Hva er mobbing? Om konsekvenser av at begreper endrer betydning over tid

Nylig skrev Tove Flack, førsteamanuensis ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, et interessant avisinnlegg hvor hun diskuterer endringer i hvordan mobbing blir definert (Flack, 2019). Flack viser til to ulike definisjoner av begrepet.

Den definisjonen som ifølge Flack tidligere har vært hegemonisk, og som bygger på arbeidet til Dan Olweus, angir tre sentrale kriterier for hva som kan og bør regnes som mobbing. For det første handler mobbing om situasjoner der en person jevnlig blir krenket av en eller flere andre over tid. For det andre er situasjonen slik at den som blir krenket, er i en avmaktssituasjon overfor noen som har mer makt. For det tredje er situasjonen slik at den som blir krenket, er maktesløs i situasjonen, hun eller han klarer ikke å komme seg ut av den ved egen hjelp.

I en nyere definisjon forstås mobbing som «handlinger fra voksne og/eller barn som hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull person i fellesskapet og hindrer muligheten til medvirkning» (Lund, Helgeland & Kovac, 2017). Flack skriver om denne definisjonen at den ved første gjennomlesning ser fin og ivaretakende ut. Allikevel hevder hun at definisjonen er problematisk, ettersom den dekker et så vidt spekter av ulike situasjoner at det fenomenet man tidligere har kalt mobbing, risikerer å forsvinne i det nye begrepsmessige landskapet.

Concept creep

Debatten om mobbing som begrep er i seg selv både interessant og viktig, og for ordens skyld kandet også legges til at Lund, Helgeland og Kovac underbygger sitt forslag til ny definisjon med flere interessante faglige argumenter (som ikke diskuteres av Flack). Her ønsker jeg imidlertid primært å forstå diskusjonen som et eksempel på et mer generelt kulturelt fenomen, som engelskspråklige psykologer har gitt navnet concept creep. I fraværet av en annen eller bedre oversettelse kaller jeg det begrepsutvidelse på norsk.

Psykologen Gregg Henriques (2017) har skrevet en kort og leseverdig populærvitenskapelig introduksjonsartikkel om concept creep for psykologimagasinet Psychology Today. Henriques trekker på innsikter fra språkfilosofi i sin utlegging av fenomenet. Han vektlegger at språket vi brukerfor å sette ord på og forstå verden rundt oss, er omskiftelig og dynamisk. Begrepene vi bruker, er dessuten like ofte knyttet til prototypiske eksempler, som til klart definerte kriterier. Fordi språk i mange tilfeller er omskiftelig og vagt, vil det av nødvendighet også være slik at begreper over tid kan endre sin betydning. Dette er for så vidt ingen nyhet, men noe språkfilosofer har diskutert over lengre tid. «Språk former virkelighet» har vært et mantra blant filosofer siden «den språklige vendingen».

Selve begrepet concept creep er imidlertid relativt nytt, og ble introdusert av psykologen Nick Haslam i en vitenskapelig artikkel fra 2016. I denne artikkelen undersøker Haslam hvordan seks nøkkelbegreper innenfor psykologien som omhandler negative aspekter ved menneskelig erfaring, blant dem mobbing, har endret mening over tid. Haslams undersøkelse sammenligner hvordan begrepene er blitt brukt historisk med hvordan de brukes nå, i tillegg til å undersøke faglige diskusjoner som omhandler begrepenes grenseområder. Han konkluderer med at alle begrepene som undersøkes, har fått en betraktelig utvidet mening, og at denne utvidelsen har fungert både horisontalt og vertikalt. At utvidelsen har fungert horisontalt, betyr at fenomener som tidligere har blitt regnet som utenfor fenomenets grenser, nå er inkludert. At utvidelsen har fungert vertikalt, betyr at stadig mildere, mer subtile og mindre ekstreme forseelser nå regnes som tilfeller av fenomenet. Når det gjelder begrepet mobbing, har det for eksempel tidligere vært et viktig kriterium at det skjer flere ganger og over tid, mens man i faglige diskusjoner i nyere tid stadig har gått mer og mer bort fra dette kriteriet.

Haslam (2016) diskuterer dessuten opphavet til fenomenet. Han foreslår at den primære drivkraften kommer fra den intellektuelle kulturen i akademia og det progressive moralsynet som er rådende der (det er godt kjent at universitetsprofessorer, særlig innenfor humaniora og samfunnsvitenskapelige disipliner, i stor grad deler en slik moralsk orientering). Her støtter de seg blant annet på sosialpsykologen Jonathan Haidt (2012), som hevder at et progressivt moralsyn kjennetegnes av i hovedsak å være orientert mot tre moralske prinsipper: omsorg, frihet og rettferdighet.

