Oppgavekulturen i norskfaget

Det viser en undersøkelse av lærebøker i norskfaget i videregående skole.

– Med oppgavekultur menes normer for hvordan oppgaver formuleres og arbeides med i faget. Derfor kan de bevare og videreføre eldre faglige forståelsesmåter, uten at lærerne og lærebokforfatterne nødvendigvis er bevisste på dette selv, sier førsteamanuensis Emilia Andersson-Bakken ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning.

Sammen med førsteamanuensis Jonas Bakken ved Universitetet i Oslo har hun analysert nærmere 2000 oppgaver i tre lærebøker i norsk for første årstrinn i videregående opplæring.

– Vi fant at det fins en sterk oppgavekultur i faget. Det var klare likheter i utformingen av oppgaver i de tre bøkene, sier Andersson-Bakken.

– Denne oppgavekulturen er preget av en fagforståelse som kjennetegner læreplaner i norsk før innføringen av Kunnskapsløftet i 2006.

Skjønnlitteratur og sakprosa

Helt konkret undersøkte de to hvordan oppgavene i norsklærebøkene lærer elevene å lese og arbeide med henholdsvis skjønnlitteratur og sakprosa.

Det er en motsetning mellom gjeldende læreplan og fagets oppgavekultur.

– Den nåværende læreplanen sier at begge typer tekster kan leses og arbeides med på en rekke ulike måter, men oppgavekulturen viser en klar forskjell på dem, sier Andersson- Bakken.

– Oppgavene knyttet til skjønnlitteratur ber elevene om å tolke, leve seg inn og fortelle om sine subjektive opplevelser av teksten.

De to forskerne fant derimot at oppgavene knyttet til sakprosatekster ber elevene om å identifisere og gjenfortelle et bestemt innhold.

– Dette signaliserer til elevene at sakprosatekster er enkle og entydige, og i liten grad nødvendige å analysere, tolke og drøfte, sier Andersson-Bakken. – Slike faglige forståelser er mer i tråd med synet på skjønnlitteratur og sakprosa som vi finner i læreplaner fra 1970-, 1980- og 1990-tallet.

Anderson-Bakken mener det er uheldig hvis elever går ut av skolen med en slik forståelse av sakprosa.

– I videre studier og i offentligheten er det svært viktig å kunne lese og tolke sakprosatekster på en nyansert og kritisk måte.

Hun mener denne undersøkelsen er viktig fordi den identifiserer trekk ved norskfaget som lærere, lærebokforfattere og elever i liten grad er oppmerksomme på. Dette kan invitere til faglig endring og fornyelse.

De to forskerne har allerede blitt kontaktet av en forlagsredaktører som vil ta funnene i artikkelen til følge i arbeidet med nye lærebøker.