Ungdommers kjønnsidentitet formes i møte med andre

– Det å gå inn i en relasjon kunne være klargjørende på godt og vondt, og tydeliggjøre hvilken identitet de hadde, sier Reidar Schei Jessen. Han har intervjuet ungdommer som er henvist til behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens. Foto: iStockphoto
– Alle ungdommene jeg intervjuet hadde tidlig i livet erfaringer med å være annerledes.

Reidar Schei Jessen har intervjuet 15 ungdommer med kjønnsinkongruens i sin doktoravhandling.

Kjønnsinkongruens er en diagnose som beskriver et manglende samsvar mellom tildelt kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet.

Medisinsk diagnose

Ungdommene Jessen intervjuet kunne streve med å føle tilhørighet, få seg venner eller generelt føle at noe skurret.

– Alle barn og unge vil nok på en eller annen måte føle seg annerledes, men jeg vil argumentere for at de jeg intervjuet strevde med en mer grunnleggende form for opplevelse av å være utenfor.

For ungdom som har blitt henvist til Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens har det å føle seg annerledes vært knyttet til kjønn, men også en mer diffus form for utenforskap.

– I puberteten og tenårene har de kanskje lest om temaet, eller om transpersoner, og forstått seg selv på en måte som gir mening.

Alle Jessen intervjuet hadde kvinnelig fødselskjønn, men har etter hvert forstått at de er mann, transmann eller noe annet enn kvinne. Ikke alle som har kjønnsinkongruens identifiserer seg med transbegrepet.

– Kjønnsinkongruens er en medisinsk diagnose, mens trans er en identitet som noen med kjønnsinkongruens identifiserer seg med, forklarer Jessen.

Kjønnsinkongruens er en medisinsk diagnose, mens trans er en identitet som noen med kjønnsinkongruens identifiserer seg med.

Trans er en betegnelse vi gir, eller en gruppetilhørighet noen føler de passer inn i. Diagnosen er det man behandler medisinsk, for eksempel med kjønnsbekreftende behandling.

– Blant de jeg intervjuet synes noen at det å være trans var veldig meningsfullt, og følte at begrepet passet dem, sier Jessen.

– Andre igjen hadde ikke noe forhold til transbegrepet, og så på kjønnsinkongruens mer som en diagnose de måtte ha for å få hjelp.

Kjønn er subjektivt

Jessen har hatt en kvalitativ tilnærming til temaet for å forstå hvordan ungdommene selv opplevde eget kjønn og kjønnsidentitet.

– Man kan alltid si at det er for lite forskning på noe, men innen dette feltet har det vært veldig lite.

Mye av den tidligere forskningen på kjønnsinkongruens blant ungdom er kvantitativ, og selv om det også er viktig, manglet det kvalitativ forskning på den lille gruppen mennesker det er snakk om, forklarer Jessen.

– Jeg synes det var ganske oppsiktsvekkende, siden temaet kjønn er veldig subjektivt. Det handler om hvordan vi opplever å føle tilhørighet, om identitet og selvfølelse.

– Det var altså veldig lite opplevelsesbasert forskning om hvordan det oppleves innenfra hos individet.

Man kan alltid si at det er for lite forskning på noe, men innen dette feltet har det vært veldig lite.

Mellom 200 og 250 barn og unge under 18 år blir hvert år henvist til den nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens, ifølge tall fra behandlingstjenesten.

– Siden 2012 har det vært en årlig mangedobling av henvisninger til behandling for kjønnsinkongruens, men kurven ser ut til å ha flatet ut de siste par årene, sier Jessen.

– Og man må huske på at det var rundt 30 personer i året som ble henvist til behandlingen frem til for rundt ti år siden, så det skal ikke mye til før det blir en mangedobling.

Avhengig av situasjoner

Jessen har intervjuet ungdommene om hvordan de opplever kjønnsinkongruens i hverdagen. I livsformintervjuer ba han dem om å beskrive gårsdagen eller siste hverdag. Slik ville han få tak i en typisk dag i deres liv og forstå konkrete erfaringer.

– Vi snakket oss gjennom gårsdagen fra morgenen av, med særlig vekt på opplevelsen av kjønn. Det ble tydelig at kjønnsinkongruens varierer gjennom dagen.

Han viser til at ungdommene for eksempel var bevisst ulike kroppsdeler i løpet av dagen, og at disse kroppsdelene i ulike situasjoner ikke passet med sånn de identifiserte seg.

Det ble tydelig at kjønnsinkongruens varierer gjennom dagen.

– De fortalte for eksempel at de brukte «binders», eller brystbinder på norsk, for å holde inn brystene. Det var et konkret eksempel på hvordan de var bevisste på det å ha bryster i visse situasjoner, men de tenkte ikke på det hele tiden.

Noe som gikk igjen hos ungdommene var at mange kunne føle seg tilfredse som menn i noen situasjoner, men andre ikke, forteller Jessen.

– For eksempel når de på treningssenteret sammenlignet seg med høye, muskuløse menn, kunne de bli bevisste at de hadde en kropp som ikke var «mandig» nok.

– Opplevelsen av kropp var noe de gikk inn og ut av i løpet av dagen.

Handler om relasjoner

I tillegg til at kjønnsinkongruens kommer til syne i kroppslige erfaringer og ulike situasjoner, handler det også om relasjoner.

Mange av ungdommene Jessen har intervjuet hadde kjent på en usikkerhet og følelse av å være annerledes som var litt uklar.

– Noen fortalte at de fikk en kjæreste som identifiserte seg som lesbisk og som så dem som kvinne. Dette kjentes feil, og da kunne det bli veldig tydelig for ungdommene jeg har snakket med at de var mann, eller noe annet enn kvinne.

