Mestringskurs for ungdom med autismespekterforstyrrelser i videregående opplæring

Da vi begynte å arbeide i Pedagogisk-psykologisk tjeneste og Oppfølgingstjenesten (PPOT) for ca. 15 år siden, var det kun tre elever med en diagnose innenfor autismespekteret. I årene som har gått siden da, har det vært en drastisk økning. I 2016 hadde antallet økt til 30 i vår region. Det oppsto et behov for bedre systemer, høyere kompetanse og tettere oppfølging av ungdommene og deres foresatte. På bakgrunn av dette ble Prosjekt om autismespekterforstyrrelser startet. Tidlig i planleggingsfasen opprettet vi kontakt med Regional kompetansetjeneste for autisme, ADHD, Tourettes syndrom og narkolepsi (videre omtalt som RKT) og Glenne kompetansesenter. Begge disse sentrene har lang erfaring med målgruppen, både helsefaglig og pedagogisk, og de ble viktige samarbeidspartnere og veiledere på alle nivåer av planlegging og gjennomføring.

Prosjektet har utviklet seg til en tredelt satsing som strekker seg fra overgang til videregående opplæring, til den videregående opplæringen og inn i overgangen til læretid og arbeidsliv. Heidi Marie Høydal, som er ansvarlig for FOU-arbeidet i PPOT Ringerike og Hole, er prosjektansvarlig. Karl-Petter Endrerud er leder for prosjektet og har et overordnet ansvar. For øvrig utgjør prosjektgruppen alle de ansatte ved kontoret, som tar ansvar for ulike deler av prosjektet.

Et av målene for PP-tjenestens virksomhet, og et viktig mål for prosjektet, er at barn og unge opplever tilhørighet til sin opp-læringsarena, og at de får et likeverdig tilbud. Vanskene som følger av autisme, påvirker hele livssituasjonen – hjemme, på skolen, på jobb og i fritiden. Erfaringen fra arbeid med autismespekterforstyrrelser er at mange med denne diagnosen strever både med tilhørighet og det å få et godt nok opplæringstilbud.

Det var enighet i prosjektgruppen om å opprette tiltak som henvendte seg direkte til ungdom og foresatte, i form av psykoedukasjon og foreldreveiledning. Fra tidligere har vi lang erfaring med gruppeveiledning, klassemiljøutvikling og klasseledelse i utfordrende klasser. Vårt faglige fundament i dette arbeidet har knyttet seg til humanistisk-pedagogisk tradisjon, hvor elevdemokrati, medansvarlighet og likeverd er sentrale begreper i tilnærmingen til ungdom. I utviklingen av mestringskurs for ungdom med autisme har disse prinsippene for samhandling vært førende for opplegget. Det er i balansegangen mellom det asymmetriske lærer–elev-forholdet og en subjekt-subjektrelasjon vi finner mulighetene for den gode dialogen, utviklingen, forståelsen og læringen.

Både Glenne og RKT har bidratt med høy kompetanse og veiledning i utviklingen av tilbudet om mestringskurs til ungdom og samtalegruppe til foresatte. Tilbudet til ungdommene har fått navnet «mestringskurs», som viser til målet om å gi ungdommene kunnskap og forståelse som kan bidra til opplevd tilhørighet og mestring i skolen.

Så langt er det gjennomført fem grupper med mestringskurs – tre på kveldstid og to på dagtid. I dag er det ca. 45 ungdommer med en diagnose innenfor autismespekteret i vår region, og interessen for deltagelse på mestringskurs er stor. I det videre vil vi dele erfaringer, beskrive struktur og innhold og se på effekt og nytteverdi.

Hvorfor mestringskurs?

