Hoppe etter Wirkola eller Bokløv. Hvordan kan vi utforme bedre hjelpetilbud som gagner den enkelte?

Hvis du velger bort å vie noe oppmerksomhet, kan det være et modig uttrykk for å la være å kjempe for en idé som ikke lenger er nyttig eller i samsvar med den som trenger hjelp sine ønsker og behov. Om hjelpen blir for instrumentell, kan man risikere at den blir et instrument for systemet, mer enn for den som skal hjelpes. Hvordan kan en fagperson ta initiativ til å hjelpe, uten å falle tilbake på hjelpealternativer som har vist seg unyttige, og som heller er basert på en illusjon om makt og kontroll? Å finne det «rette» hjelpetilbudet er ikke enkelt bestandig, og det kan føre til at man fristes til å bli «en sann troende» og tilhenger av én bestemt metode, tilnærming eller teori.

Fagpersonens entusiasme for en bestemt tilnærming kan hjelpe han til å komme nærmere den han skal hjelpe, men man må samtidig ta vare nysgjerrigheten og respekten for han eller henne. Det er når fagpersonen reflekterer over effekten av sine egne holdninger og mulige forutinntatthet at han kan komme i en posisjon som er både etisk og hjelpsom. Den systemiske posisjon – med viten og vilje å la være å vie noe overdrevet oppmerksomhet – er en refleksiv tilstand som fristiller fagpersonen mentalt. Han kan da handle uten å bli offer for en illusjon om kontroll og kan sidestille ideer som i utgangspunktet betraktes som kontraherende.

Hvis du som fagperson foretrekker ett bestemt hjelpealternativ, vil du da klare å være illojal mot dine egne preferanser hvis det skulle vise seg at det har liten nytteverdi? Det at man ikke vier noen teorier, metoder eller hypoteser mye oppmerksomhet, kan forebygge fagpersonenes tanker om at én bestemt tilnærming er den eneste rette. Fagpersonen tar slik vare på fleksibiliteten ved å utfordre begrensninger og forutinntatte beskrivelser som er indusert av institusjonen, hjelpetiltaket, hjelpsøkeren, og sist men ikke minst, hans egne fordommer. Det finnes jo ingen tilnærming som kan fange opp den «sanne» essensen i menneskelig atferd?

Stor oppmerksomhet om noe kan være nyttig så lenge den som trenger hjelp, selv tilkjennegir at det er nyttig. Hvis man derimot fortsetter med «mer av det samme», når vedkommende ikke har interesse av dette eller ikke føler seg komfortabel, vil man ikke komme noen vei. Det kan se ut som mange fagfolk tenderer til ikke bare å ville føre hesten til vannet, men også vil tvinge den til å drikke! En statisk oppmerksomhet mot noe, fremfor noe annet, kan medføre at fagpersonen bidrar til dannelse av et problemfokusert system. Det problemfokuserte systemet oppstår når mange mennesker gir et problem (overdreven) oppmerksomhet og danner seg oppfatninger om problemets opphav – og har meninger om både hvordan det bør forstås, og hvordan det kan løses (Anderson & Goolishian, 1995). Så lenge disse meningene er passelig forskjellige, finnes det muligheter for å utveksle dem, og når de utveksles, utvikler det seg nye ideer. Men dersom meningene er for forskjellige, er muligheten stor for at de som har for ulike meninger, slutter å lytte til hverandre. Da stopper samtalen opp, som da igjen kan bli det store problemet. Dette vil som regel føre til at dem som skulle ha deltatt i samtalen, går i forsvar og dermed enda mer forsterker sine meninger, og spesielt når de blir utfordret på dem. Vi som fagfolk må sammen med personen vi skal hjelpe, utvikle det hjelpetilbudet han eller hun tenker passer til hans eller hennes behov. Dette betinger at man retter all oppmerksomheten og nysgjerrigheten mot hva akkurat denne personen tenker.

Hoppe etter Wirkola eller Bokløv?