Praktiske implikasjoner av begrepsutvidelse

I seg selv er det ingenting i veien med at et progressivt moralsyn vinner kulturell innflytelse. Tvert imot vil jeg mene at det er rimelig å hevde at en kultur som vektlegger omsorg, frihet og rettferdighet, vil ha gode forutsetninger for moralsk fremgang. De fleste er vel for eksempel glade for at spanskrøret har forsvunnet ut av klasserommet, eller at man i skolepolitikken har gått bort fra undertrykkende assimilering av minoritetsgrupper. På et mer overordnet nivå har Harvard-psykologen Steven Pinker (2011) påvist at menneskeheten over tid har utviklet seg i retning av å bli stadig mindre voldelig. En viktig del av forklaringen er ifølge Pinker nettopp at mennesker på generelt grunnlag i økende grad er sensitive overfor andres lidelse, altså at de er blitt mer omsorgsorienterte.

Like fullt er det slik at det som i hovedsak er et positivt kulturelt utviklingstrekk, kan ha negative bieffekter. Når ett verdensbilde blir for dominerende, og ikke møtes med relevante innsigelser og motforestillinger, er det også en fare for at viktigeaspekter ved kulturelle fenomener havner i den kollektive blindsonen. Kunnskapsutvikling er en sosial prosess, og avhenger på en helt grunnleggende måte av meningsmangfold blant dem som deltar i denne prosessen.

Begrepsutvidelse kan få litt ulike konsekvenser i møte med ulike typer sosiale fenomener. Flack (2019) gir i sitt innlegg eksempler på hva potensielt negative effekter kan være, med utgangspunkt i fenomenet mobbing. Hennes primære bekymring er at om vi ikke lenger forholder oss til en tydelig og klart avgrenset definisjon av fenomenet, så kan det bidra til å utydeliggjøre situasjonen til de barna som er mest utsatt. Vi kan også tenke oss at de som utsettes for alvorlige hendelser, kan oppleve at deres erfaringer blir trivialisert når de puttes i samme kategori som hendelser av langt mindre alvorlighetsgrad. En annen bekymring dreier seg om kunnskapsgrunnlaget på feltet. Flack viser til at det gradvis og over tid er blitt bygget opp et kunnskapsgrunnlag om mobbing ut ifra en felles forståelse av fenomenet, og at dette kunnskapsgrunnlaget settes på spill hvis man radikalt endrer på definisjonen. Fagfeltene risikerer å ende opp med parallelle samtaler der man diskuterer ulike fenomener med utgangspunkt i samme begrep. Til sammen kan dette bidra til at profesjonenes samlede evne til å forebygge og forhindre alvorlige tilfeller av mobbing mot barn og unge, svekkes.

En annen og relatert tematikk som er interessant å nevne i lys av senere tids utvikling i skolepolitikken, er psykisk helse. Folkehelse og livsmestring kommer som kjent inn i læreplanen som ett av tre tverrfaglige temaer. Noe av bakgrunnen for dette er bekymringer over at stadig flere unge rapporterer om psykiske helseplager. Detfinnes ulike forklaringer og narrativer knyttet til hvorfor det er slik, og det er rimelig å anta at det her er snakk om et komplekst og sammensatt fenomen. For eksempel er det antageligvis slik at økt kunnskap og åpenhet rundt tematikken fører til at flere blir oppmerksomme på og tør å snakke høyt om problemene sine nå enn tidligere. Et kulturkritisk perspektiv vil dessuten vektlegge at et samfunn preget av økende individualisme og prestasjonspress, er usunt og bidrar til å gjøre barn og unge syke.

Fra vårt utgangspunkt er det imidlertid et annet kulturelt utviklingstrekk som er av større interesse. For som blant annet Ole Jacob Madsen (2018) har påpekt i sin mye omtalte bok, Generasjon prestasjon, er det antageligvis også slik at et kulturelt narrativ som bidrar til økende sensitivitet overfor negative aspekter ved menneskelig erfaring, fort kan ha en selvforsterkende effekt. Blir vi for følsomme for egen sykdom og svakhet, kan sykdom og svakhet fort bli en selvoppfyllende profeti. At psykologiske nøkkelbegreper som beskriver disse erfaringene, utvider sitt innhold både horisontalt og vertikalt, vil rimeligvis kunne bidra til en slik utvikling. Det er med andre ord ikke bare slik at utvidelse av begreper kan gjøre oss dårligere forspent til å forstå og handle i verden, det kan også gjøre oss sykere og svakere.

Ingen fasit

Det finnes neppe en fasit på hvor bredt eller smalt vi bør definere mobbing, hva som legitimt bør regnes som psykiske helseplager, eller hvordan vi bør forstå andre viktige begreper, for den saks skyld. Men å være klar over retningen vi beveger oss i, og hvilke problematiske sider denne bevegelsen bærer med seg, vil være en fordel. Concept creep, eller på norsk begrepsutvidelse, er i så måte et nyttig begrep å ha i vokabularet.