Sosial angst i barnehagen

Angst betegnes som en innagerende tilstand eller atferd. Det kan være vanskelig å definere hvilken type angst et barn sliter med, særlig hos yngre barn som ikke har språk til å beskrive eller forklare hvordan angsten oppleves. 

Svirsky og Thulin (2006) definerer angst som en sterk og vedvarende frykt, for en eller flere situasjoner som er av enten sosial eller prestasjonsmessig karakter. Man finner at sosial angst har følge av andre tilstander som emosjonelt stress, andre angstlidelser, tvangslidelser, depresjon, isolasjon og tanker om selvmord.

Kjernen i sosial angst er angsten for å bli evaluert av andre, det at man skal merke seg ut slik at man blir gjenstand for andres oppmerksomhet. Barn med sosial angst, har en markert og vedvarende frykt for en eller flere sosiale aktiviteter – der barnet er sammen med ukjente personer eller antar en mulig vurdering fra andre (Flaten, 2015). En skal ikke forvente at barn under 10 år er i stand til å forklare sin sosiale angst, og ofte vil de benekte angst (Flaten, 2013).

Redsel for å snakke

Hva som utløser angst hos et barn er avhengig av hvilken type angst barnet har. Barn med sosial angst kan synes det er vanskelig å komme i barnehagen fordi det er så mange andre der, og barnet opplever det som angstfylt å gå inn i gruppen (Flaten, 2011). Det kan føre til en redsel for blant annet å snakke, møte mennesker, spise eller delta i bursdagsselskaper. Denne frykten henger ofte sammen med en redsel for å bli oppfattet som dum, rar og kjedelig (Aune, 2011).

Sosial angstlidelse er en av de mest vanlige psykiatriske lidelsene hos barn og unge, og denne diagnosen er med stor sannsynlighet underdiagnostisert (Aune, 2011). Det er vanskelig å si nøyaktig hvor mange barn som sliter med sosial angst. En studie gjennomført av Wichstrøm (med flere, 2011) blant fireåringer i Trondheim viser at 1.5 prosent av fireåringene hadde angstproblematikk, og at 0.5 prosent hadde det Wickstrøm refererer til som «social phobia».

Psykiske diagnoser hos barn i barnehagealder kan variere fra land til land. Helsedirektoratet antyder at det er grunn til å anta at angstforekomsten hos yngre barn er den samme som skolebarn. Aune og Stiles (2009) fant at 13,2 prosent av en gruppe 4.til 9. – klassinger hadde sosial angst i subsyndromal grad.

Begrepet subsyndromal sosial angst innebærer at mange barn har sosial angst som er plagsomt i hverdagen, men som ikke er så sterkt at det kan gi en diagnose (Flaten, 2013).

Kjennetegn

Det er flere kjennetegn på barn med sosial angst:

• Svært stille og pliktoppfyllende.
• Opptatt av å følge regler og ikke lage ugreie rundt seg. Og de gir uttrykk for å ha tilpasset seg omgivelsene.
• Barn med angst har vansker med fleksibel tilpassing fordi deres sosiale strategi er basert på å unngå situasjoner, eller innordne seg- og ikke den sunne gode gjensidigheten som man finner i fleksibel tilpassing.
• Nærmest umulig for et barn med sosial angst å ta ting på sparket.
• Senere til å gi eller reagere med sosiale signaler, som å smile eller le i møte med ukjente mennesker (Flaten, 2015).

For barn med sosial angst kan det være vanskelig å komme inn i, og nyte leken på grunn av ubehaget som oppstår. Men er det en voksenstyrt lek – kan barnet få en tryggere lek. Og når barnet senere leker samme leken uten voksen til stede – kan barnet utvise en helt annen atferd (Flaten, 2015).

Unngåelsesatferd

Barn med sosial angst blir flinke til å finne på unnskyldninger for å slippe sosiale situasjoner som fører til ubehag. Noen barn går i vranglås ved tanken på å gå inn i situasjoner de ser på som potensielt sosiale truende, og de nekter å delta. Barn kan virke trygge og fornøyde, så lenge de ikke blir presset ut av den selvvalgte situasjonen. Enkelte barn med sosial angst reagerer med utagering. Når de opplever en sosial situasjon som truende, kan de reagere med mye motorisk eller verbal uro, og det kan virke som de er ute etter å tøye grenser.

