Ingenting i veien for at lærere eller elever bruker munnbind i skolen

Norske myndigheter åpnet gjennom smittevernveiledere for skoler i Norge gjeldende fra 12. april 2021 for potensiell bruk av munnbind for lærere på barne-, ungdoms- og videregående skole, samtidig som at presisjonen er at munnbindbruk ikke anbefales i undervisningssituasjoner (Utdanningsdirektoratet, 2021).

Det sentrale er at skoleeiere (i samråd med lokale helsemyndigheter) i Norge nå kan tillate og anbefale munnbindbruk i flere situasjoner i kontaktrike arenaer hvor mennesker jobber, lærer, leker og ferdes tett på hverandre, noe som allerede har vært tilfellet i land som England og Frankrike (Department for Education, 2021; Ministère de l’Education Nationale, de la Jeunesse et le Sports, 2021).

Verdens Helseorganisasjon (WHO) har så langt ikke gått ut med noen anbefaling om å universelt innføre munnbindbruk i skolen og for barn i skolealder, men har i sin anbefaling klart uttalt at mens barn under 6 år ikke bør måtte kreves å bruke munnbind i dagliglivet, så kan barn mellom 6-11 år gjøre dette dersom det anses som nødvendig, og barn fra og med fylte 12 år bør bruke munnbind på lik linje med voksne (WHO, 2020).

Nasjonale myndigheter kan med andre ord, dersom de retter seg etter WHO, anbefale bruk av munnbind også for yngre barn i samfunnet og elever i skolen, ikke kun fra og med ungdomsskolealder.

Det elementære: Bruk av munnbind som et grunnleggende, forebyggende tiltak

Bruk av ansiktsmaske/munnbind er vitenskapelig bevist å være en prinsipielt enkel og delvis effektiv metode for å hindre smittespredning via dråper (Verma & Danak, 2020). I en nylig publisert storskalastudie i den anerkjente britiske medisinjournalen The Lancet ble nettopp ansiktsmaskebruk fremhevet som et særdeles viktig og effektivt forebyggende tiltak i den nåværende kampen mot Covid-19, sammen med andre sentrale tiltak sosial distansering og god håndhygiene (Chu et al., 2020).

Dette er blant de gjeldende anbefalingene også i Norge (FHI, 2021), men bruk av munnbind har tidligere ikke blitt anbefalt i skolen i Norge, selv om juridiske eksperter har bekreftet at det ikke er noe i veien for generell munnbindbruk av lærere (Ghosh, 2020). Om man ser bort ifra viktigheten med smittebekjempelse, kan man da vurdere i hvilken grad bruk av ansiktsmasker i skolen, for lærere så vel som elever, vil kunne være til hinder for språket, altså for hvor godt sendere og mottakere i et gitt klasserom er i stand til å kommunisere med hverandre dersom ansiktet helt eller delvis tildekkes, noe som er et tenkelig motargument mot å innføre bruk av munnbind i skolen. Dette er viktig å vurdere da det naturligvis er et fundamentalt element i enhver læringsarena

Perspektivet fra fonetikken på munnbindbruk i skolen: Forstår vi hverandre like godt?

I all normal tale produserer man et vidt spekter av forskjellige språklyder (fonemer), hvorav flere har store fonetiske likhetstrekk med hverandre, og vi er dermed kontinuerlig avhengig av å kunne skille disse lydenhetene fra hverandre for å tolke det noen sier. Ved å tildekke munn og nese vil ikke bare kvaliteten på talelyder kunne svekkes eller endres (Fecher og Watt, 2011) gjennom det som kan anses som en filterprosess, men man mister også som mottaker muligheten til å visuelt tolke hva som sies ved å fortløpende observere bevegelsen av taleorganene (munn, lepper, tenner) for å hjelpe til med å skille visse fonemer fra hverandre (spesielt vokaler, frikativer og plosiver) som ellers har likhetstrekk. Det er ikke nødvendigvis et stort problem i isolerte tilfeller, men kan potensielt være det i situasjoner hvor fokus må holdes over tid, f.eks. i undervisning.

