Partnerskap mellom lærerutdanningsinstitusjoner og skoler bør oppmuntres

Artikkelen "University-school partnerships as arrangements in policy implementation" tar for seg lærerutdanneres erfaringer fra den nasjonale satsingen Ungdomstrinn i utvikling. 16 lærerutdannere fra 8 lærerutdanningsinstitusjoner ble intervjuet om sitt samarbeid med skoler.

Kan være utfordrende å få til partnerskap som bidrar til læring

Internasjonal forskning har vist at det kan være utfordrende å få til gode partnerskap som bidrar til læring. Uklarhet om mål, ulike kulturer og ulike forståelser er noen av utfordringene. Forskningen tyder på at det likeverdet som er forventet i et partnerskap bryter med den tradisjonelle oppfatningen av rollene til en UH-institusjon og skolen. Et vellykket partnerskap krever at begge parter tenker nytt.

I artikkelen University-school partnerships as arrangements in policy implementation stilles to forskningsspørsmål:

1. Hvordan opplevde lærerutdannere utviklingen av felles forståelse av roller og målet for arbeidet i partnerskapene?
2. Hva var karakteristisk for disse partnerskapene?

I Ungdomstrinn i utvikling hadde Utdanningsdirektoratet lagt rammer for arbeidet i partnerskapene. Prinsippet om «skolebasert utvikling» var styrende. Hvert partnerskap skulle strekke seg over tre semester, og økonomi regulerte hvor ofte partene kunne møtes. De faglige møtepunktene mellom skolene og lærerutdannerne var klasseledelse og/eller grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og regning.

Samarbeid kan bidra til økt læring hos begge parter

Sentrale funn i artikkelen, som er skrevet av professor Unni Vere Midthassel, er:

• Utvikling av felles forståelse var en prosess som startet med avklaring av forventninger. Noen ganger var dette en kort og enkel prosess, andre ganger kunne den både være vanskelig og tidkrevende.
• Likeverdige, men med ulike roller der lærerne var eksperter på det praktiske arbeidet i klasserommet. Lærerutdannernes rolle var å hjelpe lærerne til å se sitt praktiske arbeid i en teoretisk sammenheng, samtidig som de sammen prøvde ut nye arbeidsmåter basert på forskningsbasert kunnskap.
• Tillitsfulle relasjoner med skoleledelsen var nødvendig for å komme i posisjon for arbeidet i partnerskapet. Lærerutdannerne måtte vise at de forsto kulturen i skolen og de praktiske utfordringene hverdagen brakte med seg.
• Rammene regulerte for en stor del lengde, intensitet og tematikk.
• Tid ble opplevd som den største utfordringen. Det handlet både om hva som var mulig å få til på tre semestre og hvordan partene kunne jobbe sammen i dette tidsrommet.
• Å etablere strukturer for samhandling og refleksjon på skolene ble viktig for å få til læring og utvikling.

I artikkelen diskuteres funnene opp mot tidligere forskning, og konkluderer med at partnerskap mellom lærerutdanningsinstitusjoner og skoler bør oppmuntres. Et slikt samarbeid kan bidra til å bringe akademia og praksisfeltet nærmere hverandre, med økt læring begge steder som utbytte. Men kompleksiteten i denne form for samarbeid tilsier at det er nødvendig å fokusere på noen elementer i partnerskapet:

1. Begge parter trenger å finne ut hvordan de kan balansere bidrag til den andre parts læring og samtidig ivareta sine egne behov.
2. Partnerskapet kan utfordre maktstrukturer og etablert forståelse.
3. Uenighet eller misforståelser vil med stor sannsynlighet oppstå. Det er derfor nødvendig å ha tenkt gjennom hvordan dette skal løses.
4. Partnerskap uten noen spenninger kan være uttrykk for at en unngår å utfordre eksisterende forståelse og praksis med det resultat at endring uteblir.