Å begynne på videregående skole er en stor utfordring for de fleste, og spesielt for ungdom med ASF. Som en av «våre» ungdommer uttalte om de første to ukene på skolen: «Det er det jævligste jeg har vært med på». Ungdom med ASF er i risikosonen for utenforskap og manglende utbytte av opplæringen både faglig og sosialt. Mange sliter med høyt skolefravær, og det er også mer sannsynlig at de avslutter skolegangen. Mange strever med å møte de skolefaglige kravene til tross for gode kognitive evner.

Mestringskurset har som mål å gi ungdommene et bredere handlingsrepertoar, bedre kunnskap og en opplevelse av mestring og forståelse av seg selv i relasjon til andre Tanken er at dette skal bidra til økt gjennomføring av videregående opplæring og deltagelse i samfunn og arbeidsliv. Vermeulen (2014) påpeker at «[d]e som kjenner seg selv, sine styrker og begrensninger, kan lettere tale sin egen sak og foreta egne valg». Forskning viser at det går bedre med dem som har fullført videregående skole eller deler av den, enn dem som ikke har gjort det (Markussen, 2014). Og det må være et mål at ungdom med ASF gjennomfører videregående opplæring og kommer videre ut i lære eller studier.

Hensikten med mestringskursene er å gi ungdommene

• innsikt og kunnskap om egen diagnose
• ferdigheter for å mestre oppgaver og situasjoner som er utfordrende
• økt kunnskap og kompetanse til å mestre videregående opplæring og et påbegynnende voksenliv
• støtte til økt gjennomføring av videregående opplæring
• gode sosiale erfaringer
• hjelp og støtte til dem selv og andre ved å dele erfaringer, opplevelser og tanker
• bedre sosial kompetanse
• bedre kjennskap til egne styrker og utfordringer

Temaene og rekkefølgen lå tett opp til metoden «Jeg er noe helt spesielt», som er utviklet av Vermeulen (2014). I tillegg fikk kurset struktur og form ut ifra våre tidligere erfaringer med bruk av klassemøtemetodikk, samt fra ideene som er utviklet innenfor integrativ terapi. Gjennom erfaring og med tiden har kursrekken også fått form fra ungdommenes egne innspill til tema, i kombinasjon med det tankegodset vi selv besitter. Dette innebærer at psykoedukasjon om selve diagnosen, som vektlegges av Vermeulen, har fått mindre plass, mens temaer som vennskap, sosiale relasjoner, identitet og selvforståelse har fått større plass.

Vi ønsker å skape et møtested som gir ungdommene økt sosial kunnskap, økt trygghet i møte med sosiale og faglige utfordringer og bedre innsikt i egen diagnose. En viktig effekt av å tilby denne typen kurs som et gruppetilbud er at ungdommene møter andre med samme diagnose, noe de færreste har opplevd før.

Informasjon og organisering

Rekruttering til kursene foregikk ved at det ble sendt skriftlig invitasjon til et utvalg elever som alle hadde diagnosen Asperger syndrom eller høytfungerende autisme. Invitasjonen gikk først og fremst til videregåendeelever på første trinn (vg1), men det ble også åpnet for elever på vg2 og vg3.

Rekrutteringsprosessen har vært omfattende og grundig, fordi vi har erfart at informasjon ofte ikke når både foresatte og elever. Det har derfor vært nødvendig med informasjon og rekruttering via flere kanaler, både muntlig informasjon fra kontaktlærerne, men også fra andre som har hatt et opplæringsansvar for ungdommene. Det ble også arrangert foreldremøte hvor vi informerte om kurset. De som meldte sin interesse her, ble også kontaktet per telefon. De fleste ungdommene ble meldt på kurset av sine foresatte. Vi inviterte til forsamtale med hver enkelt, både for at ungdommen skulle få vite mer om hva de kunne forvente, og for at vi som kursledere skulle få et inntrykk av dem som skulle delta.

