Gutter bruker skolehelsetjenesten mindre enn jenter

Magesmerter eller hjertesmerte? Går du på skole skal skolehelsetjenestens helsesykepleier være der for deg i begge tilfeller. Men terskelen for å oppsøke samtale med helsesykepleier kan være høy – særlig for gutter. Førsteamanuensis Marie Dahlen Granrud ved Høgskolen i Innlandet har forsket på kjønnsforskjeller i bruk av skolehelsetjenesten, og er bekymret for guttene.

– De har vokst opp i en kultur med femininitet og maskulinitet, med kjønnsroller, og de snakker ikke om følelser, sier Granrud.

Jenter rapporterer mer

I doktorgraden Mental health problems among adolescents fra Karlstad universitet, som hun disputerte høsten 2019, har hun snakket med gutter, helsesykepleiere og analysert kjønnsforskjeller i Ungdata-rapporten.

– Jenter rapporterer mer økonomiske problemer og familiekonflikter hjemmefra. Jenter trener mer, bruker mer tid på sosiale medier og på skolearbeid – og rapporterer høyere på depresjon og stress.

I tillegg bruker de skolehelsetjenesten mer. I Granruds analyse av Ungdata-tallene fra 2015, brukte guttene i snitt skolehelsetjenesten 1,32 ganger i løpet av et år. Jentene brukte den 1,56 ganger. I den nasjonale Ungdata-rapporten fra 2019 har 39 prosent av elevene vært hos helsesykepleier i skolen.

– I hvilken grad føler guttene at skolehelsetjenesten er der for dem?

– Flere av informantene mine «testet» helsesykepleierne med ulike fysiske plager, før de turte å snakke med henne om hva de egentlig gikk rundt og tenkte på, forteller Granrud.

Dette kunne være plager som vondt i magen eller hodet. Etter hvert som de fikk tillit til helsesykepleierne åpnet de opp psykiske plager, forteller Granrud. For dem var taushetsplikten svært viktig. Informantene hennes ønsker seg mer åpenhet for gutter og psykisk helse.

– Det guttene var opptatt av var at det skulle bli vanligere for gutter å komme til skolehelsetjenesten. De mente det var lettere for jentene å gå dit, og å snakke om følelser. Jentene kunne også gå sammen to og to. Det var uhørt for guttene.

Hvorfor er det slik? Det kan ha flere forklaringer, der den ene handler om kjønn og kultur, mener Granrud. Å slite psykisk eller ha behov for å snakke om følelser, ble ansett som lite macho eller som tegn på svakhet – det var det guttene selv mente sier hun; de risikerer å bli sett på som feminine. I tillegg påpeker hun at ungdommen på ungdomsskolen er i en alder der utvikles ulikt; gutter seinere enn jenter.

Tiltak for gutter

I Helsedirektoratets Nasjonale retningslinjer til skolehelsetjenesten er det en «sterk anbefaling» om å iverksette tiltak for å få flere gutter inn i skolehelsetjenesten. Det betyr at tjenesten ikke er lovpålagt å iverksette slike tiltak, men rådet fra helsemyndighetene er forskningsbasert og gjelder de fleste av tjenestene. Fra 1. januar 2019 ble yrkestittelen «helsesøster» omgjort til kjønnsnøytrale «helsesykepleier», blant annet i håp om å lokke flere menn til yrket, og gutter til tjenesten.

– Jeg vil understreke at de guttene som gikk til helsesykepleier syntes det var godt å snakke med noen om følelsene sine. De syns også det var fint å snakke med en dame, sier Granrud.

Guttene ønsket selv mer åpenhet, men det er ikke så lett.

Det er kanskje først og fremst terskelen det handler om: Den kan bli høy for noen. Det på tross av at helsesykepleieren prøvde å være tilgjengelige for alle. Guttene Granrud snakket med mente likevel at tilbudet traff jenter mer enn gutter.

Granrud har i andre intervjuer stilt spørsmål ved om tjenesten er mer tilpasset jenter enn gutter.

– Om det er slik at skolehelsetjenesten er mer tilpasset jenter enn gutter, slik du har indikert i andre intervjuer, og som guttene du har snakket med hevder – hva er i så fall alternativet?

– Et forslag guttene selv kom med, var å begynne med egne guttegrupper hos helsesykepleieren, slik man allerede arrangerte for jentene ved enkelte skoler. Guttene ønsket selv mer åpenhet, men det er ikke så lett.

