Overgangen fra barnehage til skolefritidsordning

Det viktigste er å ha det «sjovt», sa Stig Broström da jeg besøkte han i vår i forbindelse med et skrivearbeid om overganger i barnehagealder. Jeg ville høre hans meninger som «overgangsforsker». Altså, om små barns overgang fra barnehage til skolefritidsordning, og så – etter noen uker – fra skolefritidsordning til skole.

Ja, å ha det «sjovt», og å føle trygghet og finne plass til utvikling er det viktigste. Det vet nok alle som arbeider i barnehage, SFO (kalt AKS i Oslo) og skole. Det vet foreldre, og alle vi som har barn i vår nærhet.

Se nøye på bildet over.

Kan overgangen fra en institusjon til en annen illustreres så ulikt? Blir det «sjovt»? Er det lett å komme seg over kløften, som dette bildet så tydelig viser finnes. Eller er det hvordan, hvor eller sammen med hvem man kommer seg over som er det viktigste? Skal man bare kaste seg på, hoppe, ta springfart, gå på line, forsere en hengebru, fly, eller kan overgangen sammenlignes med en solid veibru eller trengs det en rolig forberedelse?

Stig Broström må kunne kalles en veteran når det gjelder dette feltet. Han er med i flere forskernettverk som gjennom årene har funnet stadig nye dybder i forskning på transitions. Bildet er fra en plakat presentert på en internasjonal konferanse om overganger. Forskergruppen som presenterte posteren heter Educational Transitions and Change (ETC) Research Group. Og tegningen vil vise situasjonen som står på spill ved overgangen til skolen for barn over hele verden. De har kalt det for en posisjonsuttalelse. Slik ser de at overgangen til skole ser ut i dag. Rent tidsmessig fyller ikke overgangene mye, men de har stor betydning for barns trivsel og utvikling.

Alle skal over! Og det skal være positivt. Suksessen er avhengig av at de voksne har kunnskap om viktigheten av sammenhengen, og om de samarbeider over kløften. At de vet og respekterer at barn har med seg kompetanse over i det nye, at de både har med seg erfaringer og kunnskap. Det er de voksnes ansvar for at overgangen skjer på en god måte. Det er en krevende og inspirerende jobb de påtar seg, ansatte, lederne og lærerne for barnehage, skolefritidsordning og skole. Og de skal skape en sammenheng og en helhet for hvert enkelt barn, hver enkelt elev. Og ikke minst, de skal skape et fellesskap.

Det internasjonalt sammensatte nettverket som har utviklet illustrasjonen har satt opp fire hovedføringer som bør karakterisere prosessen for overgang.

Det må være muligheter for:

• At barna kan fortsette å utvikle sin identitet i sine nye situasjoner i SFO og skole, bygge på kunnskapene sine, og utvikle ferdigheter og forståelse gjennom samspill med voksne, venner og familie.
• At lærere og ansatte i SFO og skole kan utvikle gode relasjoner med barna, familiene og kollegaer

Det må finnes ambisjoner om:

• At barna gleder seg til og har positive forventninger til å finne venner og å leke og lære sammen
• At familien gleder seg og har forventninger til det samme, både på det sosiale og det akademiske området
• At ansatte i SFO og skole arbeider profesjonelt og er sammen om å skape et godt læringsmiljø for alle barn

Det må være forventninger om:

• At skole- og SFO-starterne ønsker å både lære, leke med venner og takle utfordringer, og at de vet at de får støtte fra ansvarsfulle voksne
• At familie møtes med respekt og åpenhet, samtidig som de skal bidra i samarbeid med skolen
• At hele systemet rundt barn - fra familie til kommunen, fylket og organisasjonene engasjerer seg i barns livsmestring og muligheter for deltakelse i samfunnet

Det må være kunnskap om rettigheter som:

• At alle barn har lik mulighet for å oppleve kvalitet i SFO og skole
• At alle skal bli respektert for den kompetanse, kultur og erfaringene de kommer til SFO og skole med
• At foresatte skal kunne være trygge på at alle barn har like rettigheter og har lik verdi
• At ansatte i SFO og skole har rett til kompetanseheving og støtte fra sin ledelse

Jeg hadde som sagt intervjuet Stig Broström, jeg hadde lest om overganger, og jeg var forventningsfull i møte med SFO som følge og henteperson, og bestemor, for noen uker siden. Det var blide og hyggelige ansatte. Litt forvirring hersket, ikke mer enn en kan forvente de første dagene.

Men som observatør så jeg noen merkelige ting som kunne ha vært gjort annerledes, som kunne ha støttet de fire punktene over på en enkel måte. For eksempel: Navnelapper mangler på de ansatte, eller var skrevet i liten skrift, de var for små. Det var ikke lett å huske de forskjellige navnene for foreldrene, eller besteforeldre som følger og henter. En stor og tydelig navnelapp på alle ansatte hadde vært så enkelt, og så viktig for starten på vår relasjon!

Det andre jeg merket meg var navnelappene på barnas hyller. Skrevet med løkkeskrift og også de med ørsmå bokstaver. Så lite gjennomtenkt, tenkte jeg, men så lett å gjøre noe med. Fra barnehagen er alle barn vant til godt merkede hyller og knagger. Bilder og bokstaver. De bør finne det samme når de begynner på SFO og seinere skolen. Jeg håper at min aller første erfaring fra SFO nå tidlig i august ikke gjelder generelt. Gjenkjenning er det lureste trikset for trygghetsfølelsen. Det gjelder barna – og det gjelder også foreldrene.

Kirsti Tveitereid gir ut boken "Sammenheng og kontinuitet. Samtaler om overganger i små barns liv" i løpet av høsten på Cappelen Damm Akademisk. Det er en samtalebok, og hun har snakket med personer med kunnskap om overganger i barnehage og skole.