Å se seg selv i Den andres øyne – en profesjonell jakt etter seg selv

Da du gikk på skolen, husker du blikket du sendte frøken i frykt for å bli spurt om å lese høyt? Eller hvor stolt du var da du fikk «Flott» i penskriftboka, ikke bare «Bra» eller

«Fint»? Husker du lukta i klasserommet? Hvordan restene etter viskelæret lå i tynne remser på pulten, og hvordan du børstet dem bort? Husker du at du så på klokka for å få sekundene til å gå mot friminutt?

I denne teksten ønsker jeg å skrive om å møte seg selv i døra – i en foreldrekonferanse. Jeg er læreren, foran meg sitter en far. Han med hendene i fanget, åpne mot meg – og jeg med hendene fulle av perfekt oppstilte grafer og kurver. Og midt i min flotte monolog om elevens læringskurve kjenner jeg plutselig på en bunnløs uro og følelse av utilstrekkelighet. For å bedre forstå menneskene jeg møter, har jeg innsett at jeg først må forstå meg selv. For å være helt til stede for Den andre måtte jeg ut av teorien. Ut av fagdidaktikken og arbeidsinstruksene. Og gå inn i meg selv.

Jeg ønsker å skrive om de små øyeblikkene og vise at jo nærmere jeg beveger meg mot dem, og ser dem fra ulike perspektiver, jo mer ser jeg at det er nettopp disse som farger meg.

Øyeblikk som til nå har vært til dels uartikulerte, men som allikevel har vært en del av meg. Jeg ønsker å veksle mellom egne refleksjoner og assosiasjoner; til filosofi, psykologi og etikk. At de kommer sporadisk i teksten fremfor strukturert og avgrenset, er et bevisst valg. Jeg mener det er med på å understreke kompleksiteten i både nærhet og avstand. Jo Bech-Karlsen skriver i boka Gode fagtekster at «Essayet overbeviser ikke gjennom bevis og forklaringer; det vil vise fremfor å bevise, forstå fremfor å forklare» (Bech-Karlsen 2003, s. 124). Jeg vil derfor forsøke å bruke filosofi og teori til å vise og forstå mer av valgene jeg tar som profesjonell, men dypest sett som menneske. Da kan jeg kanskje få en innsikt i hva uroen og følelsen av utilstrekkelighet har rommet, og hva den rommer nå.

Begrepet Den andre har fått stor forbokstav i dette essayet. Det føles nærere, og det minner meg på at det like godt kunne stått egennavnet til et menneske der.

Perfekt oppstilte grafer og utilstrekkelighet

Det var foreldrekonferansetid. Jeg hadde 30 elever og var ganske overarbeidet og sliten etter en dag full med undervisning. En hel kveld med individuelle samtaler med foreldre lå foran meg. Vi skulle gjennomgå hvor fort elevene leste. Hvor mange ord de skrev i minuttet. Hvordan de fungerte sosialt. Muntlig deltakelse og anmerkninger. Jeg hadde bare tre samtaler igjen før jeg kunne dra hjem og spise middag. Jeg husker hvordan jeg gned meg i øynene for å nullstille meg etter forrige samtale – før jeg skulle «stille meg inn» på Turid.

Jeg lette etter notatene om Turid. Hva kunne jeg egentlig si om henne? Jeg hadde ikke møtt foreldrene hennes før, og hadde i tillegg et litt ufullstendig bilde av henne. Hun var jo så stille. Hun kom alltid på tiden, satt på plassen sin og gjorde aldri noe stort nummer av seg selv. Bakerst til høyre hadde jeg plassert henne.

Klokka var 18.15, og det banket på døra. Inn kom faren til Turid. Han tok meg i hånden, og vi satt oss ned på hver vår side av en altfor liten pult og altfor små stoler. Jeg satt bak en bunke papirer og skjema, faren til Turid satt med hendene i fanget, beina i kryss, og kikket bort på meg. De brune øynene hans møtte mine. Og jeg kjente en umiddelbar ydmykhet. En bunnløs uro.

Jeg lette rundt i tabellen etter Turid, men kjente fort at jeg måtte legge den bort. Nasjonale prøver og grafer. Jeg klarte ikke å gi han det bildet han trengte, og det han fortjente. Faren med det åpne blikket. Øyne som utstrålte tillit til meg. Tillit til en lærer som hadde papirene fint oppstilt foran seg, men som kjente på en bunnløs uro og utilstrekkelighet. Jeg husker lite av det jeg sa, annet enn at jeg fikk en trang til å skryte av henne. Av å fortelle hvor fantastisk hun var, hvor heldig jeg var som hadde henne i klassen min. Fordi hun var akkurat som hun var. De brune øynene til faren var milde. De holdt blikket mitt, og så ikke bort. Det gjorde ikke jeg heller. Det eneste som var viktig nå, var Turid. Selv om vi to satt med unaturlig beinstilling under lave pultbenker.