Som hollender kom jeg til Norge på begynnelsen av 1980-tallet. Det var vinter og kaldt og jeg satt for det meste inne og så på tv. Mye av vinteridretten synes jeg er kjedelig, men det er noen unntak. Jeg liker å se på slalåm, super-G, utfor, skiflyging og hopp. Særlig de siste to synes jeg er morsomt å se på. Hopp og skiflyging fenget meg, og jeg undersøkte derfor litt historikk om disse. Jeg leste for eksempel at det var en nordmann som het Wirkola som hoppet på ski, og som var veldig flink. I en sportsreportasje så jeg hvordan han hoppet, og jeg måtte le – det der så komisk ut. Han skled ned fra bakken, og når han hoppet, sto han halvt oppreist med overkroppen bøyd fremover og armene som viftet som fuglevinger. I tillegg var skiene samlet og pekte rett frem. I den tiden Wirkola var aktiv, hoppet han etter datidens standard, langt. Etter dagens målestokk er det langt ifra langt.

14. april 1966 ble det født en gutt i Koskullskulle i Gällivare kommune i Sverige. Hans navn var Jan Bokløv. Han ble skihopper og først og fremst kjent for å introdusere verden til V-stilen. Bokløv ble nysgjerrig på om det fantes andre måter å hoppe på som kunne øke lengden og med det opplevelsen av å fly. Hans nysgjerrighet åpnet øynene hans for hvordan aerodynamikken fungerte, og han begynte å eksperimentere med hopp hvor skiene ikke lenger var samlet under flygingen, men hvor de sto pekt utover til venstre og høyre. Han merket straks at han fanget mer vind, og at han dermed fikk en større oppdrift, noe som ga utslag i lengre hopp. Bokløv, som etter eget utsagn var en begrenset hopper, deltok i verdenscupen fra 1986 til 1992. I sin karriere vant han fem enkeltrenn, og han var den første svensken som vant et verdenscuprenn, i Lake Placid i 1988. Bokløv vant verdenscupen sammenlagt i sesongen 1988/1989, og han ble tildelt Radiosportens Jerringspris i 1989. Hoppstilen til Bokløv var ikke elsket av alle dommerne, og i et renn ble det dommerkrangel når én dommer ifølge andre meddommere ga en altfor høy poengsum.

Men hvorfor deler jeg egentlig denne historien? Mye av det profesjonelle hjelpetilbudet er meget bra og hjelper mennesker som lider og strever. Så er det hjelpetilbud som bør revurderes, både når det gjelder innhold, metode og virkning. Wirkola hoppet bra, men ville ikke ha stått seg mot dagens krav og forventninger. Derfor trenger vi en Bokløv-mentalitet og nysgjerrighet også når det dreier seg om å kunne hjelpe mennesker enda bedre.

Endring krever et skifte i posisjon

Å prøve ut nye hjelpetilbud kan fremkalle skepsis. Tanker om at det er farlig å gjøre noe nytt, kan melde seg. Antropologen Gregory Bateson (1972) skrev om «å gjøre noe nytt for å skape noe nytt». Dårskapen til mennesker er å gjøre det samme om og om igjen selv om det ikke virker. En vil kun generere «mer av det samme» (ibid.). Å kunne utvikle bedre og mer effektive hjelpetilbud krever at det etablerte, det tradisjonelle og det kulturelle blir satt på prøve. Gode hjelpetilbud kan kun utvikles på grunnlag av likeverdighet. Fagpersonen bør betrakte den personen som ber om hjelp, som unik. Han bør avstå fra statisk fikserte tanker om at denne personen er «sånn eller sånn», eller at det er bare en bestemt måte han eller hun kan hjelpes på. Fikserte statiske tanker greier ikke å fange opp de dynamiske endringer som oppstår underveis: «Kartet er ikke identisk med terrenget».

Skal vi lære oss å hoppe etter Bokløv, må vi utvikle samme dynamiske tankesett og holdninger. Det krever at vi våger å tenke nytt, uansett om det virker skummelt eller at vi møter skepsis og motstand, for mennesker er som regel imot det de ikke forstår. Å hjelpe noen bør i størst mulig grad skje på den som søker hjelp sine premisser. Når Bokløv hoppet første gang med sin nye V-stil, var det uenighet blant dommere om hvilken poengsum han skulle gis. Noen mente da at stilen han hoppet, var såpass avvikende fra det tradisjonelle at det ville være galt å gi en for høy poengsum. Andre dommere mente derimot at hoppet så spennende ut, og de ville derfor gi han en høy poengsum. På sett og vis var dommernes utfordring å omfavne et paradigmeskifte fra «telemarknedslag» til «V-stil». Dommerne ble enige om at tildelt poengsum ikke skulle overstige 18 poeng.