I forsamtalen gjennomgikk vi planen for temaer som skulle tas opp i kurset, og hvilken struktur kurset kom til å ha. Vi intervjuet elevene om interesser, trivsel på skolen, tanker om egen diagnose, spesielle ting som de opplever som utfordrende, familie og sosiale relasjoner. Vi innhentet også opplysninger om hva slags type snacks og drikke de foretrakk. Dette kan virke trivielt, men er en viktig del av det å lage en god ramme for kurset. I tillegg takket alle ja til et tilbud om å gjennomføre en kartlegging med IVAS (Informasjons- og kartleggingsverktøy for mennesker med Aspergers syndrom).

Det første kurset ble gjennomført skoleåret 2017–2018 og gikk over 10 samlinger på kveldstid. Etter den første kursrunden ble det klart at det å følge en aktivitet på kveldstid, etter skole, er for krevende for noen av ungdommene. Skoleåret 2018–2019 ble det derfor startet opp både ett kurs på kveldstid og ett i skoletiden, og dette gjør vi også i skoleåret 2019–2020. Det er omtrent ni ungdommer med på hvert kurs, og deltagerne er fra alle de tre videregående skolene i vår region. Ungdommene går både yrkesfaglige og studiespesialiserende studieretninger, samt at noen kommer fra en alternativ opplæringsarena.

Parallelt med kveldskurset inviterer vi foresatte til å delta i en egen samtalegruppe sammen med en pedagogisk-psykologisk rådgiver fra PPOT. I denne gruppen får foresatte informasjon om temaene som drøftes i mestringskurset, og de får også mulighet til å drøfte egne problemstillinger og spørsmål. Tilbakemeldingen fra foresatte er at denne gruppen er en viktig arena for å dele erfaringer. Foreldregruppen har vist seg som en viktig ressurs for å forbedre og utvikle mestringskursene og også til vår veiledning ut i skolene.

Fra oppstart i 2017 og frem til i dag har det vært en økende interesse for kursene. Det første året hadde vi 6 påmeldte, mens vi i skoleåret 2019–2020 har måttet sette en grense på 10 deltagere per kurs.

Struktur og tema for samlingene

I PPOT i Ringerike og Hole har vi gjennom flere år holdt klassemøter i forbindelse med klasseledelse og klassemiljøutvikling i videregående skoler (Endrerud & Høydal, 2012). Her har vi utviklet en metodikk der grunnideen er at hvis man skal lykkes med god klasseledelse og klassemøter, er ungdommenes medbestemmelse viktig for at de også skal kunne ta medansvar for klassemiljøet. Vi bygget på erfaringer fra slike klassemøter da vi skulle gjennomføre mestringskursene for ungdommene med ASF. Ideen bak å møtes i grupper, en idé vi også finner igjen i integrativ terapi, er at vi utvikles som mennesker i møte med andre mennesker. Disse møtene kan vi, tross faste rammer og strukturer, ikke detaljstyre. Det er i samspillet mellom deltagerne at kurset utvikles og drives videre. Mestringskurset er ikke kun et sted for å lære om nye temaer, men det blir et øvelsesrom og en trygg arena for å være sammen med andre. Som et praktisk verktøy har vi i tillegg benyttet «hjelpehånden» fra Psykologisk førstehjelp (ung.no)

Hver kurssamling følger som nevnt omtrent samme mal som vi har benyttet i den klassemøtemetodikken vi har utviklet i PPOT. Tanken er at en fast ramme gjør det trygt og forutsigbart å være med på kurset, og derfor åpner for større fleksibilitet når det kommer til tematikk. Hver samling har følgende struktur:

1. gjennomgang av referat fra forrige gang
2. runde med noe som har vært bra siden sist
3. aktuelle saker og påminnelse om møteregler
4. tema
5. pause med snacks
6. tema fortsetter
7. avslutning / takk for i dag

I pausen er det åpent for mer uformell samhandling i gruppen. Erfaringen fra tidligere gjennomførte kurs har vært at deltagerne i begynnelsen hadde lite samhandling i pausene. Etter hvert oppdaget vi at mobilen ble en måte å opprette kontakt på, ved at deltagerne viste hverandre bilder og filmsnutter (memes). I løpet av kursrekken har mobilene imidlertid i større grad blitt lagt bort, og det har blitt mer samtaler og erfaringsutveksling. Deltagerne har også ønsket seg lengre pauser, og vi opplever at pausesamtalene fremmer «vi-følelsen».

