Ny bok om forskning og undervisning i språktilegnelse
Boka «Teachability and learnability across languages» fyller et forskningsgap ved det at den undersøker både språktilegnelse, språkundervisning og språkvurdering og testing i lys av én bestemt språkinnlæringsteori, nemlig Prosessbarhetsteorien.
Prosessbarhetsteorien (PT) er en form for mellomspråksteori som beskriver og forklarer utviklingen av et nytt språk, og det spesifikke for PT er at man har eksakte beskrivelser av et begrenset antall grammatiske strukturer som tilegnes i en bestemt rekkefølge.
Ragnar Arntzen, Gisela Håkansson og Arnstein Hjelde, alle ansatt ved Høgskolen i Østfold, har vært redaktører for boka sammen med professor Jörg-U Kessler (Pädagogishe Hochschule Ludwigsburg). To ansatte ved høgskolen bidrar med hver sin artikkel, stipendiat Linda E. Emilsen og professor Gisela Håkansson.
For første gang presenteres en forskningsmessig tidslinje for den betydning undervisning har i språktilegnelse, og en av artiklene i boka viser hvordan forskningsfeltet andrespråkstilegnelse har utviklet seg siden 1980-tallet.
Boka presenterer også analyser av tilegnelse av fremmedspråk og andrespråk både hos barn og voksne, muntlig og skriftlig, når det gjelder språkene engelsk, japansk, norsk, polsk, spansk, svensk, tyrkisk, tysk og ungarsk.
Antologien består av 11 kapitler der man utforsker teoretiske, metodiske og grammatiske sider i språktilegnelse, undervisning og forskning innenfor andrespråks- og fremmedspråksfeltet.
«Teachability and Learnability» dreier seg om opplæringens betydning for språklæring: Hvor effektivt er det med undervisning sammenliknet med naturlig eksponering når man skal tilegne seg et nytt språk? Kan grammatikkopplæring endre utviklingsforløpet? Disse drøftingene gjør boka didaktisk og språkpedagogisk relevant. Innlærere som får undervisning og de som ikke får undervisning, følger de samme utviklingsløypene i språktilegnelsen, viser det seg i et flertall av de studier som er gjort (Kristof Baten og Jörg-U. Kessler). Opplæring og undervisning kan altså ikke endre på den naturlige utviklingsløypen.
En innlærer kan bare lære seg en språkstruktur gjennom undervisning dersom innlærerens mellomspråk ligger nær opp til det punktet der denne strukturen kan tilegnes i en naturlig setting; «learners will learn what they are taught only if they are developmentally ready for it». Det er dette som kalles Teachability Hypothesis (Pienemann 1984).
Hvor mye engelsk er det mulig å lære seg for barn uten undervisning når de bare eksponeres for språket gjennom massemedia? Dette har HiØs egen professor Gisela Håkansson undersøkt der hun testet yngre barns reseptive kunnskaper i grammatikk og vokabular. Barna var svært kreative i måten de prøvde å finne mening i de engelske ordene og strukturene, og hun fant ingen bevis for at barna overførte grammatiske strukturer fra førstespråket (svensk), men fant derimot støtte for at barna fulgte bestemte utviklingsløyper. Når det gjaldt ordforråd, viste det seg imidlertid at barna var avhengig av førstespråket når de lyttet til engelsk tale.
Stipendiat Linda E. Emilsen undersøker hvordan tre barn med kurdisk som førstespråk tilegner seg en bestemt grammatisk struktur (nominalmorfologi) i andrespråket norsk. Dette er en longitudinell studie der Linda rapporterer barnas utvikling fra ca. tre til ni år etter at de har påbegynt læring av norsk. Grammatikken i mellomspråket hos barn er annerledes enn hos voksne ved det at barna kan oppnå 100 % nøyaktighet i enkelte av de grammatiske strukturene. Variasjonene Linda finner i barnas mellomspråksutvikling, viser seg å ikke være tilfeldige, men høyst systematiske.
Boka avrundes med et kapittel der den svært anerkjente flerspråklighetsforskeren Silvina Montrul drøfter mulighetene for å anvende PT på heritage language (arvespråk eller nedarvingsspråk).
Målgruppa for denne boka er avanserte studenter og forskere i andrespråk, fremmedspråk og anvendt lingvistikk. Den vil også kunne være nyttig for lærere som underviser i andre- og fremmedspråk.