Ny undersøkelse: Skyldes dysleksi problemer med syn og symmetri?

Forrige uke fikk en ny artikkel medieoppmerksomhet over hele verden fordi den lanserte en ny forklaring på dysleksi. Både BBC, the Guardian, og en rekke andre ledende medier omtalte saken.

Ideen bak den nye studien tar opp tråden fra eldre forskning om at dysleksi skyldes synsproblemer. På 1950-60 tallet ble synsproblemer antatt å være den viktigste årsaken til dysleksi. Etter hvert fikk vi imidlertid en mengde undersøkelse som viste at dysleksi var primært en språkvanske og at synsproblemer, hvis det i det hele tatt var viktig, spilte en underordnet rolle.

Teorien om at synsproblemer er en viktig årsak til dysleksi fortsetter imidlertid med jevne mellomrom å dukke opp, ikke minst i form av kommersielle produkter eller programmer basert på spesielle linser eller synstrening for å hjelpe barn med dysleksi. I USA førte denne lite forskningsbaserte virksomheten faktisk til at den amerikanske organisasjonen for pediatere utviklet en konsensusrapport om at synsvansker ikke var en viktig årsak til lesevansker og lærevansker og at synstreningsmetoder for disse barna ikke var i tråd med forskning.

Forrige uke dukket imidlertid teorien om synsproblemer og dysleksi opp igjen, denne gangen i form av en ny undersøkelse publisert i det velrennomerte tidsskriftet Proceeding of the Royal Society Biology (med høy siteringsfaktor for de som er opptatt av slike ting).

I undersøkelsen testet forskerne 30 personer med dysleksi og 30 personer uten dysleksi. Litt forenklet fant man at de som leste normalt hadde et dominant øye og overførte informasjon til hjernen asymmetrisk. De som hadde dysleksi derimot, viste ikke et slikt asymmetrisk mønster og hadde symmetri eller uklar asymmetri. Forskerne er mer forsiktige i sin tolkning enn media, men foreslår at en slik manglende asymmetri kan være en årsak til dysleksi.

Er det noen grunn til at denne undersøkelsen skal velte om på oppfatningen av dysleksi som en språkbasert vanske?

Slik jeg ser det har denne undersøkelsen en rekke svakheter. Jeg har blogget før om “De trøblete tre” og grunnen til å vise varsomhet dersom en undersøkelse har “de trøblete tre”. Her er minst to av problemene tilstede:

–Undersøkelsen viser overraskende funn. Det i seg selv trenger ikke å være et problem, noen ganger går jo vitenskapen fremover på denne måten, tidligere sannheter utfordres og veltes om. Det virker imidlertid underlig at til tross for at det har vært gjort en menge grundige undersøkelser av syn og dysleksi tidligere er dette et helt nytt funn, som ingen tidligere har oppdaget.

–Undersøkelsen har få deltagere, bare 30 i hver gruppe. Svært mange tidsskrifter, blant annet Psychological Science (som har vært i front for å endre praksis mot mer replikerbare og troverdige undersøkelser,) publiserer i liten grad denne type mindre enkeltundersøkelser. I slike tilfeller må undersøkelsen gjentas på nytt direkte og replikasjonen publiseres da sammen med den opprinnelige studien.

I tillegg bruker undersøkelsen et forskningsdesign hvor man sammenligner en gruppe med en annen. Dette designet er ikke egent til å kunne si noe om årsaker. Dersom man finner en forskjell mellom gruppene slik som her, har man funnet en bivariat korrelasjon. Som kjent er korrelasjon ikke kausalitet.

Hva betyr en korrelasjon i praksis her? Det betyr at det ikke er sikkert at det er vanskene med syn (altså den manglende asymmetrien) som fører til dysleksi, det kan kanskje også være omvendt. Kanskje kan det å ha dysleksi og mindre lesetrening føre til at man bruker synet på en annen måte når man leser.

Er det slik at forskjellene man her snakker om ikke kan oppstå som en følge av lesetrening, men må ha vært der før lesingen startet (altså ligge til grunn for dysleksi)? Det kommer ikke tydelig frem i artikkelen at forskjellene må ha vært der fra tidlig barnealder, men det står i artikkelen at øyedominansen stabiliseres i 8 årsalder, altså etter leseopplæringen. Jeg er ingen hjerne/synsforsker, men ville nok ha følt meg tryggere på konklusjonene dersom de hadde fulgt et utvalg barn over tid før de utvikler dysleksi og før de lærer å lese. På den måten ville man ha vært sikker på at forskjellen mellom gruppene lå forut for lesingen og ikke var et resultat av den.

Derfor, inntil denne undersøkelsen er replisert på et større utvalg, og man har fått bekreftet gjennom å følge barn over tid før de utvikler lesevansker at synssymmetri er en viktig årsak til dysleksi, er det ingen grunn til å endre praksis eller oppfatning av dysleksi som primært en språkvanske.

Publiseringen av denne type artikler i velrennomerte tidsskrifter er imidlertid litt nedslående, jeg hadde håpet at slike ledende tidsskrifter var på vei over til å publisere mer robuste funn på store utvalg fremfor ting som gir rask nyhetsverdi.