Om å forebygge utenforskap

Karuss skole utenfor Kristiansand er blant de skolene som har satset spesielt på å forebygge utenforskap. Vi kontaktet rektor Hege Ose for å høre om hun anser det som skolens ansvar å forebygge ekstreme og voldelige holdninger blant elevene. Hun legger vekt på at radikalisering og ekstremisme ikke er et tema skolen forholder seg til direkte, men hun ser samtidig at skolens aktive arbeid for å forebygge utenforskap er relevant i en slik sammenheng.

Elever som tåler forskjellighet

Hege Ose har arbeidet ved skolen siden den ble bygget i 2002, først som lærer, og senere i ulike roller, før hun ble rektor for seks år siden. Hun forteller at skolen hadde ganske store utfordringer i starten. Mange av elevene identifiserte seg i liten grad etablere en gjennomgående struktur for all virksomhet på skolen.

– Det handler om å få til en gruppefølelse, en opplevelse av tilhørighet. Vi må ha elever som tåler forskjellighet. Men dette er vel å merke en del av kjernevirksomheten vår. Vi har for eksempel aldri hatt spesielle kampanjer for å markere mangfold, sier hun. Ose legger vekt på at det å være inkludert omfatter både det sosiale og det faglige. Elevene skal oppleve å være faglig inkludert gjennom mestring sammen med klassen. Forholdet mellom det sosiale og det faglige viser seg blant annet når man stiller krav til eleven. Jo bedre relasjon man har til eleven, jo mer kan man, ifølge Ose, utfordre eleven på det faglige, og vice versa.

– Du kan ikke ha høyere forventninger til eleven enn det relasjonen tilsier, sier hun.

Hun legger videre vekt på at alle tiltak man gjør, må være en del av normalpedagogikken ved skolen.

– Vi har jobbet mye med å gjøre den ordinære opplæringen så god at den favner bredt. Ressursene blir satt inn i klassen og brukes fleksibelt for elevene, sier Ose.

Gruppefølelsen

Et viktig mål ved skolen er at alle elevene skal ville delta i fellesskapet. Man har for eksempel månedlige sangsamlinger der ungdomsskoleelever samarbeider med de yngste elevene om en liten forestilling som blir fremført for de andre. Her kommer ulike talenter frem.

– Se for deg trygg og glad andreklassing som sitter på fanget til en ungdomsskoleelev, det er en spesiell opplevelse. Jeg er ikke i tvil om at dette gjør noe med elevene opplevelse av å bety noe på skolen, sier Ose.

Det bidrar også til fellesskapet at alle klassene har daglige 15-minutters morgensamlinger.

Her hilser man på læreren og går sammen gjennom hva som skal skje i løpet av dagen, retter opp uklarheter, tar opp nyheter osv.

– Morgensamlingen er svært viktig, ikke minst for de elevene som kanskje har hatt en litt skjev start på dagen. Læreren får en følelse av hvordan den enkelte eleven har det og kan motivere for skoledagen. Jeg mener disse morgenmøtene har bidratt til å forandre skolen vår, sier Ose.

Skolen har for øvrig åpent noen dager i alle ferier, der miljøarbeidere sørger for ulike aktiviteter, blant annet felles matlaging. Dette er et populært tiltak, og mange benytter seg av det. Skolen legger i tillegg vekt på opplevelser av fellesskap ved at hele skolen deltar sammen på skidager og turdager. Skolen kan da stille med ski, skøyter og annet utstyr som sikrer at alle elevene kan være med. De har også jobbet mye med klassefellesskapet og at det skal være trygt å ta opp ulike temaer der. En gang i uka har man det de kaller klassesirkel, en form for ringmøte, der ulike temaer står på agendaen.

– Det handler mye om emner innenfor sosial ferdighetstrening, men dette blir en slags treningsarena som gjør elevene trygge slik at kontroversielle temaer for eksempel gruppefiendtlighet og hatefulle ytringer også kan diskuteres, sier Ose.

Lærerne må være lojale

Men en enhetlig struktur legger også et spesielt ansvar på lærerne. Ved Karuss har de fast oppmøtetid, en slags kjernetid, på 33 timer i uka. Da skal man vite at alle lærerne er til stede. Lærerne er ellers organisert trinnvis, det vil si at et bestemt og begrenset antall lærere har ansvar for kun ett trinn. Det fins to kontaktlærere for hver klasse

– Alle voksne er lojale mot rutinene, og de står samlet som personale, sier Ose. Jeg tror elevene merker dette godt. Det viktigste er at denne organiseringen bidrar til at vi får et sterkt lag rundt eleven der eleven føler seg verdsatt. De voksne på Karuss gjør en formidabel jobb, sier hun.

Et tålmodighetsarbeid

Så hvordan vet man at denne strukturen virker?

– Det tok seks til sju år før arbeidet vårt begynte å bære frukter, men nå mener vi å kunne se en langsom, men jevn forbedring, sier Ose.

Hun refererer til stadig høyere skåre på trivsel i elevundersøkelsene, og at man kan dokumentere stadig bedre faglige resultater, som viser seg best gjennom at man skårer høyt på skolebidragsindikatorene. Skolen har dessuten en lav andel elever med spesialundervisning.

– Jeg kan ikke si at det ikke fins mobbing og rasisme ved skolen, men mobbetallene er lave og vi vet denne typen atferd har dårlige vekstvilkår hos oss, sier Ose. Hun mener dette også kan ha bidratt til at man nesten ikke opplever skolevegring ved Karuss.

Et annet tegn på at man har lyktes, er at tidligere elever stadig kommer tilbake til skolen for å delta i fellesopplevelser og for å snakke med de voksne på skolen.

– Det er ikke uvanlig at elever fra videregående velger å gå i 17.mai-toget sammen med skolen, og vi ser også at tidligere elever møter opp på sangsamlingene våre, sier Ose.

De som kan gå under radaren

Men hva med de elevene som trekker seg tilbake og isolerer seg, og som det har vist seg at senere kan komme til å utgjøre en fare både for seg selv og for miljøet rundt, vil man klare å fange opp disse også?

De stille og forsiktige kan gå under radaren, vedgår hun, og minner om at man aldri kan vite helt sikkert hva som rører seg blant elevene. Skolen opplevde for en stund siden en drapssak der en av elevene var involvert, en hendelse der skolen ikke hadde mottatt noe forvarsel om at det skulle være fare for voldsbruk.

– Dette var en hendelse som gikk dypt innpå oss, og vi har gått i oss selv mange ganger for å se om det var noe vi skulle ha fanget opp. Men vi skjønner at vi ikke har noen garantier for hva som kan skje med elevene våre. Vi må bare gjøre det beste vi kan, mens de går hos oss, gjøre mer av det vi vet at virker og stole på det arbeidet vi gjør. Vi har ellers et standardspørsmål som alltid er med i elevsamtalene: «Er det noen andre elever ved skolen som du er spesielt bekymret for?» Hvis vi kan snakke om slike ting, så vil vi kanskje klare å fange opp flere, sier Ose.