Mobbing og rehabilitering

To ferske, norske rapporter foreligger nå om konsekvenser for dem som utsettes for mobbing og om rehabilitering. Begge rapportene er utarbeidet i et samarbeid mellom Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger og UNI Research i Bergen.

Oppdraget ble gitt av Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet. At de to direktoratene har gått sammen om et slikt prosjekt, er interessant og viktig i seg selv.

Rapport 1: Å bli utsatt for mobbing – en kunnskapsoppsummering om konsekvenser og tiltak, er tittelen på den første rapporten (Breivik, Bru, Hancock, Idsøe E.C., Idsøe, T. & Solberg 2017). Rapporten er omfattende – 250 sider – og gir en grundig gjennomgang av internasjonal forskning om konsekvenser av å bli mobbet og om rehabiliterende tiltak.

Rapport 2 heter Å ivareta barn og unge som har blitt utsatt for mobbing. En kunnskapsoppsummering om utforming og organisering av tiltak (Tharaldsen, K.B., Slåtten, H., Hancock, C.H.H., Bru, E. & Breivik, K. 2017). Denne rapporten er på omtrent 100 sider.

Hovedtrekkene i disse viktige rapportene er at eksponering for systematisk mobbing utgjør en betydelig risiko for psykososiale problemer og at visse typer psykoterapi kan virke rehabiliterende. Videre at lavterskeltiltak i skole og helsetjenesten er viktige, men at disse er dårlig utbygget og svakt organisert.

Rapport 1

Konsekvenser av mobbing

Den siste Elevundersøkelsen som gjelder for 2016 viser at 4,6 prosent av elevene i grunnskolealder og VGS oppgir å bli mobbet to til tre ganger i måneden eller oftere (Wendelborg 2017). Dette tilsvarer rundt regnet 45 000 elever. I tillegg kommer førskolebarn.

Elevundersøkelsen anvender den internasjonale standarden for å definere mobbing: negative handlinger, som gjentas, mot en som ikke kan forsvare seg (Wendelborg 2017). Den som blir mobbet, vil altså være i en permanent avmektig rolle, selv om ikke overgrepene skjer hver dag. At dette er ytterst ubehagelig, skal det vel ikke mye innlevelse til for å forstå. Men her er spørsmålet om disse gjentatte overgrepene setter spor.

Rapport 1 beskriver en omfattende internasjonal forskning, som meget klart dokumenterer sammenhengen mellom å bli mobbet og en lang rekke psykiske problemer som angst, depresjon, lavt selvbilde, posttraumatiske lidelser og selvmordsfare. I tillegg er det påvist mer ensomhet og lavere skoleprestasjoner enn gjennomsnittet.

Forfatterne av rapporten påpeker at brorparten av studiene har hentet sine data kun på ett tidspunkt. Når man ikke har målinger fra ulike tidspunkter, så er det vanskelig å påvise årsaksforhold. Det er for eksempel ikke sikkert at angsten kun er en følge av mobbingen; angst og frykt hos en medelev vil med stor sikkerhet også skape risiko for å bli mobbet (Roland 2014).

Imidlertid finnes det også studier som følger elevene over tid (lengdesnittstudier), og da kan man med større sikkerhet fastslå årsak og virkning. Disse studiene viser et temmelig konsekvent bilde, at eksponering for mobbing bidrar klart til svekket psykososial helse.

Tiltak

Hva kan man så gjøre for å lege de psykiske og sosiale sårene mange av de mobbeutsatte har? Rapporten viser i hovedsak til individrettet terapi overfor den mobbeutsatte eller gruppeterapi overfor flere mobbeutsatte sammen. Det konkluderes med at kognitiv atferdsterapi (KAT) har vist lovende resultater. Et eksempel på slik terapi er å hjelpe den mobbeutsatte til å endre tolkningsstil, for eksempel å trene på å ikke bebreide seg selv. Rapporten viser også til lignende tiltak overfor traumerelatert stress som er forårsaket av andre forhold enn mobbing, og resultatene er også her lovende.

Forfatterne har også søkt etter studier om miljørettede tiltak i familie, nærmiljø og skole, for eksempel bedre læringsmiljø på skolen, men her er det ikke funnet forskning om rehabilitering av mobbeutsatte.

Denne mangelen på slike studier er en viktig bakgrunn for rapport 2, som er en systematisering av det norske praktikere og forskere har erfart og mener om rehabilitering av mobbeutsatte.

Rapport 2

Erfaringsbasert kunnskap

Rapport 2 om erfaringsbasert kunnskap bygger på fokusintervjuer med personer fra skole- og helsesektoren, mobbeombud, forskere, representanter fra interesseorganisasjoner og personer med juridisk kompetanse. Et fokusintervju er en form for gruppeintervju. Til sammen deltok 31 personer fordelt på tre grupper, og hver gruppe var samlet til fokusintervju én gang.

Det skinner tydelig gjennom at til og med de 31 utvalgte bare kan rapportere om ganske fragmentariske erfaringer fra sine respektive arbeidsplasser. Rapporten viser altså at det ikke foreligger noe tydelig mønster for hvordan man arbeider lokalt med rehabilitering i mobbesaker.

En fordel med fokusgruppemetoden er at det bringes fram svært store mengder informasjon, i dette tilfellet erfaringer og forslag. Ulempen kan være at disse erfaringene og forslagene er fragmentariske og at det er vanskelig for forskerne å systematisere. Her er det imidlertid gjort en formidabel jobb, som har resultert i informasjonsmatriser, samt modeller for organisering. Endelig trekkes det fram noen få tiltak som bør prøves ut og evalueres.

