Hva er en god skole for de yngste elevene?

Skolestartere kommer til skolen med forventninger og lyst til å lære. Derfor er det ikke mer frilek i seg selv som vil gi de yngste elevene en bedre skole. En må også evaluere det som faktisk skjer i klasserommet.

Elever er nysgjerrige og de har lyst til å skape, men for mange utvikles denne skapergleden i liten grad bak en pult i et musestille klasserom. Å lære gjennom lek, både ute og inne, er viktig for å skape motivasjon og mestring.

I debatten som pågår er det uttalt at alle aktiviteter iscenesatt av voksne må kalles undervisning, og at lek kun er det barnet gjør helt egeninitiert og uten innblanding fra voksne. I begynneropplæringa blir dette en litt for lite nyansert måte å se lek på. Barn evner å gå inn i ulike tilrettelagte aktiviteter med en lekende tilnærming, og de tar det på alvor når lærer for eksempel sier at de skal få leke en sykehus- eller butikklek i klasserommet. Læreren setter i gang aktiviteten og elevene går inn i ulike roller. De skriver handlelister, lager plakater, skriver resepter og de tar imot kunder eller pasienter. Hvorfor kan ikke dette kalles lek når eleven faktisk opplever det som en lek?

I den nye overordnede delen av skolens læreplan star det at skolen skal verdsette og stimulere elevenes vitebegjær og skaperkraft, og at elevene skal få bruke sine skapende krefter gjennom hele grunnopplæringen.

I overordnet del er også lekens betydning for trivsel og utvikling vektlagt. Det er nok grunn til å stille spørsmål ved om dette blir godt nok ivaretatt i dagens skole, og om det er den frie leken de viser til her?

I debatten om hva som er en god skole for de yngste må vi også ta hensyn til at veldig mange barn, både før og etter skoletid, har en arena hvor de i stor grad kan få leke fritt. Veldig mange elever deltar på SFO eller aktivitetsskolen de første årene. Dette er arenaer der barna får rom for mye frilek og utetid. Selv om dagen er delt opp i flere deler, skiller barna den første tiden lite mellom hva som er skole og hva som er SFO. Erfaringene fra barnehagen videreføres - det er her de er, og her de skal være til foreldrene henter dem igjen.

Skolens har ansvar for å sikre en god overgang fra barnehagen

Å være skolestarter er en av de viktigste overgangene i livet til barnet. I rammeplanen for barnehagen er det vektlagt at de eldste barna skal få mulighet til å glede seg til å begynne på skolen. Barnehagen skal også legge til rette for at de eldste barna har med seg erfaringer, kunnskaper og ferdigheter som kan gi dem et godt grunnlag og motivasjon for å begynne på skolen.

Hva gjør så skolen for å sikre at de tar imot de yngste elevene på en god måte? Har de kjennskap til all den kunnskapen og de erfaringene som barna har med seg etter mange år i barnehagen?

Varierte og tilpassede arbeidmåter

De siste årene har jeg vært så heldig å få lede fagnettverk for lærere som jobber på 1. trinn. I forbindelse med disse nettverkene har jeg fått besøke mange førsteklassinger på ulike skoler. På disse skolene har jeg møtt dyktige lærere, som gjennom varierte og tilpassede arbeidsmåter har lagt til rette for meningsfull læring på barnets premisser. Jeg har møtt elever som har vist stor glede når de oppdager det alfabetiske prinsipp. Jeg har vært til stede når elever får leke butikk eller stille hypoteser og forske på ulike fenomener. Jeg har sett elever vise begeistring når de får argumentere for eller mot utebukse eller databruk. Og jeg har møtt motiverte elever som opplevde det meningsfullt å få skrive brev til klassebamsen eller til neste års skolestartere for å fortelle om alt det de har lært og hvor fint de har det på skolen.

Hva må en ekspert på begynneropplæring kunne?

I Stortingsmelding 21 om lærelyst og tidlig innsats er regjeringens ambisjon at det skal finnes nok lærere som er eksperter på begynneropplæring til å gi alle barn en god start i skoleløpet. Norsk skole vil være tjent med å ha lærere som er eksperter på denne elevgruppa. Men hva må en som er «ekspert» på begynneropplæring egentlig kunne?

Det er ingen tvil om at de må ha kunnskap om hvordan de yngste lærer best, og hvilke arbeidsmåter og tilnærminger til læring som kan være hensiktsmessige å bruke for at elevene skal oppleve mestring og en meningsfull skolehverdag.

En god skole for de yngste handler om at elevene møter lærere som er eksperter på begynneropplæring, skriver Iris Hansson Myran.

Lærerne må også ha kunnskap om barns språk-, lese- og skriveutvikling, og hvordan de gjennom observasjon og kartlegging kan fange opp de elevene som av ulike grunner trenger intensive tiltak eller spesialpedagogisk hjelp. Lærere som jobber på de laveste trinnene, er også ansvarlige for mange fag, og de må derfor ha kunnskap om hvordan de kan legge til rette for gode læringsprosesser innenfor de ulike fagene. I tillegg må de vite hva læreplanverket vektlegger.

Elever lærer forskjellig og de går i ulik takt. Lærere må derfor ha kunnskap om vurdering og hvordan de kan tilpasse undervisningen til den elevgruppa de har ansvar for. Det er en kunst å lede og anerkjenne elevene på en god måte. Det finnes nok områder som ikke er nevnt her, men det er ingen tvil om at det er mye som må stå på en slik «ekspertliste».

En god skole for de yngste er en skole som gir elevene mestringsopplevelser og varierte og meningsfylte utfordringer som bidrar til at de får utvikle seg i takt med seg selv. De må få slippe å sitte musestille i en lyttekrok eller “lenket” til et kjøkkenbord for å gjøre en mengde med lekser på ettermiddagstid. Et godt alternativ til slike leksestunder vil være å få møte venner til frilek i nabolaget.

Dette innlegget er en revidert versjon av et tidligere publisert blogginnlegg.