Voksnes regi står i veien for barna

Tekst; Atle Christiansen

– De siste 10-20 års barnehagepedagogikk viser seg ofte å begrense barnas spontane og umiddelbare måte å være sammen på, sier Nome.

Han disputerte 19. januar for doktorgraden ved Universitetet i Agder (UiA) med avhandlingen De yngste barnas nonverbale sosiale handlingsrepertoar – slik det kommer til uttrykk i norske barnehager.

Observerte lek og samhandling

Doktoravhandlingen er basert på observasjoner i to barnehager hvor Nome undersøkte de yngste barnas ordløse samtaler og samvær. Til sammen 30 barn under tre år ble observert i flere omganger.

– Barn i toårsalderen fører ikke dype samtaler, men de er i stand til å skape meningsfulle hendelser og samvær seg imellom før verbalspråket er fullt utviklet. Barna kommuniserer blant annet ved hjelp av rytmer, lyd og ulik bruk av stedet der de befinner seg, sier Nome.

Tingenes tale

Også tingene i barnehagen har en rolle i kommunikasjonen mellom barna.

– Tingene skaper fellesskap og forbindelser mellom barna. Tingene ser ut til å fungere som døråpnere eller inngangsbilletter til relasjoner mellom barna. De lærer seg for eksempel tidlig at det ofte er nødvendig å få tak i den riktige tingen for å bli med på leken, sier Nome.

Nome bruker blant annet teorier fra Maurice Merleau-Pontys kroppsfilosofi, Bruno Latours teori om tingenes betydning som sosiale aktører og Hanna Arendts handlingsbegrep for å forstå og forklare hvordan barn kommuniserer med et begrenset ordforråd.

Barnas ulike måter å kommunisere og samhandle på, kaller han barnas sosiale handlingsrepertoar.

– Barnas sosiale handlingsrepertoar dreier seg om å øve på å nærme seg hverandre, men det hemmes gjerne i voksenstyrt lek hvor målet egentlig er å lære noe. Barna må få enda mer tid til å være sammen uten voksenregi. Vi trenger ikke å forvente at leken skal være nyttig og lærerik. Det kan være andre hendelser som er viktig for at barna opplever mening og personlig utvikling der og da, sier Nome.

Barnehagekritisk

Nomes avhandling retter et kritisk søkelys mot barnehagens pedagogiske ambisjoner og strenge ordenskultur. Han stiller spørsmål ved om det gis nok rom for barna til å utfolde seg, eller om det for ofte legges lokk på av hensyn til krav om ro, orden og pedagogisk fremdrift.

– Det voksne ofte tolker som støy og uro, kan for barna kan være en viktig kommunikasjonsform. Barnehagepersonellets intensjon om å skape orden, ro og pedagogisk framdrift, kan komme i konflikt med det som er aller mest verdifullt for barna, nemlig samtalen og samværet dem imellom, sier Nome.

Nome representerer en institusjonskritisk tradisjon innen barnehageforskningen, men ønsker på ingen måte å avvikle barnehagene.

– Jeg vil bidra til å modifisere den pedagogiske inngripen i barnehagen. Jeg vil ha mindre av de fleste former for standardising, og jeg er imot et styringsregime som for eksempel ønsker mer bruk av tiltak som tidlig innsats og andre målrettede programmer. Det er uheldig med standardisering og for mye voksenstyring av hverdagen til de yngste barna, sier forskeren.

Barns premisser

Ifølge Nome trenger vanligvis ikke barna noe pedagogisk program for å trene på samvær.

– Barn finner ut av hverandre fra toårsalderen av. De leser hverandres intensjoner, ønsker og opplevelser. Jeg håper forskningen min bidrar til at barnehagene kan drives enda mer på barnas premisser. Jeg vil at barnehagen skal legge enda mer vekt på barnas umiddelbare og spontane væremåte, sier Nome.