Vi kan heller ikke forvente at alle fagfolk henger med og anerkjenner nye utradisjonelle hjelpeforsøk og metoder med en gang. Men hvis vi etter hvert kan bli mer åpne for nye ideer i fagmiljøene, vil dette komme dem som søker hjelp, til gode.

Noen tanker om hvordan vi sammen kan utvikle gode hjelpetilbud

Det er etter min mening fullt mulig å utvikle mer skreddersydde hjelpetilbud. Det forutsetter imidlertid at vi anerkjenner og respekterer den som søker hjelp, som en likeverdig aktør i egen utviklingsprosess. Når vi åpner for tanken om at mennesker som strever, ikke primært trenger behandling, men trenger å bli sett, hørt og akseptert for sine behov og annerledeshet, vil nye perspektiver kunne åpne seg. Når vi lytter til vedkommende som eier av egen prosess, kan nye muligheter komme til syne, noe som igjen vil kunne styrke kraften i hjelpetilbudet. All endring krever et skifte av posisjon. Ved å bevege seg på et kontinuum, fra det naturvitenskapelige ekspertperspektivet og mot en lyttende humanvitenskapelig posisjon, bidrar man etter min mening til utviklingen av bedre hjelpetilbud innenfor psykisk helse. Problemer i utformingen av gode hjelpetilbud ligger ikke i mangelen på muligheter, men mer i mange fagpersoners ekskluderende dikotomiske enten/eller-tenkning fremfor et både/og (Hertz, 2013). Å anlegge en dikotomisk svart/hvitt-tenkning er lite nyttig i utformingen av gode hjelpetilbud innenfor psykisk helse. Dikotomisk tenkning er blottet for alternativer, nysgjerrighet, kreativitet og spontanitet. Vi trenger en uavlatelig og uhelbredelig nysgjerrighet for å kunne få øye på de uante mulighetene som ikke finnes i et enten/eller, kun i en både/og-tilnærming. Gjennom en nysgjerrig deltagelse i åpne dynamiske dialoger, kan det i prosessen sammen med den det gjelder, skapes noen tanker om hvilke hjelpealternativ som kan være nyttige. Da må man begynne med å lytte til hva den som søker hjelp, selv mener og opplever. Å benytte en kontinuum-tenkning i utformingen av et passende hjelpetilbud holder alle muligheter åpne. Under vil jeg komme med noen tanker om hva som kan bidra til mer skreddersydd hjelp til dem som trenger det.

Brukermedvirkning

Det er ikke bestandig enkelt å oppdage at noen strever psykisk eller sosialt. Et menneske kan gå lenge «under radaren» med for eksempel nedstemthet, tristhet, ensomhet, suicidale tanker, mobbing og lignende. Noen ganger er det mer opplagt at et menneske opplever vansker, mens andre ganger er det det ikke. Og kanskje vi heller ikke trenger å vite hva et menneske strever med til enhver tid, men at vi må være mer bevisst vår respons i møte med dette mennesket. Vi må respondere sensitivt fremfor å dra for raske konklusjoner. Å undre seg er grunnlaget for all viten, og det er mer nyttig å vurdere fremfor å konkludere. En utfordring i møte med den som trenger støtte, er å ikke forstå for fort og ikke konkludere for raskt (Anderson, 1997; Anderson & Gehart, 2007).

Selv om symptombildene kan fremtre likt ved spesifikke psykososiale problemstillinger, så er mennesker forskjellige, og dette gjelder også deres uttrykksformer. Når et menneske strever med psykososiale utfordringer, medfører dette som regel en del symptomer, som for eksempel depresjon, nedsatt matlyst, nedsatt aktivitet, at de blir lett slitne og trøtte, og at de engster seg mer. Psykiater Allen Frances skriver i sin bok Saving Normal at nåtidens psykiatri tenderer til å erklære mennesker som syke altfor raskt, når det de strever med, er menneskelige utfordringer i livet (Frances, 2013). Frances hevder at psykiatrien opplever en inflasjon med tanke på diagnoser. Sorg etter tap av en ektefelle kan manifestere seg gjennom symptomer som nedsatt matlyst, nedsatt aktivitetsnivå og generell nedstemthet. Før i tiden ble slike reaksjonsformer mer betraktet som forventede responser på smertefulle hendelser i livet (Frances, 2013). Med diagnosenes inntog og posisjon i for eksempel rusomsorg og mental helse har disse uttrykksformene og øyeblikksbildene blitt sykeliggjort – vanlige menneskelige reaksjoner blir omdøpt til psykologisk iboende mangeltilstander (Davies, 2014; Frances, 2013; Gøtzsche, Smith & Rennie). Med den farmasøytiske industri i ryggen mener mange i psykiatrien at disse symptomene trenger behandling og medisinering (Davies, 2014; Kinderman, 2014; Whitaker, 2010, 2014; Whitaker & Cosgrove, 2015).