Tyve minutter var gått, og et annet foreldrepar banket på døra. Vi avsluttet. Han gikk hjem til Turid, jeg fortsatte med neste møte.

Hva var det egentlig jeg kjente på?

Den bunnløse uroen fulgte meg. Den har ligget der, uartikulert og ubevisst, som noe jeg ikke har ønsket å forholde meg til. Det var noe med Turid som uroet meg. Ei smilende jente med brunt hår og brune øyne. Som gjorde akkurat som hun skulle. Som satt der, bakerst til høyre, og smilte forsiktig opp til meg om blikket vårt møttes i timen, før hun så ned i bøkene igjen.

Uro i seg selv kan være et tegn på at du er i ferd med å oppdage noe som er viktig, og vanskelig, i deg selv. […] Kan bety at du nærmer deg en åpning mot noe viktig i ditt eget ubevisste. Uroen er, i så måte, også et eget språk fra deg selv til deg selv. (Løvlie Schibbye & Løvlie, 2017, s. 147).

Istedenfor å kjenne etter, se etter hva som kunne være viktig i denne situasjonen; spørre meg selv hva dette egentlig handlet om, tok jeg ikke tak i den. Men uroen forsvant ikke. Og dette språket fra meg selv til meg selv fortsatte å gi meg tegn. Men for å se disse tegnene må jeg våge å stoppe opp og virkelig kjenne etter. Jeg fant en annen midlertidig løsning. Jeg bestemte meg for alltid å starte foreldresamtalene med å skryte. At jeg uansett hvor problematisk eleven skulle ha det faglig eller sosialt, skulle finne minst tre positive sider om hver enkelt elev.

Jeg–Du og Jeg–Det

Filosofen Martin Buber (1923) har skrevet om relasjonens betydning og hvordan vi ser på Den andre. Buber var interessert i livet slik det leves: personlig, kroppslig og unikt, innbakt i en verden, i historie og kultur (Hansen, 2012, s. 42). Han skriver om to værensformer: Jeg–Du og Jeg–Det, hvor Jeg–Du innebærer å møte Den andre med hele sin person og hele sitt vesen, umiddelbart og nært (Hansen, 2012, s. 42). Du er et mysterium jeg ønsker å finne ut av, og la meg bli overrasket over. Du har ingen fasit eller oppskrift, Du er levende og blir til i møte med meg. Jeg–Det derimot er en form som kan forklares som å kategorisere Den andre, som å forholde oss til Den andre gjennom dennes egenskaper eller hvilken rolle vedkommende har i samfunnet. Som for eksempel politi, lærer, eller far og datter (Aase, 2018, s. 211). Jeg–Det-forholdet ser Den andre som et objekt, at det ligner på den måten vi ser på ting på (Grelland, Eide, Kristiansen, Sævareid & Aasland, 2014, s. 123). Nå kan det se ut som om jeg mener at et Jeg–Det-forhold er utelukkende negativt. Snarere tvert imot. For å bli kjent med seg selv og andre er man avhengig av å kunne studere det nære, det unike, det som gjør at vi lar oss overraske av Den andre, samtidig som vi trenger å ta et skritt tilbake og observere på avstand, i en større kontekst, i et større bilde.

Anna, 8 år

Når man jobber med barn, er det nærliggende å komme på assosiasjoner fra egen barndom. «Glemte og fortrengte følelser og minner kan bli tilgjengelige, og få ny mening i lys av hvor i livet vi er som voksne.» (Løvlie Schibbye & Løvlie, 2017, s. 147).

– Lignet Turid på meg? «Indre bilder vekkes til live. Dette er bilder som stikker dypt og som kan ha stor betydning for vår egen selvforståelse» (Løvlie Schibbye & Løvlie, 2017, s. 148). Det er denne vekslingen mellom å ha et Jeg–Du og et Jeg–Det-forhold til seg selv som danner innsikt, som gjør at man selv må stille seg sårbar, for så å kjenne på både de gode og vonde følelsene. Å huske tilbake til sin egen barndom i et Jeg–Det-forhold kan føre til en dypere innsikt i seg selv.

