Deprimerte barn har risiko for tilbakefall, men det finnes håp

Stipendiat Ida Sund Morken og kolleger ved Institutt for psykologi ved NTNU har undersøkt i hvilken grad depresjon i barndommen øker risikoen for å utvikle ny depresjon senere, og andre former for stabilitet ved depresjon.

Datagrunnlaget er fra studien Tidlig trygg i Trondheim der omkring ett tusen barn og deres foreldre følges opp annethvert år, blant annet med kliniske intervjuer.

– Depresjon regnes som en vedvarende eller tilbakevendende tilstand. Men forskningen gir lite svar på hva som er årsaken til at barn og unge fortsetter å være deprimerte over tid, eller får tilbakefall, sier Ida Sund Morken.

Arr-hypotesen

Arr-hypotesen går ut på at det å være deprimert har konsekvenser som bidrar til at depresjonen opprettholdes over tid, eller gjør personen mer sårbar for ny depresjon. Slike konsekvenser kan være sosial tilbaketrekning, eller endringer i hjernen.

– Hvis hypotesen stemmer, er det grunn til en viss optimisme: Klarer man å forhindre eller redusere tidlig depresjon, minsker risikoen for at barnet utvikler depresjon senere i barndommen og ungdomstiden. Problemet er at vi ikke vet om det er hold i arr-hypotesen, sier Ida Sund Morken.

Kanskje det heller er bakenforliggende årsaker som gjør barn sårbare? Vedvarende faktorer som øker risikoen for at depresjonen kommer tilbake, igjen og igjen. Dette kan dreie seg om omsorgssvikt fra foreldrenes side, alt fra grove overgrep til emosjonelt fravær, eller sårbarhet som ligger i genene våre.

Depresjonens «stabilitet»

Depresjonens varighet opp gjennom oppveksten har flere sider. Ifølge Morken gir forskningslitteraturen kunnskap om hvordan stabiliteten gir seg uttrykk, og hvor vanlig det er å være deprimert i ulike aldre, altså stabiliteten på gruppenivå (prevalens). Det er også forsket på hvordan det går med den enkeltes depresjon, «plasseringen» i depressivitet sammenlignet med de jevnaldrende.

– I forebygging og behandling er det vel så viktig å vite hvordan det går med det enkelte barns depresjon – sammenlignet med seg selv. Hvilken risiko har barnet for å fortsette å være like deprimert som nå?

4-14 åringer

Morkens studie bygger videre på eksisterende forskning om stabilitet i hvordan depresjonen arter seg, stabilitet på gruppenivå (prevalens) og stabilitet i sammenligning med jevnaldrende.

Barna som scoret høyest på depresjon, fortsatte å ha det verst også i senere alder.

– Vi er de første til å undersøke stabiliteten i enkeltindividets depresjon, og effekten av depresjon på senere depresjon. Ved hjelp av statistiske analysemetoder undersøkte vi disse formene for stabilitet i aldersspennet 4-14 år.

Større stabilitet enn antatt

– Vi fant at depresjon er mest vanlig hos ungdom, men at det forekommer i førskolealder. Studien tyder på at barnets nivå av depresjon er relativt stabilt i sammenligning med jevnaldrende. Barna som scoret høyest på depresjon, fortsatte å ha det verst også i senere alder, forklarer Morken.

Forskerne fant at stabiliteten er enda sterkere når det enkelte barnet sammenlignes med sitt eget depresjonsnivå over tid.

– Barn som scorer høyt på et tidlig tidspunkt, fortsetter altså å ha et høyt depresjonsnivå – uavhengig av de jevnaldrende.

Grunnlag for håp

– Det viktigste funnet vårt er imidlertid at endring i depresjon, også viser seg å gjelde på et senere tidspunkt. En tidlig forverring gjør det mer sannsynlig at vanskene blir tilbakevendende. Dette er i tråd med arr-hypotesen, at depresjon i seg selv kan føre til vedvarende og gjentagende depresjon. Det virker som at symptomer på depresjon, også i førskole- og tidlig skolealder, øker sårbarheten for, eller har effekt på, senere depresjon.

Det gledelige er at behandling eller forebygging som fører til bedring, trolig kan motvirke vedvarende symptomer og tilbakefall.

Heldigvis er det slik at bedring i depresjonen på ett stadium, også bidrar til bedring på lengre sikt.

– Det gledelige er at behandling eller forebygging som fører til bedring, trolig kan motvirke vedvarende symptomer og tilbakefall, forteller Morken.

Behandling

Forskeren mener funnet gir grunn til optimisme.

– Jeg mener dette er godt nytt, og et sterkt argument for å bruke ressurser på tidlig forebygging og behandling, ikke bare i den sårbare ungdomsperioden, men også ned i barnehage- og barneskolealder, sier Ida Sund Morken.

Studien sier ingenting om hvilken type forebyggende tiltak eller behandlingsformer bør settes inn. Tidligere forskning har vist at ulike etablerte behandlingsmetoder kan gi gode resultater, avhengig av sammenheng, og det enkelte barnet.