Når fagpersoner drar for raske konklusjoner på manglende kontekstuelt og relasjonelt grunnlag, setter for raske diagnoser, mener for raskt at de vet hva hjelpsøkeren trenger, er dette, etter min mening, ikke et uttrykk for faglig kyndighet, men mer et uttrykk for manglende ydmykhet, undring, innsikt og nysgjerrighet (Cecchin, Lane, Ray & Keeney, 1992). Det er også et uttrykk for manglende evne til å lytte andektig og respektfullt til det vedkommende har å si. Møtet med den tradisjonelle psykiatrien medfører som regel en beskrivelse av individet og hans eller hennes symptomer. Det blir da fokusert på problemområdene på det tidspunktet da disse fremtrer mest synlig, som de oftest gjør på det tidspunktet da individet blir henvist. I denne sammenhengen fremstår individet som problemet. Det er på bakgrunn av dette at anbefalinger og prospektive prognoser dukker opp og influerer tankene om hvordan hjelpen best kan gis. Det er her fagpersonen etter min mening må være påpasselig, og at han ikke bør la seg lede kun av disse øyeblikksbildene. Han bør heller utvikle evne til å lytte, slik at han får øye på sammenhengene og utviklingspotensialet – de forskjellene som er med på å gjøre en forskjell. Det er dette som bør bli styrende for hva som får mulighet til å utvikle seg og fremstå som nye versjoner av virkeligheten (Bateson, 2005; Hertz, 2013). På meg virker det som mange fagpersoner ikke prioriterer plass nok til å lytte til hva den som søker hjelp har å si – tiden strekker ikke til, blir det ofte sagt.

I boka En mindre medisinsk psykiatri skriver den norske psykiateren Trond F. Aarre (2018) om Stangehjelpa, et kommunalt lavterskeltilbud ledet av psykolog Birgit Valla, som folk oppsøker for mange ulike problemer. Tilbudet er landskjent og har fått mange lovord. Valla fikk psykologprisen i 2016 «for å ha levert viktige bidrag til fremtidens helsetjenester i kommunene ved oppbyggingen av Stangehjelpa i Stange kommune» (Halvorsen, 2016). Psykologprisen er innstiftet av sentralstyret i Norsk psykologforening og blir gitt til psykologer eller virksomheter «som i særlig grad viser hvordan praktisk bruk av psykologisk kunnskap kan komme folk til gode». På hjemmesidene til Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid gir Valla uttrykk for at psykologer i Stangehjelpa ikke diagnostiserer dem som søker hjelp. Dette førte til at fylkesmannen i Hedmark åpnet tilsynssak mot Stangehjelpa. Fylkesmannen konkluderte med pliktbrudd fordi Stangehjelpa ikke sikret forsvarlig helsehjelp. I avgjørelsen hevder fylkesmannen at formell psykiatrisk diagnostikk er en forutsetning for forsvarlig arbeid: «Det å sette diagnoser er påkrevet for å kunne yte forsvarlig helsehjelp» (Fylkesmannen i Hedmark, 2017, s. 4). Fylkesmannen går et skritt videre ved å sette opp en forsvarlighetsnorm for hvordan diagnosen skal settes, når han skriver at manglende systematisk bruk av «kartleggingsverktøy [...] ikke samsvarer med kravene om forsvarlig helsehjelp». Dette er en oppsiktsvekkende detaljert normering av faglig virksomhet i et kommunalt lavterskeltilbud. Dersom Stangehjelpa skal gjøre slik fylkesmannen ønsker, må en tjeneste som tidligere tok utgangspunkt i pasientens fremstilling av problemet sitt, nå stille en psykiatrisk diagnose for å kunne gi forsvarlig behandling (Aarre, 2018, s. 12–13).

