Kroppsøving i takt med tiden

Det mener professor Øyvind Førland Standal ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning. Sammen med førsteamanuensis Kjersti Mordal Moen ved Høgskolen i Innlandet har han undersøkt praksisopplæring i kroppsøvingslærer- og idrettsutdanninger.

– Når man tildeler forskningspenger til kroppsøvingsfaget, går det ofte på fysisk aktivitet og ikke til å undersøke faget i seg selv, sier Standal. – Derfor har det vært lite forskning på kroppsøvingslærer- og idrettsutdanninger.

– Det betyr at disse utdanningene kanskje ligger litt etter grunnskolelærerutdanningen når det gjelder forskning. Kroppsøving som fag har også en kortere forskningstradisjon enn pedagogikk og lærerutdanning som helhet.

– Det er viktig at man i forskningssammenheng ikke tenker på kroppsøving som for spesielt. Når man skal undersøke lærerutdanningen, er det like naturlig å undersøke kroppsøving som andre fag. Bakgrunnen for denne artikkelen er nettopp en søknad til Norges forskningsråd, som tross gode vurderinger ikke ble innvilget. Våre tidligere arbeidsgiver ga støtte til å gjennomføre deler av prosjektet. Dette har resultert i flere publisert artikler, som blir sammenfattet i denne artikkelen.

Tre utfordringer

Standal og Moen har kommet fram til tre utfordringer for framtidig fagutvikling i kroppsøving.

– Hvordan studentene, lærerutdannere ved høgskoler og praksisveiledere tenker om studentenes læring er tilsynelatende forskjellig, sier Standal. – Vi prøver å bryte ned forståelsen av at teori og praksis er to distinkte kunnskapsformer. Vi ønsker å problematisere dette litt mer og nyansere ulike kunnskapsformer.

– Studentene kan tenke kritisk om det øvingslærerne sier og gjør, og studentene kan også utfordre høgskolelærerne til å bringe praksis inn i teorien. I fag som fysiologi og andre disiplinfag er det en fare for at underviserne blir for idrettsteoretiske for kroppsøvingsstudentene. Det er viktig at alle som underviser ser på seg selv som lærerutdannere.

- For det andre mener forskerne at alle som tar del i lærerutdanningen må sette studentenes læring i sentrum. Undersøkelsen viser at lærerutdannere og praksisfeltet kan ha en tendens til å vektlegge sine egne synspunkter mer enn hvor studentene selv er i læringen sin.

– Vi har funnet at studenter, lærerutdannere og øvingslærere har ulike syn på hva studenten bør lære, sier Standal. – Alle tre har sine egne synspunkter på hva som er viktig. Når studentene erfarer konflikter i budskapet, er det samtidig viktig at de også blir klar over at slike uenigheter kan finnes, og at det er greit.

– Som høgskole må vi i undervisningen være mer observant på forhold og problemstillinger som studentene tar med seg tilbake til utdanningen etter en praksisperiode. Dermed kan vi få teori og praksis til å henge mer sammen.

Utnytte digitale verktøy

Det tredje punktet handler om reflektering over praksis.

– I dag skjer dette helst ved å skrive refleksjonsnotater og logger, og det er skriving som er mediet for refleksjon, sier Standal. – Studentene setter sine erfaringer ned på papiret, og det gjør det lettere for dem selv, medstudenter og høgskolelærere å kunne diskutere hva som har skjedd.

– Men denne refleksjonen bør også kunne ta i bruk digitale verktøy som film og video. I dag reiser mange lærerutdannere på praksisbesøk, men kanskje kan samarbeid med praksis også skje via videosamtaler og Skype.

Standal ønsker at trepartssamarbeidet innen lærerutdanningen mellom studentene, praksisskolene og høgskolene blir et reelt partnerskap. Han har blant annet nå engasjert en masterstudent til å prøve ut en spesifikk metode kalt Lesson study for å arbeide med studentenes læring i forbindelse med praksisperiodene.