Kroppsøving bør tilpasses alle elever

(Denne kronikken er sjette av totalt seks innlegg i en debatt på Forskning.no. Du finner de øvrige innleggene nedest på siden).

Erlend Ellefsen Vinje fortsetter debatten om «bevegelsesglede og trivsel i kroppsøvingstimene», og hans referanse synes å være egne erfaringer og oppfatninger om hvordan opplæringen faktisk bør foregå.

Vi siterer fra Utdanningsdirektoratet: «Formålet (med faget) beskriver hensikten med opplæringen for den enkelte elev og hvilken verdi faget har for samfunn og arbeidsliv.» Dette er, slik vi tolker det, ikke en beskrivelse av hvordan undervisningstimene i faget skal foregå eller oppleves.

For å ta opp igjen tråden fra vår kronikk. Når det i formålet med kroppsøvingsfaget står at faget «skal inspirere til en fysisk aktiv livsstil og livslang bevegelsesglede», så er dette noe undervisningen skal ruste elevene for å kunne oppnå/oppleve etter endt opplæring/skolegang. Det betyr altså ikke at eleven nødvendigvis må oppleve gleden her og nå.

Undervisning og læring vil (og trenger) ikke alltid oppleves som gøy og artig. Å øve, trene på, erfare, og kjenne etter, vil også kunne oppleves kjedelig, slitsomt og mindre fornøyelig noen ganger.

Uttaler oss ikke om all undervisning

Vi er enige med Ellefsen Vinje når han skriver at «kroppsøvingsfaget må ta utgangspunkt i læring». Når han imidlertid trekker fram hva læring i kroppsøving skal være «at elevene synes det er gøy å være i aktivitet», da stopper enigheten. Å «lære at det er gøy å være i aktivitet» representerer ikke kroppsøvingsfagets kjernekomponenter hva angår læring i faget, slik vi, og flere andre ser det.

At vi refererer til forskning betyr ikke at vi uttaler oss om all undervisning som foregår i kroppsøving, men at vi, gjennom egen og andres forskning, får frem at det er mange grunner til å stille kritiske spørsmål til hvilken betydning «trivsel, glede, gøy - tematikken» skal gis i et skolefag som kroppsøving.

Vårt poeng var å trekke fram forskning om faget, noe som innebærer å bevege debatten fra påstander og oppfatninger til spørsmål, undring og forskningsfunn.

Ulike betingelser for å lære

Det synes å være allmenn enighet om at barn, også i kroppsøving, går på skolen for å lære. Hva som skal læres, og hvem som lærer, er spørsmål mange er opptatt av. Forskere som Larsson, Fragell og Redelius tar nettopp opp at elever i kroppsøving tilbys svært ulike betingelser for å lære. Her kommer det også frem at lærerne favoriserer gutter i karaktersettingen og at både lærere, elever og foreldre ikke stiller spørsmål ved en slik praksis, men virker å at den for gitt.

Eller som Larsson, Fragell og Redelius skriver (vår oversettelse) «Det ser ut som doxa, tatt-for-gitt-antagelser om at gutter er flinkere enn jenter i kroppsøving. Det stilles med andre ord ikke spørsmål ved om det kan tenkes at undervisningsinnholdet favoriserer noen elever (for eksempel gutter eller de idrettsaktive) fremfor andre.»

Hva om det var danserne som fikk best karakter?

Vi undrer oss over hvorfor Ellefsen Vinje ser ut til å misforstå og feiltolke det vi skriver, uten å komme med nye argumenter i saken. Det vi imidlertid forsøkte å få frem gjennom forskning, er at elever som viser gode idrettslige ferdigheter, fysisk form (unnlates å nevne av Vinje), og har gode holdninger, premieres med gode karakterer. Slike forhold gis (mest) verdi og uttelling i karaktersettingen.

Underliggende betyr dette at noe annet av læringsinnholdet (dans, friluftsliv, kreativitet, kritiske refleksjoner) marginaliseres, og står derav i fare for å gi mindre uttelling på karakteren.

For å tydeliggjøre poenget: Om dans eller alternative bevegelsesaktiviteter hadde tilnærmet monopol på undervisningsinnholdet i faget – lik den forskningen viser at ballspill og grunntrening har i dag – og at elever som eksempelvis er ekspressive, rytmiske og kreative utelukkende ble premiert i elevvurderingen, ville det ikke da være opplagt å stille spørsmål ved hvorfor det skulle være slik?

Frykter fortsatt sterkt fokus på idrettsaktivitet i faget

Vi ser imidlertid ikke noen gode grunner for at idrettsaktiviteter har et læringspotensial som egner seg noe bedre enn andre bevegelsesaktiviteter vi har nevnt. Av den grunn stiller vi oss tvilende ovenfor Ellefsen Vinjes påstand om at «ballspill og andre idrettsaktiviteter bør være et markant innslag i faget».

På bakgrunn av den forskningslitteratur som foreligger, frykter vi at et fortsatt sterkt fokus på idrettsaktivitet i faget, forringer muligheten for å konstruere et «nytt» fag som understøtter alle elevers kroppslige læring i kroppsøvingsundervisningen.

Vi takker for oss i denne debatten og fortsetter med forskningen.