Skolen – et verktøy for å kristne Norge

– MF-teologen Bjarne Hareide (1908–1979) hadde en drøm om å gjenkristne det norske samfunnet. Om dette skulle skje, måtte Den norske kirkes (Dnk) dåpsopplæring av barn og unge fortsatt ha en sentral plass i skolen, forklarer Harald Brummenæs Torgersen. Han er stipendiat ved MF og forsker på Bjarne Hareide og hans innsats for å bevare og fornye folkeskolens obligatoriske kristendomsundervisning.

Hareide etablerte rett etter krigen Kristent pedagogisk kontor (1945). Tre år senere skiftet kontoret navn til Institutt for kristen oppseding, IKO (I dag IKO – Kirkelig pedagogisk senter).

Kristen renessanse

– Ved krigens slutt var det en sterk forventning om at det skulle skje en kristen renessanse i Europa – og da også i Norge. Nazismen var nedkjempet. Kristendommen måtte nå få en sentral posisjon i gjenoppbyggingen av samfunnet, forteller Torgersen.

Den norske kirke hadde vært «folkets munn» i kampen mot Quislings forsøk på å nazifisere det norske samfunnet. Kirken kom styrket ut av krigen, og fremtiden for kristendommen så lys ut.

– Under krigen hadde sentrale personer i norsk kristenliv lagt planer for en ny, offensiv kristen innsats i etterkrigstidens Norge. I 1945 skulle planene bli til virkelighet. Kristne felleskapsprosjekter som dagsavisen Vårt Land og Kristelig Folkeparti, som ble landsdekkende ved Stortingsvalget, viste at kristendommen skulle vinne innflytelse både i kulturen og i politikken, sier Torgersen.

I hans ph.d.-prosjekt er det Bjarne Hareide og IKOs del av denne kristne offensiven som får oppmerksomheten.

Skolen – et kristningsmiddel

– Like før krigen hadde en ny skoleplan redusert timeantallet for kristendomsfaget i den norske skolen, og fjernet sentrale deler av fagets pensum. En slik utvikling kunne ikke fortsette, mente Hareide. Ved siden av hjemmet og kirken skulle skolen være et «kristningsmiddel» og gi barn og unge, nasjonens fremtid, daglig kontakt med kristendommen, forteller Torgersen.

Hareide og IKO-miljøet jobbet derfor fra dag én med å styrke kristendommens stilling i den offentlige skolen.

– Målet var en kristen helhetspedagogikk som skulle gjennomsyre hele skolen. Her begynner utviklingen av religionspedagogikk som fag i Norge. IKO ønsket altså å bruke den offentlige skolen som et middel for å oppnå en kristen enhetskultur, forteller Torgersen. Skolen hadde dessuten en kristen formålsparagraf, og staten var i henhold til Grunnlovens paragraf 2 forpliktet til å gi nasjonens døpte barn en kristelig oppdragelse i den evangelisk-lutherske religion.

Tapt kamp

Det gikk ikke som Bjarne Hareide og IKO håpet. Arbeiderpartiet, som fikk regjeringsmakten i 1945, hadde også en drøm om en enhetskultur – en sosialdemokratisk sådan. Her spilte ikke kristendommen noen rolle.

– Gjenkristingsoptimismen ble fort til sekulariseringspessimisme i de kristne miljøene. Bjarne Hareides prosjekt er derfor på sett og vis en fortelling om dem som tapte kampen om Norges fremtid.

Forbereder dagens trosopplæring

IKO har likevel vært en viktig Institusjon for Den norske kirke. Utviklingen av religionspedagogikken, den kirkelige undervisningstjenesten og dåpsopplæringen finner sin begynnelse i IKO og det miljøet som Bjarne Hareide bygget opp og ledet fra 1945 til begynnelsen av 1970-tallet.

Torgersens avhandling handler i stor grad om det historiske bakteppet for dagens kirkelige virkelighet. IKO bidro med et kirkelig undervisningsprogram som er en forløper for dagens trosopplæring.

Systematisk opplæring i kristen tro

Da Stortinget i 1969 vedtok en ny lov om grunnskolen, ble det bestemt at skolens kristendomsfag ikke lenger var å oppfatte som Den norske kirkes dåpsopplæring. Fra da av var det skolens og ikke kirkens fag. Båndet mellom statens skole og Den norske kirke, som hadde vært der siden 1739, var brutt. Kirken skulle nå ha ansvaret for dåpsopplæringen alene.

– Kirken var ikke klar for oppgaven. Den hadde hverken økonomi eller personell enda, selv om katekettjenesten i Den norske kirke også ble opprettet ved lov i 1969, sier Torgersen.

Utviklingen hadde likevel vært forutsett av Hareide og IKO.

– Allerede i 1970 la IKO fram sitt Undervisningsprogram for hjem og kirke (UPRO), som var opplegg for systematisk dåpsopplæring i Dnk. Dette var et faseprogram, knyttet til dåp, 4 år, 6-7 år, 11-12 år og konfirmasjonstiden.

Mulig å etablere nye tradisjoner

4-årsfasen og utdelingen av Min kirkebok fikk stort gjennomslag allerede på begynnelsen av 1970-tallet. Tiltaket ble en stor suksess, og er det fortsatt.

– Dette viser at det er mulig å etablere nye tradisjoner som når ut til et stort antall døpte, sier Torgersen.

Trosopplæringsreformen, der kirken fikk statsstøtte til å drive dåpsopplæring, kom først i 2003.

– Hareides prosjekt viser at Dnk også under nye forhold må fastholde at dåpsopplæringen er viktig og alltid tenke kreativt om hvordan denne opplæringen skal skje, avslutter Torgersen.