Andre barrierer kunne være helsesykepleierens tilgjengelighet. Kun 1,4 prosent av landets helsesykepleiere jobbet fulltid på samme skole i 2015. De fleste jobber på flere skoler. Et aspekt ved dette er at i hvilken grad de blir inkludert i tverrfaglige team og har et godt samarbeid med lærerne. De fleste guttene Granrud snakket med som hadde vært hos helseykepleier, hadde blitt henvist av lærer.

Tilgjengelighet hadde mye å si for guttene, som gjerne ønsket at helsesykepleier var tilgjengelig hele uka – ja, helst to, sier Granrud. En som kunne være ute og oppsøke elevene, ta imot på kontoret. En annen som satt i samtaler.

– Har du en lav stillingsprosent, er det begrenset hvor mye tid du kan prioritere til tverrfaglig samarbeid og utadrettet virksomhet utover det å være tilgjengelig for elever, sier Granrud.

– Vi kan ikke bare sitte på kontoret

Hanne Nissen Bjørnsen er førsteamanuensis ved NTNU og helsesykepleier i Heimdal barne-og familietjeneste i Trondheim kommune. Hun har forsket på skolehelsetjenesten og peker på en mulig forklaring på at jentene har mer generell kontakt med helsesykepleier – i det minste på videregående: prevensjon

– Mens guttene kan hente noen kondomer i all hast, fordrer prevensjonsmiddel som p-piller, spiral, p-stav og p-plaster som bare jenter kan bruke, resept og konsultasjon med helsesykepleieren, forklarer Bjørnsen.

– Å plukke opp kondomer registreres ikke som kontakt siden de ikke ligger på kontoret, sier hun.

Bjørnsen har forsket på helsekompentanse og psykisk helsefremmende kompetanse hos unge og i skolehelsetjenesten, og har et kvantitativt fokus i sin forskning.

– Det er vanskelig å si hvorfor jenter rapporterer dårligere psykisk helse enn gutter på spørsmål om depresjon og angst, og generelt er det jo slik at vi har sett en økning i rapportert angst og depresjon hos jenter over tid, sier hun.

– Men uansett hva grunnen er, skal vi ta det på alvor. Der har skolehelsetjenesten en viktig jobb.

Som helsesykepleier og forsker er Bjørnsen opptatt av at helsesykepleiere må drive med oppsøkende virksomhet. Hun skrev i sin doktorgrad om arbeidsstrategien MEST. I tråd med denne, anbefaler Bjørnsen blant annet å gjennomføre en anonym kartlegging av skolelevene en gang i året. På den måten kan helsesykepleier få oversikt over elevene og deres utfordringer, og tilby målrettet gruppeundervisning.

– For å få bukt med kjønnsforskjellene tror jeg det er viktig at vi ikke bare blir sittende på kontoret, sier Bjørnsen.

– Vi må oppsøke elevene og snakke om det de er opptatt av. Guttene kommer hvis de skjønner at tilbudet treffer dem og deres utfordringer.

– Hva er guttene opptatt av, da?

Jenter bruker skolehelsetjenesten mer, men det handler også om praktiske spørsmål, som prevensjon.

– Min erfaring som helsesykepleier, ikke som forsker, er at det ikke er kjempestore kjønnsforskjeller, sier Bjørnsen, og fortsetter:

– Det handler om seksualitet, trening, kropp, utfordrende tanker eller for eksempel å få hjelp til å slutte med snus. Jenter bruker skolehelsetjenesten mer, men det handler også om praktiske spørsmål, som prevensjon.

Men hun er ikke enig i at skolehelsetjenesten er mer tilpasset jenter enn gutter, og understreker at det er viktig at helsesykepleierne er synlige, og forsøker å treffe alle elevene uavhengig av kjønn, seksualitet eller etnisk bakgrunn. Hun legger imidlertid til at det er en stor overvekt av kvinner i yrket, og at de kanskje står i fare for å være en homogen gruppe.

– Man må passe seg for å tilpasse tilbudet til de som ligner på seg selv, mener hun.

I tillegg til kjønn må helsesykepleiere være oppmerksomme på elevenes sosioøkonomiske bakgrunn og kulturelle forskjeller, advarer hun, og sier at det er viktig å ikke bruke kjønnsstereotypier når man er «ute» og har klasseromsundervisning i skolen.

Man må fokusere på å treffe alle, mener hun, og understreker at det derfor er viktig å kartlegge hva elevene selv trenger.

– Det hjelper å vise til tall, sier hun. – Om du kan vise til at mange elever i en klasse sliter med søvnproblemer, er det lettere å få innpass i mattelærerens timer med for eksempel et søvnseminar, foreslår hun.

– Være ute og vær synlig, er hennes oppfordring til helsesykepleiere som sliter med å nå guttene.