Avslutningen er inspirert av integrativ terapi. Det er en kort sekvens med oppmerksomhet på pust som avslapningsteknikk og bevisst nærvær både i rommet og i egen kropp. Hver deltager sitter for seg med øynene lukket eller blikket festet på et sted hvor man ikke ser på andre. Avslutningsvis oppfordres deltagerne til å tenke etter om de kan ta med seg noe som har vært bra fra samlingen, videre. Slik rettes oppmerksomheten mot det som har vært positivt for hver enkelt.

Kurssamlingene foregår i PPOT sine møtelokaler, og vi sitter rundt et bord. Noen av deltagerne har spesifikke ønsker for hvor de skal sitte i rommet (nær døren, ved siden av en kursleder, innerst i rommet etc.). Kurslederne legger ut navnelapper rundt bordet, slik at det i forkant er bestemt hvor alle skal sitte. Den første samlingen får alle utdelt en kursmappe med program og plass til referater og annet materiell. Der ligger det også et blått kort. Dersom dette legges frem, er det et signal om at en ikke ønsker å få noen henvendelser eller si noe i en spørrerunde. Kortet kan ligge fremme en hel samling eller bare ved spesielle tema. Vår erfaring er at det er færre som benytter det blå kortet etter hvert som vi kommer ut i kursrekken.

Som nevnt har gjennomføring av kurset endret og utviklet seg. Det første året la vi mye vekt på å gi kunnskap om diagnosen autismespekterforstyrrelser. Vi benyttet et opplegg med noe undervisning og bruk av PowerPoint. Erfaringen fra dette er at det ble vanskelig å aktivisere ungdommene selv i samtalene. Vi som kursledere brukte mange ord, og selv om temaene var viktige og ungdommene lyttet og fikk med seg mye, manglet det sosiale samspillet. Det var også få spørsmål og egne problemstillinger fra deltagerne. Vi strevde med å finne gode overganger fra våre teoretiske gjennomganger til ungdommenes aktive deltagelse. Vår kunnskap om autismespekteret har etter hvert fungert mer som en faglig basis og ramme, enn som deler av et undervisningsopplegg. Vi har trukket kunnskapen inn i dialogen der det har vært naturlig, men i større grad åpnet for digresjoner og det å snakke «rundt» temaene. Vi har heller stilt åpne spørsmål for å fremme divergent tenkning.

Selv om vi etter hvert har valgt å legge mindre vekt på å snakke mye om diagnosen, tenker vi at det er viktig å ta opp dette temaet. Ungdommene som deltar på kurset, har det til felles at de har en diagnose eller strever med sosiale relasjoner, men de har også helt ulike opplevelser av hva dette innebærer. Noen har nylig blitt utredet, mens andre ble utredet som barn. Noen kjenner seg igjen og føler seg «hjemme» i diagnosen, andre opplever at dette har lite med dem og hvem de er å gjøre. Noen opplever det som helt uproblematisk, andre opplever at det er flaut eller skambelagt å være «annerledes». Dersom vi skal oppnå trygghet og åpen dialog, må vi sette ord på det som er vanskelig på en åpen og respektfull måte, uten å «invadere» ungdommene med informasjon, fakta og våre fortolkninger. Det er viktig å ha respekt for hvor bekvemme og åpne den enkelte deltageren er for å diskutere slike temaer.

For de fleste er det å delta i en gruppe hvor de ikke kjenner noen, en utfordring. Det har vært viktig å bruke tid på å bli kjent og å etablere trygghet og rutiner. Opplegget må tilpasses den enkelte. Selv om vi har tenkt at vi har hatt en rolig oppstart og progresjon, har det kommet tilbakemelding om at vi «begynte litt tidlig med introduksjon og bli kjent-greier». Tid og trygge rammer til å bli kjent med opplegget er avgjørende. Det er også derfor vi prioriterer et forarbeid med foreldremøte og samtaler med hver enkelt.

