Hvordan møter barnevernet minoritetsjenter utsatt for vold og sterk kontroll?

De siste 20 årene har det vært økende offentlig oppmerksomhet rundt tenåringsjenter med innvandrerbakgrunn som trenger hjelp på grunn av tvangsekteskap, æresrelatert vold og streng kontroll i hjemmet. På tross av at det i denne perioden er samlet mye kompetanse om temaet i ulike deler av barnevernet, har vi begrenset kunnskap om barnevernets arbeid.

Nå har NOVA-forskerne Anja Bredal og Eli Ramsvik Melby ved OsloMet utført en studie der de har sett på hvilke erfaringer de unge jentene, barnevernsansatte og beredskaps- og fosterhjemsforeldrene har gjort seg, og hvilke spesielle utfordringer de står overfor.

Jentenes erfaringer

De unge kvinnene som forskerne har intervjuet, har ulik landbakgrunn og botid i Norge og familiene deres har varierende sosioøkonomisk status. Alle har opplevd sterkt begrensende kontroll og psykisk eller fysisk vold etter at de nærmet seg eller kom i puberteten.

– Kontroll av kvinners seksualitet og bekymring for familiens ære er en sentral dimensjon ved voldens rasjonalitet, selv om voldsutøvelsen også kan ha sammenheng med rus, psykisk uhelse og traumer hos utøver, sier Bredal som presiserer at studien ikke sier noe om omfanget av vold og kontroll.

Krevende grensedragning

Sakene som ikke handler om fysisk vold, byr på noen særskilte utfordringer for barneverntjenesten. Ifølge forskerne er dette saker som saksbehandlere både er opptatt av og strever med.

Flere er i villrede om hvor grensen går mellom hva som er streng oppvekst og hva som er omsorgssvikt

Anja Bredal

– Flere er i villrede om hvor grensen går mellom hva som er en streng oppvekst og hva som kan karakteriseres som omsorgssvikt i henhold til barnevernloven, forklarer Bredal.

– Dette er da også spørsmål som langt fra er avklart fra myndighetenes side, og som vi trenger en barnevernfaglig og rettslig diskusjon om, sier hun.

• Les også: Fem tiltak som kan forebygge vold mot barn

Ikke uvanlig at jentene ombestemmer seg

Forskerne finner et mønster i det de ansatte i det kommunale barnevernet og i plasseringstiltakene forteller. Det handler om jenter som forteller om kontroll og vold, for så å trekke tilbake det de har sagt – og om jenter som blir plassert utenfor hjemmet fordi de er redde for represalier, og som så vil flytte tilbake igjen etter kort tid. Dette kan skje både tidlig i forløpet eller etter plassering. Disse vekslingene er vanskelig å håndtere for barnevernet.

Her har barneverntjenesten en sentral utfordring i å hindre at jenta trekker tilbake historien sin som følge av press fra familien eller manglende støtte fra barnevernet, påpeker forskerne. De må forstå jentas posisjon i familiehierarkiet, der hun i kraft av sin alder og kjønn befinner seg nederst.

Fellesmøter mellom jenta og foreldrene bør ikke brukes tidlig i saken, fordi hun da er svært sårbar og ofte ikke vil klare å stå imot når foreldrene presser henne til å trekke tilbake det hun har sagt.

Samtidig påpeker Bredal at jentenes veksling ikke alltid er til å unngå, og at det gjenspeiler den komplekse livssituasjonen de er i.

– Barnevernet må være forberedt på at dette kan skje, og bruke alle muligheter til å holde døra til jenta og familien åpen, understreker hun. – Dersom saken må henlegges fordi jenta trekker tilbake det hun har fortalt, bør man henlegge med bekymring, slik at den kan åpnes igjen etter seks måneder.

Studien viser at dialog med foreldrene er en vesentlig utfordring, også i lys av jentenes veksling. Mens noen har opplevd så grove krenkelser og trusler at de ikke ser noen mulighet for gjenforening, er det i andre saker potensial for endring. Bredal påpeker at jenter som opplever ufrihet hjemme, like fullt kan være glad i og knyttet til familien.

I rapporten forteller barnevernsansatte at de har erfaringer med at noen foreldre strammer inn kontrollen fordi de er redde og mangler kunnskap om det norske samfunnet og ungdomskultur. De ser for seg at datteren er helt ute og kjøre, mens jenta selv opplever at hun har det superstrengt hjemme.

Etter hvert begynner hun kanskje å lure seg unna og å lyge for å få litt større handlingsrom. Så reagerer foreldrene med vold når de avslører henne. De oppfatter at de er i ferd med å miste henne, mens jenta bare ønsker å få litt mer frihet og litt mindre hierarki, uten å måtte gi avkall på familiefellesskapet og tilhørigheten der.

Belastende sikkerhetstiltak

Jenter som blir plassert utenfor hjemmet, kan være preget av sterk frykt for og savn etter familien. Strenge sikkerhetstiltak er med på å forsterke ensomheten. Både savnet av og press fra familien kan medføre at jenta kontakter familien, noen ganger bak hjelpernes rygg.

– Dette er jenter som har flyktet fra sterk kontroll og ufrihet. Både de unge kvinnene og erfarne barnevernsarbeidere vi har intervjuet, understreker at man må samarbeide med jenta om å finne realistiske tiltak som ikke oppleves som å flytte fra ett fengsel til et annet, forteller Bredal.

Forskerne finner at bevisstheten og kunnskapsnivået om sikkerhet varierer i barneverntjenesten. Mens noen barneverntjenester burde ta risiko mer på alvor, advarer forskerne også mot å overdrive trusselnivået.

– Det er behov for mer kompetanse på hvordan man skal kartlegge, vurdere og håndtere risiko i den enkelte sak, inkludert samarbeid og arbeidsdeling med politiet.

– Å jobbe med familien bør ses som en viktig del av sikkerhetsarbeidet. Dialog med foreldrene er nødvendig for at de skal slutte å lete etter og presse jenta tilbake, og for å sikre at hun ikke utsettes for fare dersom hun velger å flytte hjem igjen, avslutter Bredal.

Les mer om NOVAs forskning om vold i nære relasjoner på nettsiden til Voldsprogrammet