«Ser du ikke at den er lilla?» - om fargesvakhet i skolen

Bare at ordet «fargeblind» er så til de grader vanlig når vi egentlig mener «fargesvak», sier noe om hvor lite lekfolk kan om temaet. Førsteforfatter av denne artikkelen er professor i synsvitenskap, med fargesyn som spesialitet. Andreforfatter er lærer og skoleforsker, og har kjent på kroppen hvordan det er å være en av de 8 prosent guttene i klasserommet som ikke alltid skjelner mellom ulike farger.

Vi opplever alle fargenyanser noe forskjellig. De som ikke er fargesvake, vil likevel aldri oppleve samme fargenyanse helt likt, men er som regel enige om overordna fargekategorier som fiolett, blå, grønn, gul, oransje og rød; samt brun, grå, svart og hvit. Det kan imidlertid oppleves problematisk om en ikke klarer å skjelne mellom enkelte farger i ulike kontekster. Spesielt problematisk blir det når det i undervisning og oppgaver benyttes fargekoding på en slik måte at du som elev blir forventet å skjelne mellom farger som du ikke ser forskjell på.

Fargesynssvakheter er som oftest medfødt (Neitz & Neitz, 2011). En fargesynssvakhet medfører at man forveksler farger som andre med normalt fargesyn greier å se forskjell på. De fleste forveksler lilla og rosa farger med grått; og gult med grønnlige farger. Kanskje de ikke ser forskjell på lilla og blått. Noen kan også forveksle rødt og rosa med gråbrune farger, og gult med oransje. Dette kalles rødgrønn fargesvakhet, og er den vanligste formen for fargesynssvakhet.

En rødgrønn fargesvakhet er nedarvet via X-kromosomet. Derfor er det vanligere at gutter har det. Cirka 8 prosent av gutter og cirka én prosent av jenter har en rødgrønn fargesynssvakhet (Baraas, 2008). Det er sjeldnere å ha en blågrønn fargesvakhet. Dette er arvet via kromosom 7 og er like vanlig hos jenter som hos gutter. De med blågrønne fargesynssvakheter vil ofte forveksle blåfarger med grønne, og gult med fiolett/rosa og grå.

Graden av fargesynssvakheten vil variere. Det er derfor vanskelig å si noe sikkert om hvilke farger en person med en fargesynssvakhet forveksler. De aller fleste vil kun ha problemer med noen av pastellfargene versus grått/hvitt. Men de som har en sterk grad av rødgrønn fargesvakhet, vil for eksempel se rød, oransje, gul og grønn som en og samme farge. Dessuten er det en utfordring at mange fargesvake ikke nødvendigvis er klar over at de har en fargesynssvakhet.

Noen eksempler fra klasserommet

Tenk deg at læreren underviser med en Power-Point-presentasjon i samfunnsfag. Hun bruker et kart henta fra SSB for å snakke om ulik fordeling av BNP i ulike land. Det er brukt ulike farger for å skille mellom landenes BNP (se figur 1). De fargesvake elevene vil titte på diagrammet, prøve å forstå det, men ikke klare å se alle fargenes referanser. De vil sannsynligvis føle seg dumme og ikke tørre å spørre hvilken farge som representerer hva. Når andre elever ler og har det gøy på deres bekostning, så vil de kunne oppleve det som mobbing.

En med normalt fargesyn vil se fargeforskjellene når det gjelder BNP på alle kartene. En som har en sterk rødgrønn fargesynssvakhet vil ikke nødvendigvis se at det er en fargeforskjell for ulike BNP, litt avhengig av type og grad av fargesvakhet.

Eller tenk deg at læreren deler klassen i grupper i fransktimen. Hver gruppe får lapper med ulike farger: oransje, gul, blå, lilla. Hver farge skal representere et visst tema som de får spørsmål om å finne ut av. Han på gruppa som ikke helt klarer å se forskjell på blå og lilla, peker på den lilla lappen og deretter den blå lappen og spør gruppa: «Er ikke de begge blå da?». Silje svarer kjapt, «Ser du ikke at den er lilla? Ha, ha, ha!». De to andre ler også. Så går de bare videre i gruppearbeidet. Hvordan ville du følt deg dersom du var den fargesvake gutten?

Tenk deg at du går i 5. klasse og har en prøve i engelsk. En av oppgavene går ut på å benevne de ulike fargene på engelsk. Du kan fint se og skrive «black, yellow, red, blue», men så kommer du til en farge som du jo kan se, men ikke klarer å benevne. Er det «brown» eller «green»? Du ser fargen, men vet ikke hvilken av de to. Er det ordforråd og skriving som testes her, eller også fargesyn (som selvsagt ikke er en del av kompetansemålene i læreplanen)?

Tenk deg at du har skrevet en tresiders stil i norsk på Vg1 og får den tilbake fra læreren. Hun har markert teksten din med ulike farger i Word. Du føler du drukner i alle fargene. Du ser dem, men du klarer ikke å se forskjell på alle. Det er noen blåfarger, men det verste er at læreren snakker om at hun har brukt rødt til å markere grammatikkfeil og grønn til å markere stilistiske feil.

Det er lyst ute og sola skinner inn på klasserommet. Du tenker lyset som kastes på dataskjermen gjør at du ikke helt klarer å se forskjellen på rød og grønn, så du tar opp pc-en og dreier den rundt for å kunne se om det i det hele tatt er noe rødt i teksten, eller om det bare er grønt. De andre ser rart på deg og ler. Hvordan ville du følt deg dersom du var han som slet med å skjelne fargene på skjerm?

Alle de ovenstående eksemplene er tilfeller som elever til daglig opplever. I hver eneste klasse finnes det gutter som ikke klarer å skjelne mellom alle farger. De ser verden i farger. De er absolutt ikke «fargeblinde». De er fargesvake. Det er ingenting de kan noe for. De er født med fargesvakhet og dør med fargesvakhet. Det finnes ingen kur. Det kan ikke opereres bort.

Det er viktig at barn og unge får vite om de har en fargesvakhet så tidlig som mulig. Dette for selv å kunne forstå hvorfor det er noen farger de ikke kan se forskjell på; at det ikke er noe de kan noe for, men at de må være bevisste på det. Det er også viktig at skolen og lærerne er klar over det. Om du som lærer har en elev som du mistenker at har problem med synet eller fargesynet, så vil det være klokt å ta opp dette med eleven og foreldrene. Det er ikke noe som skal diskuteres med eleven foran andre elever, uten at eleven har gitt samtykke til det.

Om det ikke allerede er kjent om eleven har en fargesynssvakhet, så vil lokal optiker kunne bidra med å undersøke synet og gjennomføre en eller to fargesynstester for å avgjøre om det er sannsynlig at eleven er fargesvak eller ikke.

På generelt grunnlag anbefaler vi alle lærere å tenke godt gjennom bruk av farger i klasserommet. Spør deg selv om det er nødvendig, eller om du kan bruke koder eller mønstre for å vise forskjeller dersom det er det som skal gjøres. God kommunikasjon mellom elev og lærer er viktig. Da kan unødvendige misforståelser unngås, og en kan bidra til at eleven føler mestring istedenfor å føle seg latterliggjort eller ikke tatt på alvor. Om du absolutt må bruke farger, vurder om du kan bruke fargene blå og gul istedenfor rød og grønn.