Strukturen på samlingene, hvor ungdommen oppfordres til å dele hendelser eller opplevelser fra uken som har vært, med de andre i gruppen, er tenkt å bidra til sosial trening og læring. Å dele er avgjørende for god faglig og sosial deltagelse. Tanken er at mennesket lærer mer av å utveksle erfaringer med hverandre, enn av å høre forelesninger om ulike temaer. «Runder» er en samtalemetode hvor alle får ordet etter tur, der alle kan få ytre hva de mener – uten at det stilles spørsmål, eller at de blir avbrutt før de er ferdige. Når gruppeleder henvender seg direkte til hver enkelt etter tur, fremfor å la folk ta ordet når de ønsker, sikrer vi at alle får mulighet til å dele. Runder understreker også prinsippet om medbestemmelse og likeverdighet i gruppen.

Referatene bidrar til medansvarlighet og informasjonsflyt. En av kurslederne skriver referat fra hver samling, som sendes til deltagerne. Erfaringen fra tidligere når vi har jobbet med klassemøter og klassemiljøutvikling i ordinære klasser, har vært at referatet sjelden leses. Dette har vært annerledes på mestringskursene, hvor de aller fleste deltagerne både leser og kommenterer referatene underveis. Dette er en gruppe ungdom hvor struktur, informasjon og forutsigbarhet er nøkkelord for god tilrettelegging. Referat er en enkel og praktisk måte å bidra til dette på.

I den første samlingen informerer vi alltid om kommunikasjonsregler og taushetsplikt. Reglene for kommunikasjon er som følger:

• Kurslederne styrer ordet.
• Vi snakker ikke om kursdeltagere som ikke er til stede.
• Man kan legge frem et blått kort dersom man ikke ønsker å få spørsmål.

Disse tre reglene er laget for å skape trygghet og forutsigbarhet, og de er i utgangspunktet ikke åpne for endring. Dersom ungdommene ønsker flere regler enn disse, drøftes dette. Men ettersom dette er tema så tidlig, før ungdommene har blitt ordentlig kjent, er det sjelden det legges frem forslag. Derimot hender det at det kommer forslag til tillegg senere, når trygghet er etablert.

Det er ungdommene som bestemmer hvilke regler for taushet som skal gjelde. Felles for de tre kursene har vært en enighet om at det er lov å dele med foresatte, men ikke med venner. Kurslederne opererer under lovverket om taushetsplikt.

I tillegg til planlagte temaer kan det meldes saker fra alle deltagerne i hver samling. De sakene ungdommene selv ønsker å diskutere, har forrang. Vekten skal legges på ungdommenes egne erfaringer.

Kursledernes rolle og subjekt-subjekt-relasjonen

Vi har valgt å være to kursledere. Da kan vi dele på oppgavene, hvor en tar ansvar for temaet, og en observerer kroppsspråk og samhandling i gruppen Som ledere er vår oppgave å tilrettelegge mer enn å styre. Det er et mål at gruppen skal preges av åpen og gjensidig dialog, der hver enkelt er et likeverdig medlem og skal oppleve samlingene som et trygt sted for deling av tanker og erfaringer om ganske personlige temaer.