På verdensbasis lider langt over en milliard mennesker av hørselnedsettelse eller hørselstap (The Lancet, 2016), hvilket tilser at en stor gruppe mennesker, inkludert mange barn i skolealder, helt enkelt vil kunne oppleve det problematisk å oppfatte hva som sies av både lærere og medelever dersom den de lytter til har på seg munnbind siden de mister disse visuelle inntrykkene som normalt tilrettelegger for forståelse, og dette samme vil gjelde for lærere i forhold til kommunikasjon med kollegaer samt elever. Problematikken her for individer med hørselstap har blitt referert til som en utilsiktet konsekvens å av å tildekke ansiktet (Munro, 2020), og bør tas med som et element i en vurdering i diskusjonen rundt bruken av munnbind i skolen sett i forhold til nytteverdien munnbindbruk i seg selv gir.

Bruk av munnbind i klasserommet er ikke til hinder for taleproduksjon
Engelske forskere har tidligere presentert resultater (Fecher & Watt, 2011; Fecher & Watt, 2013) som viser at munnbindbruk er til vesentlig mindre hinder for den som snakker enn man i utgangspunktet muligens kunne anta, hvilket – om vi overfører til en klasseromskontekst – vil si at man ikke med rett kan hevde at å bruke munnbind vil være til hinder for lærere eller elever i forhold til deres egen språkproduksjon. Mer krevende – ja, muligens – men dette avhenger av type munnbind som brukes (tykkere munnbind, spesielt av stoff, vil lettere være mer til hinder enn tynnere typer), og vil uansett ikke kunne påstås å hindre taleproduksjonen til den grad at det ikke veier opp for fordelene man potensielt oppnår ved å bruke munnbindet i utgangspunktet.

Faktisk har tidligere forskning (Ibid) vist at munnen nesten må tapes igjen for at problemet kan defineres som signifikant. Dette er så klart kun den ene siden av saken, og den viktigere siden her er i hvilken grad mottakere opplever det som vanskeligere å oppfatte det som blir sagt og dermed i et klasserom vil kunne få det vanskeligere med å følge med i undervisning og andre situasjoner.

Lærers bruk av munnbind i klasserommet ødelegger ikke nødvendigvis kommunikasjonen i undervisningssituasjoner Først kan vi vurdere klasserom som er stille og hvor læreren snakker/underviser. I slike situasjoner vil elever normalt uhindret kunne følge den utgående kommunikasjonen, men det relevante nå blir å vurdere om lærers og medelevers bruk av munnbind vil kunne ha en negativ effekt i forhold til muligheten for (gjensidig) forståelse.

Her kan vi lære av forskningen (f.eks. Fecher og Watt, 2011; Fecher og Watt 2013; Munro, 2020) som er gjort på området at personer som ikke lider av hørselsnedsettelse fint kan forstå det meste som sies dersom ansiktet delvis tildekkes, men kan oppleve dette som vanskeligere gitt den naturlige mangelen på å kunne tolke både leppe, munn- og ansiktsbevegelser, samt komplette ansiktsuttrykk.

Det forskningen forteller oss, er at man faktisk oppfatter det som sies gjennom munnbind overraskende presist, så presist at det ikke kan hevdes at elever i klasserom ikke vil kunne følge undervisning dersom læreren bruker munnbind. Det kan tilføyes at dette fordrer at lærere som bruker munnbind, vil kunne oppleve å måtte øke volumet for å kompensere for det som går tapt i filteret, samt risikere å måtte gjenta seg selv i tilfeller der visse fonemer skaper forvirring blant mottakerne.