Det var høst, året var 1990 og Anna gikk i andre klasse. Hver morgen startet med morgensamling. Anna satt foran. Hun hadde alltid med seg ei lue eller et skjerf inn i timen. Ikke fordi hun frøs – hun var redd for at frøken skulle sette på musikk. «Legg dere ned på pulten, hvil og lytt til musikken», sa hun. Det var det verste Anna visste. Musikken traff en nerve i henne som snakket rett til hjertet. Savn, frykt og usikkerheten av å være langt borte hjemmefra ble plutselig så stor og uhåndterbar sammen med musikken.

Dagen startet på vanlig vis. Det luktet varm leverpostei og nyspisset blyant i hele klasserommet. Øverst på tavla skrev frøken ned hvilken dato det var. Hvilken ukedag. Hvilken måned, og hvem som skulle hente melk og tømme søpla. Det var ingen som hadde bursdag i dag, men det var 10 år siden John Lennon ble myrdet i New York.

Anna visste at sjansen var stor for at det ble musikk i dag. Det hadde vært mange dager uten det nå, og det gikk sjeldent mer enn tre dager mellom. Anna holdt pusten mens frøken satt inn kassetten og spolte bakover, og Anna krysset alt hun hadde, for at det skulle være en lydbok.

Klasserommet var så stort, og Anna satt midt i det. Med 23 andre barn rundt seg, som hun ikke kjente. For dem var hun Anna med rødt hår, briller og røde tresko, som gikk mye alene. Hjertet banket og viskelæret i hånden danset vått rundt i håndflaten. Hun hadde panikk, men utad så hun nok ganske lik ut som Anna gjorde hver dag. Litt stille, men ikke stille og forsiktig nok til å tenne noen varsellamper hos lærerne. Litt vimsete, men positiv og cirka gjennomsnittlig lesehastighet.

Anna gjorde som frøken sa, og la hodet i pulten. Frøken trykte på play. Trist piano og fiolin; verste sorten. Hun måtte gjemme seg, men følte seg fanget. Hun tok på seg lua og trakk den nedover fjeset. Hun visste godt at det ikke var lov til å ha på lue inne, men nå var det siste utvei i kampen mot de overveldende følelsene. Sangen modulerte, og hun gråt sammen med musikken. «Anna, av med lua», hørte hun frøkens milde stemme hviske. Anna tok av lua og holdt pusten. Kinnene var varme og våte og øynene rødsprengte. Hun var avslørt. Uten at frøken så det.

Å gjøre, og å ikke være til stede

Jeg gjør noe hele dagen. Jeg står opp, pusser tennene, får barna på skolen og går på jobb. Dagen går, og vi ser at livet passerer i alt vi gjør. Vi tar og opprettholder kontroll over hverdagen vår, slik at når vi først ikke gjør noe, så kjennes det noen ganger ubehagelig ut. Å stoppe opp og kjenne etter kan være like vanskelig som det er fornuftig.

I møte med faren til Turid fulgte jeg arbeidsinstruksen min og svarte på det som ble forventet av meg. Alt jeg skulle si på foreldrekonferansen, var solid faglig forankret i alt jeg hadde lært på lærerskolen om kartleggingsverktøy og evne til vurdering. Så uroen og utilstrekkeligheten jeg følte i møte med han, kom som kastet over meg. Jeg kjente på en tilstedeværelse som plutselig gjorde alle plansjer og utviklingskurver fullstendig irrelevante. For foran meg satt et menneske, og selv hvor rart det høres ut, så var jeg ikke forberedt på det. Det var akkurat som om jeg kjente kjærligheten hans. Kjærligheten til sin egen datter. Og der satt jeg, og målte henne og definerte henne, og følte meg nærmest som en amatør.

Ingen lærebøker kan forberede deg på det. Ingen yrkestitler, sertifiseringer eller måleinstrumenter og verktøy kan komme unna dette: Jeg er et menneske. Du er et menneske, som møter hele meg. Etikken i det menneskelige møtet er ansvaret du har for Den andre, og denne fordringen kan bli forklart på denne måten: «Fordringen er der, og vi kan besvare den på to måter. Vi kan fremme den andres liv og livsmuligheter, eller vi kan destruere den andres livsmulighet, til og med hennes liv» (Eide, Grelland, Kristiansen, Sævareid, Aasland, 2003, s. 66).

Det var kanskje dette som var mye av roten til følelsen av uro sammen med faren til Turid. Dette alvoret at man kan destruere Den andres livsmulighet samtidig som man egentlig gjør som man skal, og det som forventes. Jeg var ikke uhøflig, og jeg sto heller ikke i en stor og tydelig problemstilling. Utad så gjorde jeg det jeg skulle. Akkurat som frøken gjorde da jeg var 8 år. Vi skulle sitte på rad og rekke, med beina på gulvet og sekken festet på ryggen av stolen. Lua skulle ligge i hylla med navnet mitt på ute i gangen, og ikke over hodet mitt i timen.