Fylkesmannens definisjon av hva som er et forsvarlig hjelpetilbud og tilnærming, blir for meg problematisk. Slik jeg forstår det krever det at fagpersonen erstatter «aktiv empatisk lytting til den som søker hjelp» med statiske psykiatriske diagnoser. I stedet for å vurdere hjelpsøkeren som den beste manualen til sin egen tilfrisknings- og utviklingsprosess, blir det å sette en diagnose betraktet som den «eneste riktige» forutsetning for å få profesjonell hjelp, jf. fylkesmannen i Hedmark, 2017 (Hertz, 2013). Når diagnoser blir selve grunnlaget for å definere hva som skal til for å gi den beste hjelpen, blir viktigheten av å lytte til den som skal hjelpes, marginalisert. God hjelp betinger etter min oppfatning at hjelpetilbudet selv er i stadig utvikling. Jeg tviler derfor på om vi er i stand til å utvikle effektiv og riktig hjelp hvis vi ser bort fra at den som søker hjelp, er den «beste manualen» til sin egen bedringsprosess? Før vi går videre, vil jeg først si noe om hva jeg mener med «hjelpsøkeren som den beste manualen» til egen tilfrisknings- og utviklingsprosess.

«Den som har skoen på, vet best hvor den trykker»

Ut fra perspektivet om at det er hjelpsøkeren som er den beste manualen, bør vi regelmessig spørre om hva vedkommende trenger. Målet er ikke å over- eller underbehandle han, men å finne frem til det som er passelig. Ofte kan problemet være at mange eksperter ser mer enn det de bør se. Mangel på det å lytte og ta til etterretning hva hjelpsøkeren mener, fører ofte til unyttige hjelpetiltak for den det gjelder. Fagpersonen må få tak i hjelpsøkerens perspektiv. Harlene Anderson (Anderson, 1997; Anderson & Gehart, 2007) skriver at vi må la oss informere av den som søker hjelp, og stole på at han forteller oss hva han har behov for. Det er den som søker hjelp, som kjenner sin historie og sine erfaringer. Fagfeltet trenger en perestrojka, en ny fremgangsmåte hvor man øker effektiviteten og veksten ved å lytte til hva hjelpsøkeren tenker. Det er den som har skoen på, som vet best hvor den trykker. Problemet med mange hjelpetiltak er når den som søker hjelp, ikke forstår meningen med tiltaket. Det kreves dialog for å etablere en felles forståelse for hva problemet dreier seg om. Da er det viktig å lytte til hjelpsøkeren som den beste manualen. Gregory Bateson (Bateson, 1972) skriver i Steps to an Ecology of Mind at man ikke kan endre andre enn seg selv. Og dette er nettopp noe av problemene i det profesjonelle hjelpeapparatet, nemlig tendensen til å indusere tiltak til endring, men som ikke fører til noe nyttig, fordi den det gjelder, ikke kjenner seg igjen. Maturana (Maturana & Varela, 1987) skriver at instruktiv kommunikasjon er unyttig der den tar sikte på styring og kontroll. Vi bør derfor legge bort styrende og tvingende kommunikasjonsformer – de avler som regel kun opposisjon, ikke samarbeid. Fagfolk bør gi avkall på den alopoetiske tanke om å kunne endre andre, og heller ta til seg den autopoetiske holdningen; du kan kun endre deg selv. Enhver eier sine meninger, ingen eier sannheten. Psykiater Tom Andersen påpekte derfor at «nok er nok», og pekte på systemets tendens til overbehandling. Dette fenomenet blir til når det henviste problemet er borte, men hjelpeapparatet allikevel fortsetter og fortsetter å behandle (…). Ethvert menneske eier sin historie og den er hans – vi må ikke bli fortalt vår historie. Skjervheim skrev et viktig essay med tittelen Deltakar og tilskodar (Skjervheim, 1957). Her oppfordrer han oss til filosofisk undring over tilværelsen og menneskene – og til å forstå at alle mennesker har ulike sider.

