Stemmer det at 10 000 timers øvelse gjør mester?

For å starte nyåret med ny motivasjon leste jeg en selvhjelpsbok i juleferien. Det føltes som en slags “guilty pleasure” fordi jeg egentlig ikke tror på det som står der, men likevel føler jeg på merkelig vis en slags ny giv ved å lese det. Denne ferien leste jeg “Bli best med mental trening” av Erik Bertrand Larsen. Sjelden er det som presenteres i selvhjelpsbøker forskningsbasert, derfor legger jeg spesielt merke til når påstås at noe faktisk er basert på forskning. En angivelig forskningsbasert påstand som gjentas i både Larsens og andre tilsvarende bøker, er at talent forklarer lite variasjon i prestasjoner på høyt nivå, det er målrettet innsats er avgjørende.

For selvhjelpsbøker er dette naturlig nok svært tiltalende forskningsfunn, fordi endring da i stor grad er avhengig av din egen innsats evne og vilje til utvikling. Men er stemmer dette egentlig og hva slags forskning er det i så fall basert på?

Påstanden om at talent spiller en liten rolle stammer fra Anders Ericssons teori og forskning “deliberate practice” som kanskje best kan oversettes med målrettet øving. Forskningen til Ericsson er basert på musikere, sjakkspillere og idrettsutøvere på høyt nivå og viser at målrettet øving er tilstrekkelig for å prestere på høyeste nivå i en ferdighet, og at det som primært skiller de med svært høye prestasjoner fra de med gjennomsnittlige prestasjoner er målrettet øving over lang tid. Påstanden om de 10 000 timene kommer imidlertid ikke direkte fra Ericssons men ble tidfestet Malcolm Gladwells bestselgerbok “Outliers”. Angivelig basert på Ericssons forskning beregnet Gladwell at det kreves 10 000 timers målrettet arbeid over 10 år for å mestre en ferdighet på svært høyt nivå.

Det er imidlertid ikke bare i selvhjelpsbøker Ericssons forskning har hatt stor gjennomslagskraft, andre forskere har sitert hovedartikkelen nesten 8000 ganger i vitenskapelige artikler.

Nylig har derfor Ericssons teori blitt undersøkt i to grundige og gode kunnskapsoppsummeringer publisert nylig i Psychological Science og Perspectives on Psychological Science av Brooke McNamara og kolleger (jeg kan røpe at jeg var fagfelle for en av disse artiklene så mitt syn på dem er muligens farget av at jeg selv bidro med forslag for å forbedre undersøkelsen). De oppsummerte studier som har sett på målrettet individuell øving i sport, skoleprestasjoner, profesjonslæring, og spill (som sjakk), hvor oppgaver med tydelig mål var valgt ut av en veileder/trener/lærer med umiddelbare tilbakemeldinger.

Hva viste så resultatene? Resultatene fra 160 undersøkelser viste at målrettet øving forklarte rundt 20-25% av variasjonen i prestasjoner i musikk, idrett og spill, mens for skoleprestasjoner og det de kalte profesjonslæring forklarte målrettet øving en liten andel (hhv 4% og 1%).

Det jo ganske nedslående at en så liten andel av variasjonen i skoleprestasjoner og profesjonslæring forklares med målrettet øving. Forskerne begrunner dette imidlertid med at desto mer spisset og avgrenset en ferdighet er desto mer målrettet øving må til for å bli virkelig god. Altså, for å bli virkelig god til å spille fiolin må du øve svært spesifikt over lang tid, mens elever uten lærevansker kan få gode leseferdigheter eller skoleferdigheter kan man få på ulike måter. De fant også at effekten av målrettet øving var sterkere desto mer forutsigbar aktiviteten var, den var for eksempel mye større i en sport som løping enn for profesjonslæring som innebærer mer uforutsigbare situasjoner.

Jeg tror en annen forklaring på at målrettet øving synes viktigere i avgrensede aktiviteter enn i større læringsområder, er at effekten av fremgang er enklere å måle valid og reliabelt i avgrensede ferdigheter. Effekten av fremgang er for eksempel enkelt å måle i løping, mens når det gjelder skoleprestasjoner og profesjonslæring er ofte utfallsmålene mer diffuse, mindre reliable og valide.

Så hva forklarer variasjoner i prestasjoner som ikke forklares av målrettet øving? I følger forskerne kan det være sammensatte forklaringer. Den mest åpenbare er at medfødte evner spiller en stor rolle, fordi dette er til en stor grad arvelig og stabilt over tid. Det er mulig at målrettet øving henger sammen med suksess fordi medfødte evner påvirker begge deler: Vi stopper å gjøre det vi ikke lykkes med og fortsetter med det vi er gode i. En annen forklaring som foreslås er et alderen for når man begynner å øve på ferdigheter innenfor et område. Starter man senere får man mindre tid til å lære seg en ting grundig. For noen ferdigheter kan det være en optimal alder å starte på og at hvis man ikke har startet før denne alderen vil man vanskelig kunne lære å mestre ferdigheten på høyt nivå.

Resultatene fra disse kunnskapsoppsummeringene har fått stor oppmerksomhet, og det har vært en lengre diskusjon mellom Eriksson og forskerne bak oppsummeringene. Eriksson hevder blant annet at oppsummeringene ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til at øvingen skal være målrettet (deliberate), og at de derfor ikke gir et riktig bilde. Dermed ender de i følge Ericsson opp med å oppsummere nærmest enhver time brukt på øving og telle det like mye som målrettet øving. Likevel, i lys av oppsummeringene virker det

Altså, i strid med påstanden i mange selvhjelpsbøker viser kunnskapsoppsummeringene at målrettet innsats alene ikke er nok for å bli mester og prestere på et høyt nivå. Det er imidlertid heller ikke slik at målrettet innsats ikke nytter, men det er nok mer sammensatt og komplekst enn Erikssons teori prediket.