Egen PC til hver elev kan gi nye muligheter i undervisningen

Teknologi har blitt dagligdags på de aller fleste arenaer i samfunnet – unntatt i skolen. Klasserommet er kanskje det siste stedet hvor innføring av teknologi og digitale verktøy fortsatt ses på med en viss skepsis.

Den som følger det offentlige ordskiftet, kan fort tro at diskusjonen rundt teknologi i skolen er dominert av to leire: Teknologioptimistene på den ene siden, som mener at teknologien er løsningen på de fleste av skolens utfordringer, og teknologipessimistene, som er engstelige for at innføring av teknologiske verktøy vil gå på bekostning av tradisjonelle «skoleverdier», som dybdelæring og fordypning – til fordel for overfladiskhet, hurtighet og distraksjoner.

– Virkeligheten er nok mer balansert, både blant forskere og lærere. Man risikerer riktignok å vende seg bort fra noe når man innfører digitale og teknologiske hjelpemidler og verktøy i skolen. Men samtidig får man tilgang til noe nytt, sier professor Atle Skaftun ved Lesesenteret, Universitetet i Stavanger.

Skaftun leder forskningsprosjektet Respons, som tar utgangspunkt i nettopp spørsmålet om hvordan teknologi kan integreres i undervisningen på en konstruktiv måte.

– I våre studier av ungdomsskoleklasser hvor hver elev har fått en bærbar PC, ser vi eksempler på hvordan klok bruk av teknologi kan skape engasjement og deltakelse hos elevene på en måte som ikke er like lett å få til i et tradisjonelt klasserom. Vi ser også hvordan spenningen som oppstår når man introduserer ny teknologi i et tradisjonelt analogt klasserom, kan utnyttes på en god måte, sier han.

Tre ungdomsskoler med PC til elevene

I tre år har forskerne i Respons samarbeidet med en kommune hvor alle ungdomsskoleelever får utdelt hver sin bærbare enhet. Forskergruppen har fulgt kommunens tre ungdomsskoler disse årene. De har samarbeidet med lærere og deltatt og observert i undervisningen. Forskerne har hatt særlig blikk for teknologiens rolle i dialogen mellom lærere og elever.

– Det er mye dialogisk aktivitet i løpet av en skoledag, mellom elever og mellom lærer og elever. Det er mest åpenbart i muntlige samtaler, men også i form av skriftlig respons. Slike samtaler handler ofte om tekster som elevene har lest, og vi bruker begrepet literacypraksiser for å beskrive fenomenet, forklarer Skaftun.

Forskerne har som utgangspunkt at det kan bidra til fornyelse av undervisningspraksis å gi skolen og elevene bedre tilgang til digitale ressurser. De legger også til grunn at når teknologien brukes på en klok måte i klasserommet, er det med på å styrke viktige verdier i skolen, som deltakelse, deling og involvering.

– PC-en brukes til mange ting. Den åpner nye rom for informasjonssøk, deling, samarbeid og respons. I enkelte klasserom blir det eksperimentert med nye muligheter som inviterer elevene til å bruke sin egen stemme og engasjere seg i faglige aktiviteter, sier Skaftun.

I artikkelen Glimpses of dialogue: transitional practices in digitalised classrooms løfter Respons-forskerne frem to eksempler på det de kaller dialogiske mulighetsrom.

Engasjement gjennom digitale tankekart

Bruken av det elektroniske tankekartet MindMup i KRLE-undervisningen i en åttendeklasse, er ett eksempel som viser hvilke muligheter teknologien kan gi i et vanlig norsk klasserom. Temaet var Islam, og et mål var at elevene selv skulle komme frem til kategorier de ville organisere læringen i.

– Tankekart er gode verktøy i undervisningen, da de synliggjør kunnskap og forståelse – de gjør tenkingen synlig. Tankekart har den fordelen at læreren kan ta utgangspunkt i elevens forståelse av et tema og legge opp undervisningen deretter. Ikke minst gir digitale tankekart læreren mulighet til å gi eleven respons direkte i dokumentet, slik at det oppstår et samspill mellom elev og lærer, sier Skaftun.

Elevene laget de første tankekartene sine basert på sin egen forkunnskap om religionen. Lærerne gikk inn i dokumentet og fikk oversikt over hva elevene kunne, og hva de syntes spesielt interessert i. Der oppklarte lærerne eventuelle misforståelser, stilte spørsmål, og ga tilbakemeldinger på hva de syntes elevene burde se nærmere på. Elevene ble så delt inn i grupper basert på hvilke interesser de hadde synliggjort, og jobbet videre med felles tankekart, som ble delt med klassen som en del av undervisningsopplegget. De felles tankekartene utgjorde klassens samlede kunnskap om Islam på 8. trinn.