Som kursledere har vi kunnskap om temaene og et overblikk over samlingene som deltagerne ikke har. Siden dette er en asymmetrisk relasjon, hvor kursleder sitter i en form for maktposisjon, tillegger dette oss et spesielt stort ansvar for å bidra til likeverdighet og gjensidighet. Vi må derfor tilstrebe en subjekt-subjekt-relasjon mellom oss som ledere og deltagerne på kurset (Løvlie Schibbye, 2005). Som ledere har vi en «foroverlent» holdning som er noe annet enn den mer «tilbakelente» eller nøytrale holdningen vi kjenner fra en del gruppeterapeutiske tilnærminger. Vi gir og deler mye om oss selv, hele tiden med blikk på hva som fungerer for å skape trygghet og god delingskultur. Det skal ikke handle om gruppeleders følelser eller opplevelser, men om å formidle det som vurderes hensiktsmessig, uten å overskride grensene for en «profesjonell distanse». Dette kan defineres som en gruppelederstil preget av «selektiv åpenhet» og «delvis deltakelse» (Petzold, 1980 s. 24). Kurslederen bidrar med sine egne erfaringer, følelser og opplevelser uten å miste kontroll over seg selv eller situasjonen. Det er en likeverdig, men asymmetrisk relasjon. Kurslederne innstiller seg på deltakerne og på det som for øyeblikket fremkommer som viktig eller nødvendig.

Vår erfaring er at den tilbakelente stilen ikke fungerer så godt for ungdom, og spesielt ikke for denne gruppen. Ungdom har behov for rollemodeller og for bekreftelse på at annerledeshet er vanlig. Bekreftelse og anerkjennelse av at de ikke er alene om vanskelige eller vonde opplevelser og følelser, er viktig.

Evaluering av kurssamlingene

Kurset har blitt evaluert av deltagerne i siste samling ved at de har fylt ut et spørreskjema. Dette skjemaet etterspør følgende:

• ungdommens motivasjon for å delta i gruppen
• hvor fornøyd de var med møtene
• hvor tilfreds de var med temaene som ble tatt opp
• tilfredshet med hyppighet på samlingene (ca. hver 14. dag)
• hvordan det er å treffe andre ungdommer med en diagnose
• forslag til andre temaer

Mange av deltagerne på kursene har blitt overtalt av rådgiver, lærer eller foreldre til å delta, og noen var derfor noe skeptiske på første kurskveld. De fleste melder at de var mer motivert til å delta etter første samling. En ungdom sa at «det var hyggelig å være med på noe nytt».

Evaluering av kursene har vist at de første samlingene er utfordrende. Det er da alle skal bli kjent med hverandre. Vi har fått tilbakemelding om at vi har gått for fort frem. En av ungdommene svarte at «jeg er alltid litt nervøs i sosiale sammenhenger, men alle her er snille». Som nevnt tidligere, er nok tid helt avgjørende for trygg deltagelse. Hva som er nok tid, er individuelt, mens fremdrift og utfordringer skal treffe gruppen som helhet. Dermed er det naturlig at noen vil oppleve starten som ekstra krevende. Målet må være at vi som kursledere yter nok støtte til at det blir mulig for den enkelte å få utbytte av samlingene.

De fleste var fornøyde med samlingene og med valg av tema. Ungdommene ga tilbakemelding om at temaene var relevante. I evalueringen etter det først kursåret (2017–2018) var det en som skrev: «Jeg har mer nytte av å lære hvordan jeg skal håndtere ting enn hva som gjør at ting er som de er, selv om det også er interessant å vite noe om». Denne ungdommen skrev det flere hadde satt ord på i gruppesamtalene. De ønsker å snakke om hvordan de kan forholde seg til ulike utfordringer i hverdagen, heller enn å lære mer om bakgrunnen for sine utfordringer. Dette bidro til at vi endret innholdet til å dreie seg mindre om psykoedukasjon og mer om livsmestring, slik vi var inne på tidligere.

Hvilke temaer som treffer og engasjerer mest, varierer fra gruppe til gruppe, men erfaringen er at vennskap og sosiale relasjoner er noe alle ungdommene er opptatt av. Dette temaet både engasjerer og utfordrer, og de forskjellige gruppene har hatt ulike erfaringer med dette. For mange er vennskap med jevnaldrende et tilbakevendende og sårt tema, og vi har opplevd at noen blir veldig stille på disse samlingene. Samtidig er det mange som ønsker å lære om ulike temaer knyttet til sosiale relasjoner, slik som hvordan man kan få venner, hvordan man skal oppføre seg når man treffer nye mennesker, og hva man kan snakke om.