Sjenanse

Det å være litt sjenert kan ofte være en fordel sosialt, fordi sjenansen fører til at barnet stopper litt og vurderer hvordan det skal forholde seg til den nye utfordringen. Sjenansen kan være en tidlig indikasjon på at barnet er i ferd med å utvikle mer omfattende vansker. Når sjenansen går over til å bli et hinder for barnet, kan man begynne å snakke om sosial angst (Flaten, 2013).

Tiltak i barnehagen

Foreldrene og barnehagepersonalet har et felles ansvar for trivselen og utviklingen til barna, og foreldrene må være trygg på at barnet deres blir sett, respektert og får delta i et fellesskap som gjør det godt. Siden barn under opplæringspliktig alder ikke er en ensartet gruppe peker rammeplanen på at likeverdig barnehagetilbud av god kvalitet krever individuell tilrettelegging.

Barnehagen må gi det enkelte barnet støtte og utfordringer ut fra deres forutsetninger. Barnehagen har et spesielt ansvar for å forebygge vansker og oppdage barn med spesielle behov. For disse barna kan det være aktuelt med et spesielt tilrettelagt tilbud (Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, 2011). Når man jobber med barnet i den gruppen det naturlig tilhører, fører det til at andre også nytter godt av øvelser som virker positiv på miljøet (Flaten, 2015).

En nøkkelfaktor for angstreduksjon er å finne den gylne middelveien: hvordan utfordrer vi barnet slik at det klarer å håndtere den sosiale angsten og samtidig oppleve mestring. Barn i barnehagen har behov for mengdetrening av ferdigheter gjennom lystbetonte aktiviteter som lek.

Dette kan gjøres alene med barnet, eller i smågrupper.

«Å utsette barn for noe det er redd for, kan være både en positiv ting å gjøre, men det kan òg være negativt. God eksponering tar utgangspunkt i barnets funksjonsområde, slik at det blir overkommelig å ha kontroll.

Dette betyr at vi voksne må være tett på barnet i begynnelsen, slik at vi kan gi det følelsen av trygghet. Det er ikke nederlag å trekke seg fra situasjonen.Et barn som har utfordret sin angst, bør få mye positiv tilbakemelding og bli forklart at det bare er tøffinger som klarer å gjøre sånt» (Flaten 2015, s. 109).

Resultatene

Styrerne som er intervjuet arbeider med barn fra 6 måneder til 6 år. Informantene sier det er sjelden så små barn får angstdiagnoser, men ønsker seg samtidig mer kunnskap om sosial angst. To av informantene forteller at de etter å ha fått mer kunnskap om temaet, og mer erfaring med arbeid med barn, så kan de tenke tilbake på barn de har hatt i barnegruppa som har hatt sosial angst. Furumark (i Flaten, 2013) sier at grensen mellom hva som er sjenanse og hva som er sosial angst kan være flytende, og det kombinert med lite kunnskap, kan være en medvirkende årsak til at informantene ikke har hatt barn med en sosial angst-diagnose i barnehagen. Den ene informanten sier det er ganske alvorlig å bruke ordet angst, og dette kan understøttes av det Wichstrøm (2011) sier i sin forskning: Det har vært reist spørsmål rundt om det er passende å diagnostisere barn i barnehagen.

En annen årsak til at de sjelden har opplevd å ha barn med en sosial angstdiagnose i barnehagen kan være at det kan være vanskelig å definere hvilken type angst et barn sliter med, særlig hos yngre barn som ikke har språk for å beskrive eller forklare hvordan angsten oppleves (Flaten, 2015).

Søk råd fra PPT

Rammeplan for barnehage (2011) sier at barnehagen har et spesielt ansvar for å forebygge vansker og å oppdage barn med spesielle behov. To av informanter sier at de ved mistanke om sosial angst hos et barn i barnehagen, ville kalt inn foreldrene til en foreldresamtale. Rammeplan for barnehager (2011) er klar på at foreldrene og barnehagen har et felles ansvar for trivselen og utviklingen til barna. Dette kan også understøttes av Flaten (2015) som sier at samarbeidet med foreldrene er viktig.

Foreldrene er viktige informanter for barnehagen med tanke på hvordan deres barn opplever tiltak knyttet til dem. Den ene av informantene sier at de eventuelt ville melde fra til PPT, dersom de følte at de ikke hadde nok kompetanse. Informanten understreker at de ikke har egne handlingsplaner på dette, mens den andre av de to informantene sier at de har mulighet til å diskutere barnet anonymt med sosialpedagogisk team. En av informantene sier at de ville brukt tid på barnet, anerkjent at barnet var utrygt, og jobbet med å skape trygghet og gode rammer rundt barnet. Dette understøttes av rammeplan for barnehager (2011) som sier at barnehagen må gi det enkelte barn støtte og utfordringer ut fra de enkelte barna sine forutsetninger, fordi barn under opplæringspliktig alder ikke er en ensartet gruppe.

