulike måter å definere lavinntekt. Det vanligste målet for lavinntekt, som også Statistisk sentralbyrå bruker, er EUs mål på 60 prosent av medianinntekten i landet. OECD sitt mål er på 50 prosent av medianinntekten.

De som lever på en inntekt som er under henholdsvis 50 eller 60 prosent av medianinntekten i et land lever altså i lavinntektsfamilier, ifølge denne definisjonen. Hushold med en inntekt under 60% av medianinntekten i minst to av en sammenhengende tre-årsperiode, har ifølge SSB vedvarende lavinntekt. Når man i offentligheten ofte setter likhetstegn mellom lavinntekt og fattigdom, er det vedvarende lavinntekt som blir brukt. I sammenlikningen mellom SIFO tall og EU-60% og OECD-50% er det kun brukt inntekt for 2015.

Fattige får ikke dekket forbruksbehov

SIFO har sammenlignet disse to målene med minimumsbudsjettet for forbruksutgifter, et mål som er utviklet av SIFO med utgangspunkt i Referansebudsjettet for forbruksutgifter. Minimumsbudsjettet består av en «pakke» med varer og tjenester som representerer et minimumsforbruk.

– Denne tilnærmingen knytter fattigdom til folks behov for varer og tjenester, sier SIFO-forsker Elling Borgeraas, som står bak utregningene.

– I stedet for å ta som gitt at fattigdom er et bestemt punkt på inntektsfordelingen, kan vi tenke oss at fattige er personer som ikke har tilstrekkelig med penger til å dekke grunnleggende forbruksbehov, sier han.

EU-målet lite egnet

Borgeraas mener at EU-60% er et lite egnet mål på fattigdom.

– Det er et godt fordelingsmål, men sier lite om disse husholdene er i stand til å dekke sine grunnleggende forbruksbehov eller ikke, sier han.

– Problemet er at vi ikke vet om 50% eller 60% av medianinntekten er den inntekten som skiller dårlige fra akseptable materielle levekår.

Sammenligningen mellom de tre målene viser store forskjeller i antall fattige.

– Anslagene er mest sannsynlig urimelig høye, sier han.

Borgeraas mener at kunnskapen om andelen og fordelingen av fattigdom i Norge er for mangelfull. Og tallene taler sin sak. Rapporten viser at de tre målene illustrerer hvor følsom anslaget over antallet fattige er etter hvilke definisjon som legges til grunn. Ytterpunktene er omlag 491 000 fattige (EU-60%) og omlag 215 000 (minimumsbudsjettet). OECD-50% beregner 245 000 fattige.

Når det gjelder antallet fattige barn spenner estimatene fra vel 125 000 (EU-60 %) til vel 43 000 (min. bud.). Her beregner OECD-50 % i underkant av 86 000 fattige barn.

Etterlyser bredere debatt

I offentligheten blir det ofte satt likhetstegn mellom ulikhetsmålene og fattigdom. Fordelen med den forbruksbaserte tilnærmingen til fattigdom er først og fremst at den eksplisitt prøver å gi fattigdom et materielt innhold, ikke bare definert som et tilfeldig punkt på inntektsfordelingen. Siden hva som er grunnleggende forbruksbehov i et samfunn endres sakte gir den et mål på fattigdom som ikke automatisk endres når inntektsfordelingen endres.

– Hva som er nødvendige levekår kan selvsagt ikke sees uavhengig av inntektsnivået i det samfunnet man lever i, men denne nødvendigheten endres ikke umiddelbart når inntektsfordelingen endres, sier Borgeraas.

– Det tar tid før inntektsøkning endrer den grunnleggende oppfatningen om hva som er nødvendig, sier han, og etterlyser en bredere debatt om fattigdomsmål i offentligheten.

Eksempler fra minimumsbudsjettet:

Antall fattige i Norge (2015): EU-60%: 491 000; OECD-50%: 245 000; Minimumsbudsjettet: 215 000

Antall fattige barn (2015): EU-60%: 125 498; OECD-50%: 85 833; Minimumsbudsjettet: 43 455