Livsmestring: «kunsten å løfte seg selv etter håret»
Evnen til å mestre egne liv settes nå definitivt på prøve for barn og unge i skoler og barnehager. Idealene nærhet og kontakt byttes ut med avstand og unngåelse. Isolasjon og karantene er blitt hverdagsliv for flere.
Teksten har vært publisert i Varden.
Noen går på stolpejakt. Alle trenger vi å jakte på arenaer der vi skaper gode møter med hverandre. Her fortjener lærere betydelig ære som på kort varsel etablerte kontakt og læringsplattformer hvor elever blir ivaretatt. Vi må også berømme barn og unge for hvordan de stiller solidarisk opp i en tid hvor vi bygger samhold på avstand.
Livsmestring som tverrfaglig tema kommer inn i skole og barnehage fremover. «Livsmestring dreier seg om å kunne forstå, og å kunne påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv. Temaet skal bidra til at elevene lærer å håndtere medgang og motgang, og personlige og praktiske utfordringer på en best mulig måte.» (Læreplanverket; overordnet del). Tanken er å «utvikle motstandskraft som gjør barna bedre i stand til å tåle livets opp- og nedturer.» (Drugli, Utdanningsnytt - 2019).
Det er en grunnleggende god tanke å sette barn i stand til å håndtere eget liv. Samtidig kan dette være et tveegget sverd. Kanskje bygges en forventning til at barn skal lære seg å tåle mer, og bli mer hardføre. Det er et spørsmål om vi nå børster støvet av gamle kunster som å finne seg i, ta seg sammen, si pytt pytt, riste det av seg, og andre hevdbundne triks i møte med livets slag i eget ansikt. Blir mottoet «Tap og vinn med samme sinn»?
Vi kan skimte konturene av en slags livskunstnerisk oppvisning i «Mesternes mester» En må stålsette seg og holde ut for å komme langt. Det meisles ut rom for å kunne bli sin egen lykkes smed. Et laug av barneskjebner med fremtiden i egne hender. Karin Klette setter ord på dette med artikkeloverskriften «Når elevene får ansvaret for å forvalte egen ulykke,» der hun skriver om ansvar for egen læring.
Gjennom 25 år møtte jeg dem. På skoler, i nærmiljøet, på institusjoner, i menighet og i familieterapeutisk arbeid. I Norge og i Brasil. De gruer seg til skoledagen eller neste dag i barnehagen, fordi de vet nøyaktig hva den bringer. De gråter seg i søvn. Både de stille, og de med høye stemmer og markerte bevegelser. Gutter og jenter står på sidelinjen. Inngangsbilletten er atferdsendring, bli mer sosialt kompetent, legge bort uvaner, ta prososiale initiativ og knekke samspillskoder. Flertallets evne og vilje til å inkludere vies mindre oppmerksomhet.
De sårbare barna har ikke nødvendigvis forlatt banen på eget initiativ. Noen har spilt dem utover sidelinjen - med venner og voksne som tause vitner. Og de lærer. Ingen kan like deg slik du er. Du må bli en annen. Nå skal de lære å mestre den kunsten. Kanskje ikke å bli en annen, men annerledes. Mer normtilpasset og mer hardhudet. Denne forestillingen kan spøke i bakgrunnen om vi ikke ser livsmestring i et utvidet perspektiv.
Jeg tror vi mestrer våre liv best i et robust og inkluderende medborgerskap der vi kultiverer og favoriserer mangfold. Mennesker trenger å oppleve seg anerkjent og betydningsfulle. Da trenger vi være åpne for å kunne like det vi ikke umiddelbart forstår. Barn og unge i barnehager og skoler trenger noe mer enn å bli tatt vare på. Inkludering innebærer opplevelsen av å bidra til at andre har det bra.
«Demokrati og medborgerskap» er et annet nytt tverrfaglig tema i barnehager og skoler. «Elevene skal forstå sammenhengen mellom individets rettigheter og plikter. Skolen skal stimulere elevene til å bli aktive medborgere.» (Læreplanverket; overordnet del).
Den enkelte sin evne til å mestre eget liv henger sammen med flertallets vilje og kapasitet til å inkludere. Der normene er smale og utstøtingsmekanismer legitime blir enkeltmenneskets livskraft satt under press. Vi trenger fleksible og elastiske normer. Normer som rommer og anerkjenner et bredt spekter av menneskelighet. I boken «Den etiske fordring» peker Løgstrup på at normene henter sin styrke nedenfra, i livsytringene - og ikke i prinsippene. Det oppstår etiske rom som utformes her og nå i våre direkte møter med andre mennesker. Der bryr vi oss om medmenneskers skjebne og vi lar oss berøre av andres fortvilelse. Og vi bør definitivt la oss berøre av «Anonym Mamma» som for noen dager siden skrev «Vær så snill: Send den fuckings snappen!» på vegne av sin datter som ble stengt ute der andre var inne. Denne morens reaksjon er særdeles prisverdig og berettiget.
Aktivt medborgerskap i skolen viser elever som står frem og sier stopp når de ser en annen bli plaget. Det er barn som inviterer hverandre inn i både fysiske og digitale rom. Voksne i barnehager og skoler trenger å modellere romslighet og anerkjennelse av synspunkt som noen ganger bryter med tradisjon og sømmelighet. Barn som utfordrer må møtes med nysgjerrighet fremfor irettesettelser.
Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum sier at å være et godt menneske dreier seg om å våge å sette egen komfort på spill i møte med dem som trenger vår støtte. Aktive medborgere er etisk reflekterte og dristige. De er villige til å risikere egne privileger for å hjelpe andre. “There may be times when we are powerless to prevent injustice, but there must never be a time when we fail to protest.” (Elie Wiesel.)
Disse to. Livsmestring og medborgerskap. De forenes i det resiproke pronomen hverandre. Mai minner oss om demokrati og solidaritet både på månedens først og syttende dag. Mennesker over hele kloden er vevet sammen i et gjensidig avhengighetsforhold. Det vi først og fremst trenger å mestre er å være medmennesker.