Vi må ta vår del av ansvaret når doktorgradene ikke blir ferdige

De som blir tatt opp på doktorgrad er i utgangspunktet ofte blant de beste og mest motiverte. Likevel sliter stipendiater med å fullføre og mange avhandlinger ender i skuffen.

Forsinkede og strandede doktorgrader koster tid, penger og bekymringer: For stipendiaten selv, for familien deres, for arbeidsgivere og for høyskoler og universiteter. Veiledere og utdanningsinstitusjoner må ta sin del av ansvaret når stipendiatene ikke blir ferdige.

Mange blir aldri ferdige

Selv om enkelte i akademia mumler om at det har blitt alt for enkelt å ta doktorgrad, tyder tallene på noe annet: Å fullføre en doktorgrad er fremdeles vanskelig for mange. Den offisielle statistikken fra database for høgre utdanning (DBH) viser at de som disputerer i dag i gjennomsnitt har brukt nesten ett år mer enn normert tid, selv etter at man har trukket fra naturlige forsinkelser som permisjoner og sykefravær.

Mange blir aldri ferdige. Kunnskapsdepartementet oppgir at etter seks år har fremdeles over en tredjedel ikke levert avhandlingen. Håpet om å bli ferdig er selvsagt ikke ute, men historisk statistikk fra forskningsinstituttet NIFU tyder på at mange av disse aldri kommer til å levere. Men hvem har ansvaret for at doktorgradsstipendiater ikke blir ferdige?

Lett å kjenne på følelsen av egen utilstrekkelighet

For de som sliter med å levere doktorgraden oppleves det ofte som deres eget ansvar hvis de ikke blir ferdige. Å skrive doktorgrad er for mange fremdeles et soloprosjekt.

Selv der hvor de jobber i tette forskningsmiljøer er det til syvende og sist stipendiatens eget ansvar at avhandlingen blir prioritert og ferdigstilt. Når du ikke blir ferdig, er det lett å kjenne på følelsen av egen utilstrekkelighet og å trekke i tvil om du egentlig har det som trengs for å klare seg i akademia.

Institusjonene øker presset på stipendiatene

Forsinkelser og avhandlinger som ender i skuffen har konsekvenser ikke bare for stipendiaten selv. For universiteter og høyskoler er det blitt stadig viktigere å få stipendiatene gjennom: Det gir status, penger i kassa og uttelling i viktige konkurranser som det pågående racet om å få universitetsstatus.

Utdanningsinstitusjonenes nyvekkede interesse for at stipendiatene skal fullføre, kan være positivt hvis det fører til et større engasjement for stipendiatene og bedre støtte i avhandlingsprosessen.

Samtidig øker risikoen for et pekefinger-regime hvor interessen for stipendiatenes forskning overskygges av behovet for å få dem ferdige. Først da kan institusjonen krysse av i en boks for ett stykk ferdig disputert stipendiat.

Dersom stipendiatene stadig blir fortalt hvor viktig det er å bli ferdig i tide uten at dette følges opp med klare retningslinjer og støtte, vil resultatet bli mer frykt, ikke raskere gjennomføring. Den tidligere stipendiaten Nora Kulset har beskrevet hvordan «den store deadlinen nærmet seg som et troll som tramper gjennom skogen: Drønn drønn drønn», i en kronikk i Universitetsavisa.

En konstant stressing av gjennomføringstid uten tilsvarende støtte og oppfølging, kan resultere i stipendiater som blir sittende lammet og lytte etter drønnene.

Det finnes mange ulike årsaker til at avhandlinger blir forsinket, og forskningen på dette er begrenset. Noen felles faktorer går imidlertid igjen i de skandinaviske studiene: Stress, prestasjonskrav, isolasjon og problemer i veiledningen nevnes ofte som begrunnelser for at man blir forsinket eller ikke fullfører.

Løsningen er ikke å senke kravene, men vi kan bedre rammene

Stipendiater har hovedansvaret for å fullføre sin egen avhandling, og det finnes selvsagt tilfeller der manglende innsats eller forutsetninger hos stipendiaten er en viktig årsak til at prosjektet ikke kommer i mål.

En doktorgrad er og skal være på et høyt faglig nivå, og selv om mange sliter med å komme gjennom betyr det ikke at løsningen er å senke lista. Men mange av faktorene som fører til forsinkelser og frafall kan veilederne og utdanningsinstitusjonene gjøre noe med.

Isolasjonen som mange stipendiater opplever kan motarbeides ved å knytte stipendiatene tettere til et eksisterende forskningsmiljø, slik modellen lenge har vært innenfor naturvitenskap og helsefag.

Problemer i veiledning kan forebygges ved tydelig og tidlig dialog om hvordan stipendiat og veileder ønsker at veiledningen skal være. Bevissthet rundt dette utvikles blant annet gjennom å skolere doktorgradsveilederne, slik flere utdanningsinstitusjoner nå er i gang med. Samtidig er det viktig at institusjonene legger til rette for at det skal være mulig å bytte veileder hvis samarbeidet ikke fungerer, og å bytte før det er for sent.

NIFUs ferske stipendiatundersøkelse viser at blant de som er misfornøyde med veiledningen, er det så mange som halvparten som ikke foretar seg noe med det, og verken har klaget eller fått inn en ny veileder. Det tyder på at terskelen for å bytte veileder eller endre fordelingen mellom veilederne i mange tilfeller er for høy.

Vi må gå i oss selv når de ikke blir ferdige

Etter mitt syn er klare forventninger og åpenhet om de akademiske kodene det aller viktigste vi kan tilby stipendiatene. Jeg mener at vi som har ansvaret for å utdanne doktorgradsstipendiater kan bli bedre på å snakke om hva rollen som stipendiat innebærer, hvordan tiden skal disponeres og hvilke normer som gjelder for akademiske tekster.

Det finnes selvsagt mer enn en måte å skrive avhandling på, variasjonen er stor både innen og mellom fagfelt. Men noen generelle retningslinjer er felles, og å velge mellom ulike alternativer er enklere dersom noen viser deg mulighetene.

Til tross for nylige oppslag om at færre vil bli forskere, er det fremdeles mange som ønsker å ta doktorgrad. Mellom 40 og 50 prosent av de som fullfører mastergrad sier at de er interesserte i å forske. Antagelsen om at færre vil bli forskere er omstridt, ifølge NIFUs kandidatundersøkelser er andelen som vil forske stabil.

Uansett kan vi trygt slå fast at det er flere som vil bli forskere enn det er tilgjengelige doktorgradsstipender. I praksis betyr det at de vi tar inn som stipendiater i gjennomsnitt er blant de beste studentene, og ofte sterkt motivert for å forske. Når så mange likevel ikke blir ferdige, må vi som utdanner stipendiater gå i oss selv og tenke over om vi kan gjøre noe annerledes.