Elevene ga uttrykk for at de satte pris på å jobbe på denne måten, og som de skriver i artikkelen, så forskerne at mange elever fortsatte å utforske tankekart-verktøyet i andre sammenhenger.

– Slik handlet dette samarbeidet mellom elever og lærere ikke bare om å finne ut hvilket nivå man skulle legge undervisningen, og på å komme frem til de riktige svarene. Elevenes egeninteresse og motivasjon ble koblet på gjennom dialog med læreren. Undervisningen kunne legges opp på en måte hvor hele klassen, sammen med læreren, fikk anledning til å få en forståelse av temaet de skulle lære om, sier Skaftun.

– Her ser vi et eksempel på digitale trinn mot en utdanningsfremtid hvor det er større rom for meningsfull deltakelse hos elevene og dialogisk aktivitet i klasserommet.

Dialog i margen

I en annen åttendeklasse, på en annen Respons-skole, hadde lærerne forsøkt å få elevene engasjert i dialoger om skriving.

– En åpen dialog betyr at aktiviteten er organisert slik at elevene posisjoneres som mer aktive deltakere. Dialogene finner sted i åpne hendelser som er knyttet til her og nå. Men lærerne opplevde at responsen fra elevene allikevel var preget av typiske mønstre mellom lærer og elev, der læreren har kontrollen, og elevene er lydige og svarer og gjør det de tror læreren forventer. Da går man glipp av mulighetene og engasjementet som ligger i den åpne dialogen, sier Skaftun.

Bruk av verktøyet Google Docs i norskundervisningen skulle imidlertid vise seg å åpne opp for et rom for mer genuin og engasjert dialog mellom lærere og elever. Som del av et større undervisningsopplegg, skulle elevene bruke noen skoletimer til å skrive egne eventyr i Google Docs. Lærerne leste tekstene online, men begynte også å kommentere i dem.

– Dette var ikke egentlig planlagt, men viste seg å være et eksempel på en viktig kompetanse hos lærere i en skolehverdag i endring – nemlig evnen til å improvisere, sier Skaftun.

For da lærerne begynte å kommentere i margen til elevenes tekster, oppsto det dialoger mellom dem direkte i teksten. Elevene ga tilbakemeldinger av forskjellig art, fra enkle «OK» til lengre forklaringer. Slik oppsto det en kontaktsone mellom elever og lærer i margen på det digitale dokumentet – en mulighet som ikke er tilstede når oppgaver på papir fysisk flytter seg fra elev til lærer, og tilbake til eleven.

– Dette er et eksempel på at elevene tar ansvar og engasjerer seg i oppgaven. Læreren på sin side kommer nærmere elevenes meningsskapende prosesser. Dialogen blir brakt inn i her-og-nå-situasjonen, og er et alternativ til den rutinemessige praksisen mange opplever mellom lærer og elev, sier Skaftun.

– Det vi så, var eksempler på genuine møter. Riktignok sprakk denne boblen da tekstene skulle vurderes, men allikevel gir dette et innblikk i hvilke muligheter klok bruk av teknologi kan gi.

Skolen i en overgangsfase

Forskerne skriver at en av lærerne de møtte traff spikeren på hodet da hun, etter en noe kaotisk skoletime preget av datatrøbbel av forskjellig art, lakonisk kommenterte: «Det er en overgang.»

– Nettopp begrepet overgang beskriver den tilstanden skolen er inne i nå. Det er viktig å anerkjenne at store forandringer ikke er gjort på et øyeblikk, sier Skaftun.

– I 20-30 år har man snakket og skrevet om at teknologien vil forandre skolen. Forventningen ligger der både fra myndigheter og fra samfunnet rundt, men foreløpig har prosessen gått langsomt. Selv om det fra utsiden av kan se ut som om alt går sin vante gang, er imidlertid skolen utsatt for et endringspress. Ikke bare i innføringen av teknologi, men det er også snakk om et ideologisk skifte, hvor verdier som erfaring og stabilitet utfordres av reformer og utvikling, sier han.

Respons-forskeren påpeker at teknologien alene ikke er nok til å skape forandring, og at det er mange krefter som er styrende for retningen skolen vil gå.

– Men eksemplene våre viser positive resultater av spenningen som kan oppstå i en slik overgangsfase fra det analoge til det mer digitale. De er tegn på hva som er mulig å få til uten at det krever alt for mye arbeid, gitt at man er villig til å åpne opp for den produktive usikkerheten som kan komme når man innfører digitale verktøy – og gitt at man har tid til å jobbe i dybden.