Digital teknologi i leseopplæringen: Har det egentlig effekt på elevenes læring?

Et eksempel på det er at en rekke kommuner på første trinn har tatt i bruk digitalisert leseopplæring i form av et opplegg som kalles STL+. Dette programmet er kort fortalt basert på at elevene skriver på PC/pad og skal skrive seg til lesing ved hjelp av syntetisk tale i høretelefoner. Å skrive for hånd skal man ikke lære seg før i andre klasse. Det er altså en relativt stor endring fra det vi tenker på som tradisjonell lese/skriveopplæring. Ofte tenker man på en endring eller innovasjon som en forbedring, men det er ikke gitt at et tiltak er bedre for elevenes læring selv om det er nytt og basert på spennende teknologi .

På nettsidene til blant annet Statped (en av institusjonene som har fremmet dette, sammen med Senter for IKT i utdanningen) om STL+ er det imidlertid mangelfulle henvisninger til forskning på effekter av dette. Den eneste lenken var til en rapport fra Rambøll consulting om brukerhistorier fra skoler hvor effektene var såkalte «opplevde effekter», altså hva lærerne mente. Ingen mål på om elevene faktisk lærte mer enn før, eller eventuelle andre konsekvenser av tiltaket. En artikkel oppsummerer også “effektene”. Det som ser ut til å være nærmest en effektstudie er en masteroppgave som har sammenlignet en tiltaksgruppe på en skole med en gruppe uten tiltaket på naboskolen. Det er bare en sammenligning i rene tall og ingen signifikanstester, men effektene ser ikke imponerende ut. Et litteratursøk i ga heller ingen treff på litteratur publisert om STL+ som hadde undersøkt effekt, det var utelukkende kvalitative undersøkelser av implementering og lignende. Det er ganske nedslående at store omlegginger av praksis som potensielt har store effekter på elevenes læring og videre skolegang kun er basert på anekdotiske historier fra brukere og ingen effektstudier. Det er godt mulig at STL+ har mange positive effekter, men problemet er at vi ikke vet siden ingen har undersøkt det.

Siden det ikke var publisert noe på dette tiltaket som tydeligvis nå brukes av mange elever bestemte jeg meg for å sjekke mer generell litteratur. Hva viser denne om effekten av det å bruke digital teknologi i leseopplæringen?

Det er flere kunnskapsoppsummeringer av effekten av digital teknologi på lesing, men en av de siste av Archer, Savage og kolleger fra 2014 fremstår som grundig fordi den inkluderer studier fra fire andre systematiske oversikter. Forskerne har dessuten bare inkludert undersøkelser som har en sammenligningsgruppe som ikke har fått tiltaket. Dette er avgjørende, undersøkelser uten sammenligningsgruppe kan ikke brukes til å trekke konklusjoner om effekten av tiltak (jeg har blogget om dette tidligere her). De har også bare inkludert undersøkelser som har sett på effekten på elevenes læring på en standardisert lesetest.

Forskerne påpeker at en av problemene ved å studere effekten av digital teknologi i undervisning er at det er vanskelig å definere. Her er det imidlertid inkludert tre ulike typer studier 1) computerbasert teknologi som brukes til å tilpasse undervisning og vanskegrad til den enkelte, 2) teknologi som et læringshjelpemiddel hvor man bruker ulike medier for eksempel videoklipp, interaktive øvelser og multimedia presentasjoner i undervisningen og 3) teknologi som et læremiddel der elevene selv bruker teknologi for å fremme egen læring.

Resultatene er egentlig litt nedslående. Den gjennomsnittlige effekten var i utgangspunktet ganske liten (d = 0.18 standardavviksenheter). Dersom tiltaket er rimelig og enkelt kan imidlertid en effekt av en slik størrelse være betydningsfull. Men blant 30 studier med positive effekter var bare 10 statistisk signifikante og hele 8 studier viste faktisk negative effekter på læring.

Resultatene varierte imidlertid mye fra undersøkelse til undersøkelse. Undersøkelser hvor lærerne fikk støtte og veiledning når teknologien ble innført hadde større effekt enn undersøkelser hvor lærerne ikke fikk dette. Studier hvor man hadde undersøkt hvor trofaste lærerne var i å bruke teknologien hadde også bedre effekt enn de andre.

I lys av hvor mye oppmerksomhet digital læring får er det litt trist å se hvor få studier som har sett på effekten på lesing, siden lesing kanskje er det viktigste læringsutbyttet i skolefagene. Det var svært få randomiserte kontrollerte studier, ingen av de inkluderte er norske eller skandinaviske. Det er helt klart et stort behov for mer robuste effektstudier i dette feltet som faktisk ser på effekter på elevenes læring og andre effekter og ikke bare beskriver selve intervensjonen.

Eksempelet med STL+ sier også noe om at det er viktig å inkludere forskningsmetode i lærerutdanningen slik at lærere og skoler kan vurdere kvaliteten på evidensen som foreligger om et gitt tiltak. Da blir det også enklere å vite om tiltaket er verdt å satse på. Det er ærlig talt også litt skuffende at Statped og senter for IKT i utdanningen som skal være bindeledd mellom forskning og praksis, anbefaler tiltak som det er så liten empirisk støtte for.

På grunn av digitaliseringen går skolen i likhet med andre områder i samfunnet gjennom store endringer. I entusiasmen over ny teknologi er det imidlertid viktig ikke bare å ukritisk i stor skala å ta i bruk nye metoder som vi ikke kjenner effekten av. Det er verdt å minne om at det altså var flere undersøkelser i kunnskapsoppsummeringen som faktisk viste negative effekter på elevenes læring, noen hadde til dels store negative effekter. Dette bør jo også sees i et kost/nytte perspektiv. Hvis et tiltak ikke er bedre for elevenes læring enn den praksisen man allerede har og heller ikke fører til andre vesentlige positive gevinster, hvorfor da bruke tid og ressurser på dette?