Tragedier med livslange konsekvenser: Hvordan lever vi videre?

Studier har vist at visse tap, som når barn dør, kan medføre til dels alvorlige helseproblemer og funksjonssvikt for foreldre. Sorg er ikke bare noe som går over, for mange har sorg potensial til å formørke resten av livet. Selv om vi har kriseteam i alle kommuner er dessverre hjelpen etterlatte får kortvarig, ofte fragmentarisk og varierende fra kommune til kommune. Med ca. ti nære for hvert dødsfall og ca. 40 000 som dør hvert år i Norge rammer sorgen nærmere en halv million mennesker hvert år. Rundt ti prosent av disse utvikler alvorlige problemer som kompliserte sorgreaksjoner og/eller posttraumatiske stressreaksjoner. Blant foreldre som mister barn viser flere studier at mer enn halvparten av foreldrene sliter med helsen over tid.

Vår oppfølging kan bli bedre

Vi forstår umiddelbart hvor tungt det er for de som har mistet sine i branntragedien og Gjerdrum-raset. Samtidig er sorgen tung for etterlatte av de rundt 600 menneskene som tar sitt liv hvert år og de mange som dør ved ulykker, drap eller sykdom. Sorg er et betydelig helseproblem. Oppfølgingshjelpen er svært mangelfull.

I Danmark er det etablert et nasjonalt sorgsenter, i Norge er sorgforskning og sorgoppfølging ikke prioritert. For mange oppstår et vakuum når kriseteamet trekker seg ut etter kort tid. Det er få som følges opp når familier skal mestre hverdagen. I Norge trenger vi å etablere regionale team som over tid har kontakt med mange nok sorgrammede familier til at de får etablert bred erfaring og kompetanse.

Hvordan kan livet bli levelig igjen?

Hva kjennetegner de som etablerer et levelig liv til tross for tap av barn eller andre svært smertefulle tap? Nesten alle som mister barn eller familiemedlemmer i en alder der det ikke kan forventes, fortsetter å ha sorgen som et bakteppe når de passerer viktige merkedager og høytider. De glemmer ikke, men de lar ikke sorgen dominere hverdagen. De finner en balanse i hvor mye og når de slipper sorgen til. Sorgen gis plass på viktige merkedager og de tillater seg å reflektere og gå nær minner. Mange finner god støtte og hjelp i å være sammen med andre i samme situasjon der de opplever umiddelbar forståelse og aksept. De lærer fra hverandre og både gir og får støtte.

Etterlatte som gir klare signaler til omgivelsene om hvordan de ønsker støtte gjør det lettere for andre å hvordan de kan støtte. Det samme når de velger å være åpne med andre om hvordan de har det, Samtidig kan de snakke mindre om den døde ettersom tiden går, slik at de ikke tretter ut sine omgivelser. Sorgen blir ikke borte, men den blir mindre følbar for andre.

Livet videre må velges og prioriteres

I par som har mistet barn kan de gjensidig forplikte seg til å komme igjennom det som har skjedd. De forplikter seg til livet. De gjøre det for hverandre, for eventuelle andre barn de har, men også som en lovnad til barnet de har mistet. Dette krever overskudd å kunne styre tankene og unngå stadig å gå inn i tanker som trekker dem ned. Slik aktiv tankestyring er vanskelig når savnet og lengselen er sterk. De makter likevel tidlig å melde seg på livet igjen ved å gå tilbake til jobb (med forsiktighet), de søker sosialt samvær med andre, men uten å forvente å finne glede i dette til å begynne med. De tvinger sorgen til å ta plass i baksetet

God informasjon til familien – god kommunikasjon innen familien

Foreldre som mister barn, vet at opplevelsen av barnets død og liv best kan deles og forstås mellom de to partnerne. Vi vet også at åpen, direkte kommunikasjon om det som skjedde innad i familier er forbundet med en bedre «prognose» og at tilgang på god informasjon om hva som skjedde gir god mestring. Med tilgang til god informasjon kan mennesker ordne det som har skjedd langs en tidslinje, og skape struktur og sammenheng i sin forståelse av det som skjedde.

Vi kan påvirke vår egen sorg, men mestringen skjer ikke i et vakuum. Atle Dyregrov

Samspillet i familien er også viktig. Dersom familiemedlemmer reagerer svært ulikt krever det at f.eks. at partnere aksepterer og anerkjenner ulikheter og strekker seg for å opprettholde kommunikasjon og gjensidig støtte. Når familiens ulike stemmer høres og respekteres, også barns, bidrar dette til forståelse av hverandres reaksjoner og gjensidig støtte.

Traumet i sorgen må konfronteres

Mange dødsfall innebærer sterke traumatiske øyeblikk; som å finne den døde, selv overleve en ulykke der andre dør, få et brutalt dødsbudskap, stå ved sykesengen til en kjær person på en intensivavdeling osv.

Plagsomme fantasier hvor de ser for seg det de tror skjedde er ikke uvanlige. For at sorgen skal forløpe normalt må de få hjelp til å bearbeide det som har vært traumatisk.

God mestring betyr derfor å ta imot hjelp som gjør at en ikke går seg fast i sorgen. Her vil traumeterapeutiske metoder kunne være til uvurderlig hjelp.

Unngåelse medfører nesten alltid vansker i sorgen

Forskning har også vist at unngåelse av følelser, av samtaler, aktiviteter, steder og personer som påminner om det som skjedde eller den som en har mistet er forbundet med problemer, selv om det kortvarig reduserer emosjonell smerte. Det å aktivt konfrontere tapet og dets konsekvenser, men kunne dosere og ta pauser, er forbundet med best «prognose».

Våger en å gå nær og gi tid til å bearbeide tapet, kan det være lettere å ta pauser fra sorgen. For mange er retur til arbeid en velsignelse fordi det gir pauser i sorgen, men det krever forståelsesfulle ledere som kan tilpasse arbeidssituasjonen når nødvendig, og som skaper et ivaretagende klima på arbeidsstedet. Distraksjon i form av å se noe på tv, engasjere seg i noe annet, strikke, eller lese en bok kan bringe ned smerten til et nivå som gjør det lettere å klare hverdagen kan gi nødvendige pauser i sorgen.

Det finnes ingen oppskrift på mestring

Det finnes ingen oppskrift for hvordan livet skal mestres i etterkant, men såkalt fleksibel mestring hvor de har tilgang til ulike metoder og kan tilpasse det til egen situasjon gir god mestring. En pendling mellom å gå nær dødsfallet og bearbeide det, og gå «bort fra det», ta pauser og gjenoppta vanlig liv, hjelper dem videre.

Mange må skape en mening i det meningsløse, finne frem til hva som er viktig i livet og «tvinge seg selv» til å la de som lever få en større betydning enn den som er død. Det er smertefullt og vanskelig, men nødvendig for å skape et levelig liv. Vi kan påvirke vår egen sorg, men mestringen skjer ikke i et vakuum. Både familie, venner og arbeidskolleger, likepersonsstøtte og god faglig oppfølging bidrar til at livet kan bli bedre selv etter de verste tragedier.