Jeg husker at frøken var snill. Og omtenksom. Hun kunne pensumet sitt og formidlet det på en forbilledlig måte. Hun var varm, hun sa fine ting til oss elever, og hun husket på små ting vi hadde sagt eller gjort i lang tid. Men hun ville ha orden, arbeidsro og kontroll.

Det blir sjeldent noe brannslukningsarbeid rundt en elev som sitter fint på stolen og smiler. Man kaller ikke inn til ekstraordinært klasseråd for henne. Mine dager på skolen var fylt med lengsel og utrygghet. Og da det kokte over for meg – av følelser jeg ikke klarte å håndtere – tok jeg på meg ei lue i klasserommet. Det var ett av mine språk for å uttrykke min engstelse. Jeg sa ikke et ord, jeg trakk bare lua ned over fjeset. Kunne dette være noe jeg kjente på i møte med far til Turid? At jeg også hadde vært der, i klasserommet, med mine brune, usikre øyne og smilt forsiktig til min frøken? Og hvor vondt det var å kun bli korrigert og evaluert for hva som lå på utsiden, mens innsiden min var angstfull og redd?

Til stede i seg selv for Den andre

Jeg sier ikke at Turid opplevde det på samme måte som meg. Det kan godt hende hun hadde det topp bakerst til høyre. Men jeg kan ikke vite det før jeg ser en gang til. Og en gang til igjen.

Dette bringer meg til begrepet anerkjennelse. Jeg ønsker å vise til Løvlie Schibbye (2012), som videre viser til filosofen Georg Hegel (1770–1831) og hans tanker om at anerkjennelse betyr blant annet nettopp dette – å se om igjen. Men også at anerkjennelse er et komplekst ord, som ofte bli brukt i dagligspråket i form av påskjønnelser, ofte for prestasjoner, og ros, som en ytre anerkjennelse. Men den gjensidige anerkjennelsen handler om at partene forholder seg til hverandre som subjekter (Løvlie Schibbye, 2012, s. 256–257). Nettopp dette å forholde seg til hverandre som subjekter betyr også at man må evne å se på seg selv som et subjekt. Jeg tror det er fort gjort å lage en slags distanse fra Privat-Anna til Profesjons-Anna. Og at jeg møter elever og kolleger i litt for stor grad som Profesjons-Anna.

Som referert over, må anerkjennelsen være gjensidig. Og da må jeg tørre å vise meg som et subjekt i relasjonene jeg inngår i. For å se seg selv som subjekt må man først bli kjent med seg selv, og da også romme seg selv. Løvlie Schibbye og Løvlie skriver i boka Du og barnet om å knytte selverkjennelse til psykologisk frihet. «Tanken er at desto mer jeg forstår om meg selv, om mine indre motiver og mine valg, jo friere er jeg. Målet er at jeg med økt selverkjennelse i mindre grad styres av indre, uoversiktlige og motsetningsfylte behov, eller andre rundt meg.» (Løvlie Schibbye & Løvlie, 2017, s. 76). For at jeg skal kjenne Den andres smerte, må jeg først våge å kjenne på min egen smerte, på min egen utilstrekkelighet og min egen uro. Først da kan jeg møte Den andre som et likeverdig subjekt og prøve å tone meg inn på menneskene rundt meg.

Å tone seg inn kan sammenlignes med å stille inn en parabol for å få inn TV-signaler. Her måtte man skru rundt til man fant det riktige signalet, hvor det inntil da bare var flimmer og hvite prikker på skjermen. Det var mye som kunne spille inn på hvor man fant signalet. Noen kanaler kom bare frem i fint vær, og noen kanaler fant man med en gang, uansett forhold. Å tone inn kan også forklares som å være på samme bølgelengde, eller på nett. At man stiller seg helt åpen til hva som kommer, og hva som er. Noen elever er det lettere å tone seg inn på enn andre. Daniel Stern (2000, 2004) kaller denne evnen til å forholde seg til indre tilstander gjennom å kunne dele følelser for affektinntoning (Hansen, 2012, s. 75). Her er det barnets opplevelse og indre følelsestilstand som inntones, og kan beskrives som «jeg er med deg i det du opplever akkurat her, akkurat nå.» (Hansen, 2012 s. 75 og s. 99).