For mange av ungdommene oppleves det som om de er helt alene om å være annerledes, og mange trakk frem det positive ved å møte andre med samme diagnose. En av ungdommene sa som en oppsummering av kurset at «det var godt å møte andre og å ha noe å se frem til i løpet av uken», en annen sa at det er «bra å vite at man ikke er alene». En uttrykte at det var «litt rart, samtidig som at jeg føler at jeg blir forstått og kan være meg selv». Mange opplever mestringskurset som en viktig sosial arena og et sted hvor de kan være sammen med andre jevnaldrende, uten å føle seg annerledes.

Mange med ASF er sårbare for stress, og dette er derfor et eget tema for en samling. Felles for de fleste er at stress oppleves truende og angstfremmende. Et par ungdommer beskrev at stress nesten umiddelbart går over i panikk, dersom de ikke har mulighet til å trekke seg ut av situasjonen. Behovet for tilbaketrekning eller for å skjule seg når stresset øker, er felles for de fleste, men ungdommene har ulike strategier. Under er et utvalg:

• gjemme seg på do
• bruke hette (hettegenser er både yndlingsplagg og avgjørende for en god dag for flere, fordi den gir mulighet til å dempe lyd, innsyn og utsyn)
• gjemme seg bak langt hår
• «leke spion» – gjøre det samme som de andre
• være alene, puste, roe ned tankene
• prate om det med noen

Nettopp det å dele og gjenkjenne sine egne utfordringer og mestringsopplevelser med andre er noe vi opplever som en positiv effekt av mestringskurset. En av ungdommene sa følgende om kurset: «Jeg føler at det har vært veldig bra for meg, fordi jeg har fått innsikt i hvordan andre med ASF/Asperger har det og hvordan de opplever ASF/Asperger». En annen synes det var bra å «snakke om løsninger og andre utfordringer». En la vekt på at kurset hadde vært til hjelp for å forstå og håndtere både egne og andres følelser bedre.

Oppsummering og veien videre

Siden oppstart i 2016 og fram til i dag har vi fått økt kunnskap og mer erfaring om hvordan vi møter ungdom med ASF. Kurssamlingene gir noen synergieffekter i form av bedre oversikt over elevgruppen og mer kontakt med hver enkelt og deres foresatte, som igjen gjør at det lovpålagte sakkyndighets- og veiledningsarbeidet får bedre kvalitet.

Erfaringen fra kursene vi har gjennomført, er at det er helt avgjørende med et nært foreldresamarbeid. De fleste av ungdommene har utfordringer med å holde oversikt over hva de skal gjøre når og sammen med hvem. Dette er det foreldrene som oftest hjelper dem med. Det er de som holder oversikt over når vi har samlinger, og som kjører eller støtter ungdommen i å komme til kurset. Der foresatte ikke gir denne støtten, ser vi at det er større sannsynlighet for at ungdommen ikke gjennomfører.

Prosessen gjennom kursrekken hvor vi går fra å være ukjente på første samling, til å være en samlet gruppe som deltar og deler med hverandre, er alltid spennende å være med på. Eller som en av kursdeltagerne sa: «Disse kveldene har gjort at jeg tør å kjenne på følelsene mine», og en annen: «Det er fint å ha noe å glede seg til i løpet av uken». Vi har gode erfaringer med at de ungdommene som ønsker det, får tilbud om å delta på kurset to ganger. De erfarne ungdommene virker da som rollemodeller for de nye.

Oppsummert ser vi mange fordeler med at PP-tjenesten holder mestringskurs for ungdom og samtalegrupper for foresatte. Vi blir mer tilgjengelige, og vi får bedre kontakt med vår målgruppe.