Vi kjenner ikke tålegrensen til et barn

For en stund siden var jeg og en av mine sønner i Trondheim for å besøke gode venner. Det ble en lang biltur. Vi skravlet i vei om løst og fast, men det var da han helt uoppfordret begynte å fortelle om skolen at jeg virkelig spisset ørene.

Gutten fortalte ivrig om miljøarbeideren på skolen. Hun var så flink! Blant annet hadde hun hatt en time med dem forleden dag, der tema hadde vært godt klassemiljø, nærmere bestemt om betydningen av at de som medelever er gode støttespillere for hverandre. Miljøarbeideren illustrerte dette for elevene på en måte som virkelig hadde satt seg hos min ungdomsskolegutt.

En elev ble utstyrt med en sekk på ryggen og plassert foran de andre. Sekken symboliserte at hver enkelt elev har med seg ulik bagasje til skolen. Opp i sekken havnet diverse problemer og utfordringer, illustrert med den ene steinen tyngre enn den andre. Elevene var delaktige i å foreslå hvilke problemer og utfordringer som kunne være aktuelle. Det kunne være konflikter og vanskeligheter hjemme, engstelse, funksjonshemning, sykdom eller dødsfall i nær familie, ensomhet, det å ha flyktet fra krig eller å ikke kunne språket.

Til slutt ble sekken så tung at eleven ikke lenger orket å bære vekten. Klassen forsto hvor miljøarbeideren ville. Hun fikk kommunisert på en tydelig måte at de som medelever ikke skal legge stein til byrden for andre, ved å være delaktige i mobbing eller andre former for plaging. Negative kommentarer, stygge blikk, utestengelse, ryktespredning, erting eller knuffing og lignende, kan være det som gjør at sekken for noen blir for tung å bære.

Det er viktig at barn lærer å bry seg

I ettertid har jeg tenkt mye på samtalen mellom min sønn og meg. Først og fremst ble jeg veldig glad for at han går på en skole, i en klasse, der denne problemstillingen så forbilledlig ble belyst. At skolen på denne måten bidrar til at mitt barn forhåpentligvis tenker seg ekstra godt om før han er delaktig i å plage noen andre. At han også har vett og mot til å bry seg, dersom han ser eller vet om noen medelever som trenger litt ekstra støtte. Videre håper jeg at mitt barn tør å si stopp, eller å melde fra til voksne dersom noen medelever utsettes for krenkelser. Dette fikk vi snakket mye om på bilturen.

På den tida da denne samtalen fant sted, var jeg selv rektor på en barneskole. Eksempelet fra min sønns skoletime var også relevant for meg i den rollen, og det ble brukt ved flere anledninger i etterkant.

Rapporten Skolers arbeid med elevenes psykososiale miljø. Gode strategier, harde nøtter og blinde flekker belyser blant annet hvordan skoler kan undervurdere og bagatellisere barns opplevelser av å bli krenket, og at dette kan være en blind flekk i skolenes arbeid med psykososialt miljø.

Å anerkjenne barns opplevelser

Rektor og øvrige skoleansatte er pliktige til å ta barns psykososiale miljø på største alvor. Saker som har blitt belyst i media, peker imidlertid på at foreldre og barn ikke alltid opplever å bli hørt eller trodd når de melder fra om problemer som vedrører psykososiale forhold.

Rektor i særdeleshet må tilstrebe at barn og foreldre føler seg godt ivaretatt. Det er viktig at de blir trodd på og anerkjent for de opplevelsene de har. Vi må behandle henvendelser på en skikkelig og grundig måte. Foreldre og barn vet bedre enn rektorer og lærere hvordan skolemiljøet faktisk påvirker eleven, og om dette er i tråd med kravene i opplæringsloven.

Å lytte med hjertet

Som rektor har jeg måttet øve meg på å «lytte med hjertet», og å leve meg inn i hvordan det er å være det enkelte barn på min skole. Jeg har måttet minne meg selv og mine medarbeidere om at skolen er for alle, at elever har ulik bagasje, og at terskelen for hva det enkelte barn tåler, er ulik. Egen referanseramme er ikke egnet til å trekke opp grensen for hva noen andre kan eller bør tåle.

Barn har ulik grad av sårbarhet, og de vil dermed kunne ha ulik motstandsdyktighet mot andres negative ytringer og handlinger. Sårbarheten kan skjule seg i mange ulike atferdsuttrykk hos barn, som for eksempel sinne, fortvilelse, nedstemthet eller sosial tilbaketrekning.

Å bli møtt av voksne med at «såpass må du tåle» kan oppleves som en ny krenkelse, og at det er barnet selv det er noe galt med. Det beste for barnet ville vært at det faktisk hadde tålt, og at alle var like robuste. Men hva hjelper vel det hvis det ikke er slik?

Vi som jobber i skolen må kunne ha flere tanker i hodet samtidig. På den ene siden vil barn ha godt av å utvikle større grad av robusthet, for det vil de trenge i et liv og i et samfunn der påkjenninger vil komme. På den andre siden trenger barn å bli møtt med anerkjennelse, forståelse og støtte for de opplevelsene og følelsene de har. Parallelt er det mulig å utvikle barns sosiale kompetanse, deres selvstendighet og selvoppfatning.

Skolen skal være trygg for alle

Skolen skal være et trygt sted å være og lære, på tross av de utfordringer den enkelte elev måtte ha. I tillegg kan vi som jobber i skolen være gode støttespillere for elever som strever. Gjennom å etablere nære og gode relasjoner, der vi tilstreber å se og forstå den enkelte elev, kan vi bidra på flere måter.

Vi kan først og fremst oppdage de av elevene som bærer tungt, og dernest bistå til at sekken blir lettere å bære. Vi skal definitivt sørge for at ikke skolen blir stedet der steiner legges til byrden, ved at vi jobber aktivt med forebygging, avdekking og håndtering av mobbing og andre former for krenkelser av barn.

Foran oss står et nesten ubrukt vårsemester. Elevundersøkelsen for dette skoleåret er nylig lukket. For skoler er dette en av flere anledninger til å ta barns egne opplevelser av skolemiljøet sitt, blant annet opplevelser av krenkelser og mobbing, på alvor. Grip muligheten!