Kunnskapsbasert språkarbeid i barnehager med flerspråklige barn

Forskningskartleggingen innledes med en kort oversikt over internasjonale utviklingstrekk som er tatt opp i norsk utdanningspolitikk, blant annet tidlig innsats og grunnleggende ferdigheter.

Innledningen refererer også kort aktuell norsk politikk for språkarbeid i barnehagen og presenterer forskning fra Lesesenteret og en oversikt over skandinavisk forskning. Ettersom reformideer er globale, er spørsmål som drøftes i internasjonale studier gjenkjennelige og relevante for norske forhold. Selv om det er store forskjeller på hvordan utdanningssystemene i ulike land er strukturert og organisert, er det også flere store likhetstrekk i hva som skjer i pedagogiske relasjoner mellom barn og voksne.

I kapittel 2 presenteres metoden systematisk forskningskartlegging og hvordan den er gjennomført. Det ble søkt i fem databaser i flere omganger, og etter at studienes kvalitet og relevans er vurdert i flere omganger etter forhåndsbestemte inklusjons- og eksklusjonskriterier, er 34 artikler fra 13 forskjellige land inkludert i denne rapporten. 18 studier er kvantitative, 12 er kvalitative og 4 har brukt mixed method, og de presenteres tematisk i kartleggingens to hovedkapitler.

Kapittel 3 presenterer 19 studier som har undersøkt hvilke ressurser barnehagelærere rår over og kan bruke i arbeidet med barn som lærer på to språk. Her er det snakk om ressurser i vid forstand. Både kan barnehagelærerne selv, deres utdanning, kompetanseutvikling og samarbeidet i barnehagens profesjonsfellesskap betraktes som ressurser. Samtidig har barnas foreldre ressurser i form av viktig kunnskap om barnet. De kjenner kulturelle praksiser og uttrykk barnet møter hjemme og kan gi informasjon som barnehagelærerne må ta hensyn til i sitt pedagogiske profesjonsarbeid. Hvordan de ansatte i barnehagen setter sammen barn i par eller gruppe, tilpasser aktivitetene til barnas individuelle behov og gruppens behov, har betydning for barnas læringsutbytte. Flere studier påpeker at de ansatte må vite når det kan være gunstig å la barna bruke førstespråket og når de må fremme bruk av andrespråket. En konklusjon i forskningen er at barnehageansatte gjennom undersøkende praksis må utvikle større bevissthet om læringsfremmende metoder og tiltak.

I kapittel 4 presenteres 15 studier som har undersøkt hvordan barnehagelærere på best mulig måte kan støtte barns språklæring. Diskusjonen om metoder for språklæring har gått fra å tro at språk læres best om de holdes atskilt til å anta at translanguaging, (at man arbeider krysspråklig med begge språk samtidig) egner seg best for barn som skal lære på to språk. Det skyldes at barnas kulturforståelse utvides når de forholder seg til ord og begreper fra begge språkene, og at et rikt ordforråd og god begrepsforståelse på førstespråket støtter utviklingen av andrespråket. Barna lærer bedre når barnehagelærerne i tillegg bruker ikke-språklige strategier som gester og metaspråklige strategier. Kapitlet presenterer studier som har undersøkt tilbakemeldinger som læringsstrategi og hvordan barnehagelærere kan stimulere til aktive læringssituasjoner gjennom interaktive metoder, dialogisk lesing av billedbøker, fortellinger, kunst og musikk. Et gjennomgående funn i studiene er at barna må stå i sentrum for aktivitetene og at barn lærer best når de er aktive.

Gjennomgående viser forskningen at det er viktig at barn i størst mulig grad og gjennom hele dagen, i formelle og uformelle læringssituasjoner, blir eksponert for språk gjennom varierte pedagogiske og didaktiske metoder som legger vekt på at barna skal snakke mest mulig. Om barnehagene skal lykkes med dette, må barnehagelærere, som profesjonsgruppe, ha nødvendige språkfaglige kunnskaper og kompetanse og vite hvordan de skal prøve ut, vurdere og forbedre metoder slik at barna lærer aktivt i et kreativt, trygt og tillitsfullt læringsfellesskap.