De voksne dominerer samlingsstunden i barnehagen

Når de voksne står for initiativene og er den dominerende part, kan det virke kontrollerende på barnas muligheter for å være aktive deltakere.

Marianne Ree illustrerer med et eksempel fra en samtale under gruppeaktivitet, der en ansatt leser om planeter på et lerretet:

«En planet er som en stor ball som består av stein og metall», forklarer den voksne. «Ikke metall», bryter barnet Lasse inn. Den ansatte ser på barnet og sier: «Det er det noen (planeter) som er» , og fortsetter å lese. «Ikke metall» , gjentar Lasse. Den ansatte ser på Lasse og sier: «Når jeg snakker, vil jeg at du skal være stille eller rekke opp hånden hvis du vil si noe.»

Trygghet, tillit og ansvar for hverandre

I arbeidet med studien gjennomførte Marianne Ree gruppeintervjuer med femåringer. Hun har også gjort videoobservasjoner av barn og ansatte i måltidsituasjoner, garderobesituasjoner, frilek, voksenstyrte aktiviteter og samlingsstunder.

I tillegg har hun gjennomført enkeltvis intervjuer med ansatte i tre utvalgte barnehager.

Ree spurte blant annet barnehagebarna hva som skal til for at de kan delta og være aktive i ulike aktiviteter og situasjoner i barnehagen, som for eksempel samlingsstundene.

Svarene hun fikk, viser at tillit, å ta ansvar for hverandre og det å ha noe felles med andre, var viktig for barna. Å si «Du kan bli med oss» til et barn som ikke har noen å være sammen med, mener barna er å ta ansvar.

– Barnas beskrivelser viser også hvor viktig tillit er. For eksempel beskriver de at dersom de skal våge å utlevere seg og ta initiativ i fellesskap med andre, må de være trygge på at andre støtter opp når de trenger dem, og heller ikke ler av dem når de ikke ønsker å bli ledd av. Det er også viktig at de holder på delte hemmeligheter, sier Marianne Ree.

De voksnes rolle

Men for at barna skal delta aktivt i barnehagens aktiviteter må de voksne ha tillit til barna.

– De voksne må være åpne for barns ulike måter å være på og handle på. Samtidig må de tenke på fellesskapet ved at de tar vare på, reagerer på og viderefører barnas ulike initiativ inn i fellesskapet, sier forskeren.

I intervjuene Ree gjorde med de ansatte kom det frem at aktiv deltakelse i enkelte situasjoner også krevde at de voksne kontrollerte barna og situasjonen. Sentralt her var at handlingen var ut fra fellesskapets beste.

– Det betyr blant annet at både barna og de ansatte i enkelte situasjoner og handlinger må sette egne behov og initiativ til side for at andre kan tre frem i fellesskapet, sier hun.

God voksenkontroll

I enkelte situasjoner kan en viss voksenkontroll og målstyring øke barnas muligheter til å være aktive i samlingsstunden. Forutsetningen er at de voksne fokuserer på fellesskapet.

– Å få barn til å delta aktivt i fellesskap krever ulike strategier, avhengig av situasjonen. I en samlingsstund med flere barn som er opptatt av ulike ting, kan en viss voksenkontroll hjelpe noen til å kompromisse og innordne seg slik at andre kan tre frem som aktive deltakere i fellesskapet, sier Ree.

– Personalet må balansere mellom å følge hvert enkelt barns initiativ og å være en leder som viser retningen og tar vare på fellesskapet, supplerer hun.

Tre måter å kommunisere med barna

Ree oppdaget tre ulike mønster for hvordan de voksne prioriterte når de skulle kommunisere med flere barn om gangen.

I tillegg til den kontrollerende varianten som altså førte til begrenset medvirkning fra barna, oppdaget hun det hun kaller et støttende kommunikasjonsmønster.

Her deltok barna i fellesskapet, men på en mer passiv og individuell måte. De voksne bekreftet og reagerte på initiativ fra enkeltbarn, men de andre barna i fellesskapet ble ikke inkludert.

– Når et barn for eksempel sa «Jeg var på kino i går», repeterte den voksne: «Var du på kino i går?». Responsen er støttende, men kommunikasjonen stopper der – med det enkelte barnet. Samtalen blir ikke videreført til de andre i fellesskapet, utdyper forskeren.

Personlige pronomen

Ree fant også en tredje måte å kommunisere med barna på. Det hun kaller gjensidig kommunikasjon og gjensidig påvirkning.

– Typisk for denne var at kommunikasjonen inneholdt åpne og reflekterende spørsmål der de voksne ga barna rom og tid til å komme frem med deres ideer, tanker og refleksjoner, forklarer Marianne Ree.

Pronomenbruken skilte seg også ut i denne kommunikasjonsformen. Personlige pronomen som «vi», «dere» og «oss» var fremtredende.

Barnas initiativer ble også ivaretatt, besvart og videreført til andre barn i fellesskapet. De voksne snakket med barna og ikke til dem.