Arbeidsmetode ved angst

Alle informantene nevner trygghet som et mål for arbeid med sosial angst. Engasjerte pedagoger og stabil tilknytning kan beskytte og kompensere for risikoen for negativ utvikling hos barn. Flaten (2015) sier det er viktig at barnet er trygg på pedagogen og miljøet i barnehagen, og hun påpeker viktigheten av at personalet er til stede og tilgjengelige for barna. To av informantene nevner fadderordninger og primærkontakt som arbeidsmetoder for å skape trygghet hos barnet. Flere av informantene nevner som arbeidsmetode å bruke smågrupper rundt barn med sosial angst.

Ved å tilrettelegge individuelt for barnas behov, innfrir informantene det rammeplanen (2011) sier om at barnehagene skal tilrettelegge tilbud for barn med spesielle behov. Kun en av informantene nevner eksponering i form av å «dytte barnet med kjærlig hånd i riktig retning». Flaten (2015) mener at god eksponering tar utgangspunkt i barnet sitt funksjonsområde, slik at det blir overkommelig å ha kontroll. Barn som utfordrer sin angst, bør få mye positive tilbakemeldinger, oppmuntring og ros.

En av informantene mener at det er ønskelig at barn lærer å uttrykke seg verbalt, og at personalet følger opp dette. Barn trenger å lære seg å si fra om forhold som plager dem, og å sette ord på følelser.

Motorikk og verbal uro

To av informantene sier at sosial angst kan vises i alt fra tilbaketrekking til utagering. Enkelte barn med sosial angst reagerer med utagering: Når de barna opplever en sosial situasjon som truende, kan de reagere med mye motorisk eller verbal uro, og det kan virke som de er ute etter å tøye grenser (Flaten, 2010). En av våre informanter hevder også at det kan være vanskelig å skille sosial angst fra mangel nevner også barn som har vanskelig med å forholde seg til andre barn, da spesielt i leksituasjoner og som sliter med å tilpasse leken.

Tre av informantene sier at sosial angst kan vise seg som tilbaketrekking hos barn, den ene informanten sier at barn med sosial angst vises gjennom tilbaketrekking i nye situasjoner, der barnet vegrer seg. Barn med sosial angst blir noen kløppere til å finne på unnskyldninger, og noen barn går i vranglås ved tanken på å gå inn i nye situasjoner (Flaten, 2010). En informant sa at barn med sosial angst kan være redde for å snakke i og være i nye situasjoner. Trolig er det veldig situasjonsavhengig hvorvidt barn med sosial angst føler seg utilpass eller ikke. To av informantene nevner barn som gråter mye, er mye lei seg og er utilpass.

Lite fleksibel

Barn med sosial angst kan ha vansker med fleksibel tilpassing, fordi deres sosiale strategi er basert på å unngå situasjoner, eller å innordne seg. Slik sett kan det stemme at barn med sosial angst kan virke utilpass i sosiale situasjoner, men Flaten (2015) sier også at barn med sosial angst kan være opptatt av å følge reglene, og ikke lage ugreie rundt seg, og at det slik sett kan virke som de har tilpasset seg omgivelsene.

Selv om flere av våre informanter altså nevner at et trekk på sosial angst er tilbaketrukkenhet, så er det ingen av dem som sier noe om at dette henger sammen med barnet sitt temperament.

Bagatelliserer angst

Alle informantene ønske seg mer kunnskap om temaet gjennom kurs,eller personalmøter i barnehagen. Samtidig viser intervjuene at de har en viss kjennskap til ulike arbeidsmetoder og tiltak. Er sosial angst fremdeles et tabubelagt tema? Er barnehageansatte redde for å ta det opp, eller er det fordi de har for liten kunnskap til å skille mellom aldersadekvat angst og sjenanse? Vi tror at sosial angst fortsatt kan bli bagatellisert både fra barnehagepersonalet og fra samfunnet.

Det viser svaret fra en av informantene som poengterte at hun, med den kunnskapen hun satt inne med nå, kunne si at hun nok hadde hatt tilfeller av barn med sosial angst tidligere. Det største spørsmålet vi sitter igjen med etter dette prosjektet er; Hva skjer med barna som ikke blir oppdaget?