Affektinntoning «dreier seg om å skape mental kontakt, der opplevelse, kropp og følelser står mer sentralt enn ord.» (Hansen, 2012, s. 35). På mange måter handler det om å føle noe mellom mennesker som ikke så lett lar seg beskrive med ord. Ordene som lå så lett i munnen min i møtet med faren til Turid, og som plutselig ble tomme. Klarte jeg å tone meg inn på han? Var jeg med han i det han opplevde akkurat da? Og hva med min frøken? Hva om hun hadde undret seg over hvorfor jeg satt med lua på i timen – hva hadde skjedd da?

En profesjonell jakt etter seg selv

Løvlie Schibbye og Løvlie (2017, s. 76) skriver: «Vi vil understreke at vår fordring ‘kjenn deg selv’ ikke må forveksles med populærpressens eller selvhjelpsbøkenes ‘elsk deg selv’, “tenk positivt”, eller bli bedre likt. […] Snarere om en forpliktet utforskning av ditt eget selv».

Det er denne forpliktelsen vi må ta på alvor. Mye av livet vårt er styrt av ubevisste handlinger og tanker. Når vi starter vår yrkeskarriere, har vi med oss mange møter, som både har gjort oss godt og gjort oss vondt. Det vonde har vi ikke alltid så lyst til å ta tak i. Ser man på mye av selvhjelpslitteraturen, så handler det ofte om å sette seg mål, vri situasjonen til noe positivt og prestere. Prestasjon handler ofte om målet langt der fremme, ikke alt grumset man legger bak seg på veien, og som man kanskje løper ifra.

Skolen er en arena som måler prestasjon, i form av karakterer, læringsmål, kompetansemål og sosiale ferdigheter. Kanskje man fort blir litt for opptatt av disse kategoriseringene og litt for lite åpen for inntrykkene som møter oss hver dag? Har vi egentlig tid til å undre oss?

Jeg har erfart at i en skoleklasse møter jeg alle livets fasetter, hvis jeg våger å stoppe opp og gi det plass. I en klasse har alle forskjellige uttrykk. Noen strever jeg med å forstå, noen uroer meg, og noen har jeg lettere med å forstå. For å være profesjonell må jeg evne å kjenne på alle mine egne følelser. Jeg må derfor tørre å løfte følelsene frem i lyset, for så å være tilgjengelig og til stede for og med Den andre. Jeg kunne fint ha gått igjennom en hel yrkeskarriere uten å orke å ta tak i hva som kunne ha ligget bak uroen og utilstrekkeligheten i møtet med faren til Turid. Jeg kunne nok gjort en god jobb også, egentlig. For nettopp det å kjenne seg selv, og å romme seg selv, er til tider smertefullt. Akkurat som å skrive denne teksten. Som tvinger meg til å gå dypere. Helt til jeg står helt i kjernen og ser at blikket hennes, farens blikk; alle jeg møter, egentlig er møter med meg selv og min egen historie.

Det er som om utsagn som «Jo mer jeg skjønner om meg selv, desto mer skjønner jeg om andre» (Løvlie Schibbye & Løvlie, 2017, s. 139), får en større klangbunn og betyr mer enn først antatt. Å tørre å være til stede i alle mine menneskemøter, som på hver sin måte snakker til mine egne følelser, som beveger meg og berører meg. Som jeg kan undre meg over, hvis jeg evner å kjenne etter i meg selv. Det er noe ved maleriet av Mona Lisa som har fått en hel verden til å undre seg: Hva er det egentlig som skjuler seg bak dette smilet? Og er det egentlig et smil? Kanskje vi bør bli bedre til å trekke inn denne undringen i vår egen praksis og undre oss over barn og unges uttrykk, som kommer i alle fasetter? At bak hvert smil, bak hvert uttrykk, ligger et nett av innvevde historier, både bevisste og ubevisste, både i deg og i dem du møter. Noen historier og hendelser kommer du til å få tak i, mens andre vil du aldri vite at har funnet sted.

Jeg forstår at man må definere og kartlegge i skolen. Jeg forstår at man trenger et Jeg–Det-forhold for å gjøre jobben sin. Men jeg tror at i alt vi gjør, så kan vi fort glemme at det er mer ved et menneske enn hva vi ser, og hva vi kan måle. Følelsen min av utilstrekkelighet hadde nok mye av sitt utspring i at jeg befant meg i et objektiverende syn på Den andre. Ikke bare i foreldresamtalen; for en del av agendaen i et slikt møte er nettopp dette konkrete og definerende. Men i alle tanker om å prestere på jobb og gjøre det som forventes av meg, så hadde Den andre blitt marginalisert. I foreldresamtalen møttes to værensformer.

I faren til Turid sine øyne så jeg en uendelighet, i mine lå en klar begrensning. Han viste meg Turid som et subjekt. Jeg trenger dem begge. Overfor Den andre, men dypest sett overfor meg selv.