Hvordan skal vi vite at hjelpen som tilbys, er riktig, hvis vi ikke lytter til den som søker hjelp sin stemme, og ivaretar hans brukermedvirkning? Et grunnleggende mål bør være å kunne tilby gode hjelpetjenester for den enkelte. For å lykkes med det må vi sette oss kvalitative mål for disse hjelpetjenestene. Som hjelpeyter bør vi ha et mål om økt brukermedvirkning i utvikling og gjennomføring av hjelpetjenester. Målet med hjelpetilbudene er jo deltagelse i samfunnet og integrering. Derfor må det bli satt mer søkelys på den enkeltes ønske, evner og behov. Jeg mener at den som søker hjelp, må være den styrende aktør og subjekt i egen prosess. Brukermedvirkning er en rettighet som styrker hans posisjon i hjelpeprosessen. Hvis fagpersonen slutter å lytte til den som søker hjelp, frarøver han hjelpeprosessen verdifull kunnskap. Hovedargumentet for å lytte er respekten for hjelpsøkeren som deltagende subjekt.

I St.meld. nr. 47 (2008–2009) legges det vekt på at brukermedvirkning skal være det bærende prinsippet i organiseringen av det psykiske helsevesenet. Brukermedvirkning er lovhjemlet i pasientrettighetsloven, og målet er å tilrettelegge for hva den som søker hjelp, opplever som et normalt liv. Brukermedvirkning er noe alle vil profittere på. Erfaringene og refleksjonene til hjelpsøkeren kan ikke fanges opp av hypoteser og «statiske diagnoser», men kun forstås gjennom dynamisk fokusert og oppriktig lytting. Evne til utarbeidelse av et nyttig hjelpetilbud ligger ikke primært forankret i fagpersonens kunnskap. Mangler han kyndighet til å lytte, vil han ikke kunne utarbeide og tilby et relevant hjelpetilbud. En slik kyndighet kommer med praksis og erfaring.

Fagpersonens kompetanse vises i hans evne til å «bevege seg med hjelpsøkeren over tid», og det betyr å gjøre det mest mulig på hans eller hennes premisser. Bare da kan fagpersonen få innblikk i, og en forståelse av, hva vedkommende strever med, og hva slags hjelp som trengs. Metaforisk kan man si at å danse spontant sammen med den som søker hjelp, kan gi meget nyttig informasjon. Men hvis fagpersonen definerer hvilken dans som skal danses, påtvinger han hjelpsøkeren sine tanker om hvordan han skal bevege seg. Enhver dans har sin egen rytme, bevegelse og timing, og det er slettes ikke sikkert at den som søker hjelp, føler seg komfortabel med rumba når han bare har lært å danse cha-cha-cha. Dansen, som en metafor for egnet hjelpetilbud, kan bare bli komfortabel og nyttig dersom hjelpsøkeren er aktiv deltager og med på å definere hvilken dans og hvilke trinn som skal danses.

Når det er sagt, så er det alltid mennesker som opplever det som trygt at fagpersonen definerer og iverksetter hva han mener er riktig hjelp. Også denne tilnærmingen må inkluderes som et alternativ i utformingen av hjelpetilbud. Noen hjelpsøkere har et stort behov for å «la seg føre» (jf. dans), og også dette behovet må anerkjennes som et legitimt grunnlag for utformingen og implementeringen av hjelpen. Kriteriet bør til enhver tid være hva hjelpsøkeren ønsker, og hva han opplever som et riktig hjelpetilbud. Det er imidlertid viktig å huske på at det også kan finnes enkelte som av ulike årsaker ikke er i stand til å ta forsvarlige avgjørelser med tanke på egen helse og helbred. I disse tilfellene tenker jeg at fagpersonen bør hjelpe vedkommende i riktig retning. Jeg tenker for eksempel på mennesker som strever med spiseforstyrrelser, og som i utgangspunktet vegrer seg for å ta imot profesjonell hjelp som medfører inntak av kaloriholdig mat. I slike tilfeller må fagpersonen etter min vurdering ta ansvar på vegne av vedkommende slik at tryggheten ivaretas.

Hvordan kan offentlige hjelpetjenester bli bedre?

Innenfor psykisk helse jobber man svært ulikt, og det kan føre til at hjelpen blir fragmentert og oppleves som vilkårlig. Det finnes særlig to eksisterende kulturer innenfor det biopsykososiale hjelpefeltet. Den ene kulturen kalles for den humanvitenskapelige. Innenfor denne tradisjon legger man vekt på å forstå mennesket, kontekst og relasjon. Man tolker hvordan verden forstås rundt oss, og baserer hjelpetilbudet på det. Denne kulturen har lang tradisjon innen fagfeltet, men relativt få pådrivere og lite forskning som kan fortelle noe om et hjelpetiltak fungerer eller ikke.

