Sensorveiledninger er en stor fordel for alle parter

Innlegget har stått på trykk på Khrono.no.

Karakterbegrunnelser og klager på karakterer i kjølvannet av sensurarbeid opptar mange av oss. Det betyr mye ekstra arbeid hvert semester, og kolleger med store eksamenskull er rammet hardere enn de som underviser i små klasser. Antall individuelle begrunnelser og klager øker nemlig med antall besvarelser i en eksamen.

Dessuten har antall klager økt kontinuerlig de senere år. Når det ofte er avvik mellom opprinnelig karakter og ny karakter fra klagesensorene, mister studentene tillit til at sensurering er rettferdig. Når studentene så finner ut – og det er enkelte oppsiktsvekkende eksempler - at det ofte spriker mellom karakterene og at ny sensur etter klagen ofte gir bedre karakter, stimulerer dette studentene til flere klager og øker frustrasjonen hos faglærerne.

Eksamenskontorene får økende belastning med å finne eksterne klagesensorer og med å håndtere alle klagene administrativt. Vi må også ta med at – når antall uavhengige institusjoner går ned drastisk etter mange fusjoner og sammenslåinger i sektoren - blir det stadig færre potensielle eksterne klagesensorer å velge mellom. Eksterne sensorer skal nemlig ikke være ansatt verken i hovedstilling eller bistilling i samme institusjon der klagen kommer fra.

Sprik mellom opprinnelig karakter og ny karakter etter karakterklage skyldes i hovedsak at sensorene ved den ordinære karaktersettingen vanligvis sitter på mer og bedre informasjon for deres karaktersetting enn de senere ny-oppnevnte klagesensorene får. Vi kan si at det er asymmetrisk informasjon mellom opprinnelige sensorer og senere klagesensorer. Problemet ble større etter at Universitets- og høgskoleloven (UHL) presiserte at klagesensorer ikke skulle få tilgang til klagernes opprinnelige karakter og individuelle karakterbegrunnelse (såkalt «blindsensur»):

§ 5-3.Klage over karakterfastsetting - rett til begrunnelse: «Ved ny sensurering skal sensorene ikke få opprinnelig karakter, sensors begrunnelse for denne eller studentens begrunnelse for klagen.»

Temaet opptar mange, blant annet dokumentert gjennom en rekke artikler i Khrono. Senest ble dette tatt opp igjen i en nyere artikkel i Khrono fra 13.8.2017 som siterer statssekretær Bjørn Haugstad: Roser løsningen med fasit som karakterbegrunnelse.

Etter innskjerpelsen i UHL §5-3 har eksamensforskrifter samt praksis ved eksamenskontorene i mange institusjoner slik jeg oppfatter det, «overtolket» denne forskrift og lagt seg på en for restriktiv praksis: klagesensorer får kun tilsendt eksamensoppgave og klagerens besvarelse, eventuelt emnebeskrivelsen fra studieplanen, men ikke mer.

Etter mitt syn er denne praksis både juridisk og etisk problematisk fordi klagesensorene må vedta ny karakter med mye mindre informasjon enn den eller de opprinnelige sensorene hadde om hva man måtte kunne forvente av kandidatene.

Det må understrekes at UHL §5-3 sier kun hvilken informasjon klagesensorene ikke skal få, men det sies ikke noe om hvilken informasjon som både kan og bør gis til klagesensorene. Foreligger det en generell sensorveiledning fra faglærer som både medsensor og alle studenter får tilgang til, og som dermed gir et generelt informasjonsgrunnlag for sensurering og sensurbegrunnelser, både kan og bør denne veiledning også sendes ut til klagesensorene, sammen med besvarelsen. Flere institusjoner har tatt dette inn i sitt interne regelverk (se eksempler nedenfor).

Det er heller ikke noe i veien for at klagesensorene kan – utover emnebeskrivelsen – få tilgang til annen dokumentasjon foreleseren har gitt til alle studentene (slik som fremdriftsplan med pensumhenvisninger, eksamensrelevant forelesningsmateriale o.l.). Som erfaringene viser, fører sensorveiledninger, utdelt til studentene og de eksterne eksamenssensorene samt til klagesensorene, til færre krav om individuell begrunnelse, færre klager og mindre avvik mellom opprinnelig karakter og ny karakter i gjenværende klagesaker.

Også fastsetting av karakter mellom intern og ekstern sensor blir både enklere, raskere og bedre når begge sensorer kan rette besvarelsene på basis av en god sensorveiledning. Karakterforslagene blir mer like og uenighet ved å fastsette endelig omforent karakter blir redusert.

Eksterne sensorer er lettere å rekruttere når disse vet at de kan spare tid og krefter for å sette seg inn i eksamensoppgaver fordi de får en løsningsskisse eller sensorveiledning fra faglærer. Det blir dessuten mindre fristende å gi rause karakterer for å unngå begrunnelser og klager når man kan bygge på en skriftlig sensorveiledning som både studenter og sensorer får.

Sensorveiledninger ikke bare reduserer antall søknader om individuell karakterbegrunnelse, men sparer faglærer for tid når sensorveiledningen kan inngå i begrunnelsene.

Konklusjonen er at emne- og eksamensansvarlige faglærere bør anmodes til å lage en sensorveiledning som (a) sendes til medsensor før sensurering starter og som (b) gjøres tilgjengelig for alle eksamensdeltakende studenter straks sensuren foreligger (f.eks. på et digitale emnerommet), og som (c) sendes til eksamenskontoret for arkivering sammen med eksamensoppgaven. Ved klagebehandling sender eksamenskontoret i tillegg til eksamensoppgave og besvarelse også sensorveiledningen til klagesensorene.