For andre igjen kunne det være positivt å få en kjæreste som likte menn, nettopp fordi kjæresten så dem som det kjønnet de var.

– Det å gå inn i en relasjon kunne være klargjørende på godt og vondt, og tydeliggjøre hvilken identitet de hadde.

– Noe av det som overrasket meg mest var betydningen av seksualitet.

Ungdommene fortalte at de kunne bli mer bevisste sitt eget kjønn ved å ha sex. Sånn kunne de oppleve kroppen på en kjønnet måte, og merke hva som var riktig og ikke.

– Vi tror kjønn er en veldig privat opplevelse, og at den bare oppstår innenfra. Og ja, kjønn er en veldig personlig opplevelse og er subjektiv, men den henger også sammen med relasjonen til andre.

Kjønn i samfunnet

– Opplevelsen av utenforskap henger tett sammen med hvordan vi forstår kjønn i samfunnet, og hva som blir sett på som annerledes og rart.

Da ungdommene var barn kunne andre for eksempel kommentere at de hadde et jentenavn, fordi de var så androgyne eller hadde et «guttete» utseende, forklarer Jessen.

– I den sammenheng tenker jeg at kjønnsnormene, og de rammene og forventningene vi har, bidrar til at personer med kjønnsinkongruens faller utenfor og bidrar til et ubehag hos dem.

Jessen har funnet ut at ungdommene opplever både ytre forventinger om kjønn, og en indre kjønnsidentitet, som ikke samsvarer med kroppen. Det kan være ganske vanskelig å få alle disse ulike blikkene på en selv til å harmonere, mener han.

Opplevelsen av utenforskap henger tett sammen med hvordan vi forstår kjønn i samfunnet, og hva som blir sett på som annerledes og rart.

– Løsningen er ikke å bare ukritisk dele ut medisinsk kjønnsbekreftende behandling. Men for mange kan det absolutt være en viktig behandling som gjør at kroppen samsvarer med kjønnet man er.

– I tillegg må vi gjøre kjønn mindre relevant, vise at det er flere måter å være til på og vise at det finnes et mangfold av kropper.

For ungdommene kan det være et godt tilbud å treffe andre i samme situasjon, for eksempel gjennom organisasjoner som samler transpersoner eller personer med kjønnsinkongruens.

– Og vi må jobbe med temaet i skole og barnehage. Det handler om å reflektere over kjønn og legge til rette for at barn og unge kan utforske kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i større grad. Det tror jeg er viktig for å hjelpe folk med å håndtere kjønnsinkongruens.

Bør stille mer konkrete spørsmål

Jessen har ikke forsket på opplevelsene i møte med helsevesenet, men temaet dukket opp i intervjuene. Han mener behandlingstjenesten kan ha nytte av å stille mer konkrete spørsmål til ungdommene.

– Man er veldig opptatt av å spørre ungdommene om hva de identifiserer seg som og hvilket kjønn de hører hjemme i. Det er ganske abstrakte spørsmål.

– Vi skal selvfølgelig ta ungdommers identitet og definisjon av seg selv på alvor, men det kan være nyttig å knytte refleksjonene til konkrete erfaringer, sier Jessen.

Han mener helsevesenet i større grad kan spørre ungdom «hvordan opplever du kroppen når du er på skolen?» eller «er det ulike kroppsdeler som gjør at du kjenner ubehag?».

– Det kan være lettere å grunne spørsmål i hverdagslige situasjoner i stedet for abstrakte konsepter om identitet og fremtid.

Måtte «skifte» kjønn

Ketil Slagstad er stipendiat ved Institutt for helse og samfunn på Universitetet i Oslo, og forsker blant annet på medisinsk historie og kjønnsbekreftende behandling.

Han forklarer at leger og psykologer siden midten av 1900-tallet har forsøkt å utvikle verktøy for å finne ut hvem som kan ha nytte av hormonell og kirurgisk behandling. Det er det vi i dag kaller kjønnsbekreftende behandling.

– De diagnostiske kriteriene har vært basert på en tokjønnsmodell, der målsettingen for behandling har vært «alt-eller-ingenting», sier Slagstad.

Pasientene har altså måttet «skifte» kjønn til enten mann eller kvinne.

– For noen pasienter har dette vært treffende. Andre som kun har hatt behov for litt behandling, har tilpasset historiene sine. De visste at ellers ville de ikke få noe behandling eller tilgang til rettigheter som endring av juridisk kjønn, med mindre de presenterte en fortelling om seg selv som passet inn i den diagnostiske malen, sier Slagstad.

Må snakke med dem det gjelder

– Utfordringen er å lage helsetjenester der pasienter kan føle seg fri til å snakke om tvil og bekymringer knyttet til behandling, uten å være redd for at dette skal brukes mot dem i behandlingsavgjørelser.

Slagstad mener mistillit er ødeleggende for den terapeutiske alliansen som er nødvendig for å finne ut av hva som er riktig for den enkelte.

– Nettopp derfor er forskning som Jessens helt nødvendig. Vi må snakke med dem som føler dette på kroppen selv og se deres behov for å kunne lage gode helsetjenester.

Vi må snakke med dem som føler dette på kroppen selv og se deres behov for å kunne lage gode helsetjenester.

Forskningen bør også omfatte transpersoner som velger ikke å gjennomføre medisinsk behandling og personer som har brukt behandling, men som slutter eller senere identifiserer seg med fødselskjønnet, mener Slagstad.

– Historien viser at forskning og medisinsk praksis som regel blir bedre, når de som har skoen på trekkes med i utvikling av prosjekter og helsetjenester, enten det gjelder seksuelle minoriteter, personer med funksjonsnedsettelser eller transpersoner.