Resultater har videre påpekt at det er vesentlig lettere å følge det noen sier selv om munnen tildekkes dersom man fremdeles mottar visuelle inntrykk fra resten av ansiktet til den som snakker, så for å si det med andre ord er det lettere å forstå en lærer som bruker munnbind enn en som har på seg en motorsykkelhjelm. Det er her vi tenker på viktigheten av å fremdeles kunne tolke det som sies gjennom å se deler av kinnet hvor muskulaturen jobber da vi snakker, samt kroppsspråket man tyder via resten av ansiktet og øynene. I støyende omgivelser og da flere snakker samtidig kan munnbind ha en negativ medvirkende effekt

I kontrast til hvor godt man kan forstå det som sies i en rolig kontekst, altså tilsvarende en situasjon hvor elever lytter til læreren eller en enkelt medelev, stiller saken seg annerledes da det velkjente elementet støy tilføres, og man opplever det som har blitt kalt «boblestøy» (Fecher og Watt, 2013; Toscano & Toscano, 2021). Med støy menes ikke her nødvendigvis høylytt prat og uro, men rett og slett en situasjon hvor det ikke er læreren som er den eneste aktive parten i undervisningssituasjonen.

Dersom elever jobber sammen, to og to eller i grupper, og man har prat fordelt over en klasseromsflate eller det faktisk er uro i et klasserom og således et støtte lydspekter, vil det umiddelbart kunne bli vanskeligere for elever, så vel som lærer, å få med seg det som sies da forskjellige lyder skal tolkes samtidig, mens hindringen (munnbindet) vanskeliggjør situasjonen, spesielt for den fortløpende tolkningen av lyder som deler fonetiske likhetstrekk (f.eks. vokaler, plosiver og frikativer).

Det kan argumenteres for at i en klasseromssituasjon hvor elever sitter i grupper og snakker vil det kunne være utfordrende, eller mer utfordrende, for de aller fleste å følge med, spesielt i lengre samtaler siden man må holde konsentrasjonen lenger og jobbe mer for å analysere lydene som mottas, og forskningen har vist at det er beviselig vanskeligere å forstå prat som oppstår bak munnbind i slike kontekster.

Bruk av munnbind som et viktig ledd i innsatsen i skolen

Det er viktig for barn og ungdommer å kunne få gå på skolen, og bruk av munnbind for både lærere og elver kan være et element som kan bidra til å holde på fysisk undervisning i ekstraordinære situasjoner, slik som den vi er i nå med koronaviruset samt ved eventuelle fremtidige scenarioer, da det bidrar til bevist smittevern, har en lav terskel for anvendelse og en så langt bevist primært ikke-hindrende effekt på kommunikasjon med unntak av i støyende omgivelser.

Det kan altså ikke i lys av forskning brukes som et argument at det er en dårlig ide fra et språkmessig standpunkt å åpne for bruk av munnbind i skolen, selv i undervisningssituasjoner. Det er heller ikke vurdert som et uttalt fysisk eller mentalt problem for barn å bruke munnbind der dette er aktuelt (WHO 2020), så et slikt mulig motargument bør også falle bort ved diskusjonen rundt dette temaet.

Det viktige i skolen vil være at man fremdeles kan forstå hverandre, men munnbindbruk vil kunne være en utfordring i situasjoner hvor det ikke er læreren som alene snakker, og man må ta i betraktning at personer, voksne eller barn, med nedsatt hørsel tilhører en gruppe som vil oppleve det som vanskeligere å følge det som sies dersom senderen bruker munnbind, noe som blir et element å ta med i en vurdering rundt dette.

Men, fra et språkvitenskapelig standpunkt er det altså ikke noe generelt i veien for at lærere eller elever bruker munnbind i skolen; man kan beviselig faktisk forstå hverandre godt selv gjennom munnbind, og gitt den beviselige effektiviteten munnbind har for smitteforebygging bør dette kunne benyttes i skolen på lik linje med andre sektorer hvor mennesker ferdes tett på hverandre.