Den andre kulturen kalles for den naturvitenskapelige og tar sikte på å forklare atferd gjennom prediksjon og kontroll. I dag er dette den mest fremtredende kulturen, især på det medisinske og psykiatriske fagfeltet. Denne kulturen kjennetegnes ved diagnoser, medisiner og terapeutiske tilbud. Diagnostiseringen skal si noe om hvilken behandling en som søker hjelp, bør få, og om forventet resultat av denne typen behandling. Det legges til grunn lineære løsninger gjennom informasjonsinnhenting, analyser og formulering av hjelpetiltak som deretter skal iverksettes. Problemet med denne metodikken er at den ikke fungerer optimalt for psykiske helseproblemer. Innenfor den naturvitenskapelige kulturen er det ofte mangel på stabile relasjoner, spesielt med tanke på psykoterapi. Selv om diagnosesetting i mange tilfeller har liten støtte i forskning og medisiner heller ikke fungerer så godt, er det likevel mange pådrivere som ønsker å opprettholde denne tilnærmingen. Dette dreier seg for eksempel om den farmasøytiske industrien, profesjonsforeninger og forskjellige brukerorganisasjoner. En annen grunn til at denne tilnærmingen er så populær, er at byråkrater og økonomer er svært opptatt av prediksjon, kontroll og preformulerte løsninger, noe den naturvitenskapelige tilnærmingen gir dem.

Men hva gjør vi når den naturvitenskapelige tilnærmingen ikke gir de resultatene som vi hadde håpet på? Finnes det andre og bedre løsninger? Fremfor å gjøre mer av det samme ved å klamre oss til lineære tiltak bør vi heller velge en sirkulær prøve-og-feile-tilnærming hvor man også inkluderer kontekst og relasjon, og hvor problemforståelse utvikles prosessuelt gjennom spontane og kreative dialoger. For at vi skal kunne utvikle bedre og mer hensiktsmessige hjelpetilbud, er det nødvendig at offentlige hjelpetjenester er lett tilgjengelige. Om de som trenger hjelp, opplever at tjenestetilbudene har for høy terskel for å få innpass, vil de lett miste håpet og pågangsmotet. For å styrke de forskjellige hjelpetilbudene forslår jeg at det satses mer på tverrfaglig samarbeid. Da kan de ulike fagdisiplinene spille sammen på den måten som er mest utviklingsfremmende (Bateson, 1984; Hertz, 2013, s. 11). Hvis fagpersoner behandler hverandre som likemenn, med ulik, men likeverdig kompetanse, kan man lettere få til et konstruktivt samarbeid. Da må vi legge bort tankene om at én profesjon er bedre enn en annen, og heller bruke kreftene på å hjelpe folk på best mulig måte med problemene sine. Det er ikke vår kunnskap som primært hjelper folk. Hjelpen utvikles gjennom tverrfaglig samarbeid som bidrar til utvikling av synergier, som igjen fører til ny utvikling. Effektive hjelpetilbud begynner med å spørre hva som er viktig for den det gjelder, å jobbe med. Det er til lite nytte med manualer og tiltak hvis de ikke treffer hans eller hennes behov. Å vite hva vedkommende har behov for, blir synlig gjennom kollaborative likeverdige refleksjonsprosesser (Anderson, 1997; Anderson & Gehart, 2007).

Prøve-og-feile-kultur

Vi bør utvikle en kultur hvor det legitimeres at man kan prøve og feile, en kultur hvor det «å gjøre noe nytt» blir heiet på. Vi kan ikke vite om noe fungerer, med mindre vi tør å feile – det er slik vi kan lære å bli bedre. Dette betyr også at man trenger ledere som legger til rette for utviklingsmuligheter gjennom å benytte «Bokløv-mentaliteten». Fagfolk kan kun bli bedre i det de driver med, gjennom praksis. Det er praksis som skaffer til veie den nødvendige feedbacken, gjennom å se hvilke tiltak som er vellykkede. Slik jeg ser det, er det den som søker hjelp, som skal bestemme om et tiltak skal beholdes eller forkastes. Det er hans eller hennes tilbakemeldinger som kan stimulere til ny innovasjon som fører til fremgang. Og på den måten mener jeg at offentlige hjelpetjenester kan bli bedre.