Oppsummering rapport 2

Tendensen i fokusintervjuene er at lokalbaserte lavterskeltiltak er svært viktige for rehabilitering av mobbeutsatte, men at både organisering og innholdet i tiltakene er svake og tilfeldige.

Det foreslås å prøve ut ordninger der den mobbeutsatte får tett oppfølging av én voksen, altså et prinsipp om at den mobbeutsatte bør få hjelp av en viktig person. Familien kan eventuelt også få et tilbud.

En annen grunnforståelse er at miljøet på skolen er viktig for rehabilitering, og tiltak i form av god klasseledelse berøres.

Videre beskrives et system for organisering av rehabiliterende arbeid der personer fra både skole og helse deltar i ressursgrupper på to nivåer; skolen og i kommunen, eventuelt interkommunalt. Nasjonalt kan det settes opp et organ for å samle og spre kompetanse. Altså et prinsipp om tettere samarbeid mellom skole og helse, i en kjede for tiltak og kompetansebygging.

Kommentar til rapportene

Mandatet til forskerne har vært å undersøke konsekvenser av mobbing for den mobbeutsatte og rehabilitering av denne etter at mobbingen har opphørt, og de to forskergruppene har brakt fram svært verdifull informasjon på det grunnlaget.

Mandatet har altså fokus på

• den som er blitt mobbet, og til dels dennes familie
• tiden etter at mobbingen er opphørt

Vi skal kommentere disse to perspektivene.

Individ- kontra systemrehabilitering

Det går en rød tråd gjennom de to rapportene ifølge mandatet; et fokus på den mobbeutsatte, og eventuelt også på dennes familie når det gjelder rehabilitering i en mobbesak.

Det skal ikke trekkes i tvil at bistand til den mobbeutsatte og eventuelt familien er viktig og at mye er ugjort her. Men det kan anføres to grunner til at et bredere perspektiv bør vurderes:

• Andre enn den mobbeutsatte og dennes familie kan slite, for eksempel plagere og deres foresatte.
• Det er vanskelig for partene, ikke minst for den mobbeutsatte, å komme videre dersom det finnes spenninger eller konflikter i de nære relasjonene.

Det er liten tvil om at mobbing ofte skaper mye negativ sosial energi, som kan feste seg som svært negative relasjoner mellom både barn, foresatte og skolens ansatte (Hein 2014). Da blir det viktig å rette rehabiliterende tiltak også mot andre enn den mobbeutsatte og eventuelt dennes familie.

Rehabilitering når mobbingen har opphørt

En annen rød tråd i rapportene er at rehabilitering tar til først når mobbingen har opphørt. Og det er heller ingen tvil om at rehabilitering i etterkant av problemløsingen er et viktig og forsømt område. Men likevel kan dette perspektivet kanskje gi et inntrykk av at problemløsing og rehabilitering ikke har noe med hverandre å gjøre.

La det først slås fast at det viktigste er å innrette problemløsingsarbeidet slik at mobbingen stopper. Men kan det tenkes at en problemløsing utføres på en slik måte at god rehabilitering er i gang fra første dag? Eller at problemløsingsforsøkene gjør saken enda verre?

Ressursteam og kompetanse

I rapport 1 kommer det tydelig fram at den forskningsbaserte kompetansen om lokale lavterskeltilbud om rehabilitering er nesten fraværende i Norge og internasjonalt. Konklusjonen fra fokusintervjuene i rapport 2 demonstrerer også et stort behov for kompetanse lokalt.

Dette gjelder altså rehabilitering av den mobbeutsatte, etter at mobbingen er opphørt. Dersom man så legger til grunn at problemløsing og rehabilitering bør ses i sammenheng og at mobbesaker handler om mange aktører, så vil ikke kravet om kompetanse bli mindre.

Forslaget om ressursgrupper på skolen og i kommunen er vel begrunnet og meget viktig. Og i rapportene drøftes det sammensetning av slike ressursgrupper, med vekt på både skolens rolle og tverrfaglighet. Men slike grupper har med stor sikkerhet ikke den kompetansen som kreves for å bistå med problemløsing og rehabilitering i krevende mobbesaker.

Det finnes meget gode erfaringer med slike team på skolenivå og kommune nivå, også når det gjelder rehabilitering av den mobbeutsatte og andre involverte. Læringsmiljøsenteret har vært faglig samarbeidspartner til flere fylker og kommuner, for å etablere ressursteam på skolenivå og på kommune/regionalt nivå.

Skolenivå: Skolene, for eksempel 15 skoler i en kommune, setter sammen hvert sitt team av interesserte og dyktige ansatte, vanligvis tre til fire personer inklusive rektor eller en annen leder. Mange av skolene har også helsesøster med i teamet. Disse teamene skal ha ansvar for å bistå i klassene og på SFO i mobbesaker; avdekking, tiltak og rehabilitering. Læringsmiljøsenteret har gjennomført opplæring i form av to seminarer av to dager hver, med en mellomperiode til praktisering. En fagdag for hele personalet er også nyttig.

Kommune/regionalt nivå: Her har teamene i stor grad vært basert på fagfolk i PPT, men gjerne supplert med for eksempel helsepersonell. Tanken er at skolene, selv de som har et eget ressursteam, noen ganger trenger hjelp utenfra i tunge saker. Opplæringsprogrammet for disse teamene er dobbelt så langt og grundig som det skoleteamene får, med fire samlinger à to dager over ett til to skoleår, med praksis mellom samlingene.

Deltakerne i begge disse programmene har vurdert opplæringen som svært god og nyttig.