Derfor skal vi ikke kaste bøkene ut av klasserommet

Å lese en kronikk om lesing, en lang fagtekst eller novelle krever leseutholdenhet og en evne til å konsentrere seg.

Heldigvis er dette ferdigheter som kan trenes opp, på lik linje med å trene for å kunne løpe en mil sammenhengende. Men det er forskjell på utstyret man bruker for å trene. Å trene leseutholdenhet vil for eksempel fungere bedre for svært mange elever i en papirbok sammenlignet med et nettbrett, der tilgangen til utenomfaglige fristelser bare er et klikk unna.

Med jevne mellomrom dukker debatten om nettbrett versus lærebok i skolen opp. Debatten koker ofte ned til det som handler om elevenes lesekompetanse og forståelse, eller gjerne mangelen på denne. Denne gangen er spørsmålet særlig aktualisert gjennom innføringen av ny læreplan i skolen, den såkalte Fagfornyelsen, og Gaute Brochmanns bok De digitale prøvekaninene som ble utgitt tidligere i høst. Brochmann deltok på en av debattene som Universitetet i Sørøst-Norge arrangerte i forbindelse med Forskningsdagene 2020.

Konklusjonen i debatten synes både banal og enkel: Å lese på brett eller i en bok er ikke det samme, de fyller forskjellige funksjoner. Og derfor må disse lesemediene få lov til å eksistere sammen i klasserommet.

Lesing er en grunnleggende ferdighet som ifølge Fagfornyelsen skal integreres i opplæringen i alle fag.

Å være bevisst på forskjellene mellom digital og papirbasert lesing må være en del av lærerens faglige, digitale og didaktiske kompetanse. Det kan ikke tas for gitt at elever som er såkalte digitalt innfødte, automatisk utvikler seg til å bli gode digitale lesere, selv om disse mer eller mindre er født med nettbrettet i hånda.

Årsakene til dette er mange, men her er noen sentrale:

1. Å lese digitalt stiller blant annet høyere krav til at leseren er målrettet i selve leseaktiviteten. For eksempel griper vi ofte til digitale tekster når vi skal løse et problem. Å finne frem til informasjon i et digital tekstunivers som er flytende, dynamisk og uten fastsatte grenser, kan være utfordrende for både elever og alle oss andre. Når dette tekstuniverset i tillegg byr på ubegrenset tilgang på informasjon, vil kravet om en aktiv lesetilnærming være avgjørende for å tilegne seg kunnskap.

2. Elever trenger også hjelp til å skille mellom privat lesing og skolelesing på digitale enheter, men det kan være en utfordring for elevene på de digitale enhetene.

Her er det viktig å vurdere hva slags hovedfunksjon de ulike mediene har. En bok sin hovedfunksjon vil være å bli lest.

De digitale enhetene derimot, kan ifølge professor Thomas Hylland-Eriksen brukes til det meste: underholdning, bestilling av mat, klær, reiser, kommunikasjon, produksjon, skriving og lesing – for å nevne noe.

Utfordringen for elevene blir dermed å skifte mellom ulike bruksområder på sine digitale enheter og sette tydelige skiller mellom «skolsk» bruk og privat bruk. Dette poenget henger i stor grad sammen med det neste poenget:

3. Elevenes lesevaner på sosiale medier kan påvirke deres evne til å lese i dybden. Ifølge forskerne Annisette og Lafreniere leses digitale tekster mer overflatisk, som en følge av elevenes vaner med digitale og sosiale medier. En generell, overflatisk lesetilnærming kan dermed føre til at evnen til å konsentrere og fordype seg i en tekst blir utfordrende.

I en kvalitativ studie av hvordan elevene brukte internett i sine oppgaverelaterte leseprosesser fant jeg at elevene hadde lite kjennskap til ulike måter å tilpasse lesingen sin på. Det vil si at strategiene de hadde for å lese digitalt, var mangelfulle eller bar preg av en overflatisk lesetilnærming. Ikke ulikt slik mange av oss leser en nyhetsoppdatering på sosiale medier: Hyppig scrolling og svært raske overganger mellom bilder og tekst.

Elevenes digitale lesetilnærming i den aktuelle studien kan beskrives som hyperaktiv.

Det kan altså virke som at jo mer elever bruker digitale enheter til overflatiske lesing av tekst, jo mindre vil de være i stand til å bruke de samme enhetene til for eksempel leseforståelse og dyplesing.

«Jo flere lesestrategier jeg kjente til, jo lettere ble det å lese digitalt». Dette sitatet er hentet fra forskningen til danske Natalia Auer (2015). Hun fant blant annet ut at digital lesing kan fremme refleksjon dersom elevene blir lært opp til og tar i bruk andre lesestrategier enn når de leser på papir.

Debatten er ofte preget av en retorikk, der nettbrettet blir stående som «syndebukken» for elevers mangelfulle dybdelæring, mens læreboka stemples som umoderne og begrensende for å oppnå læreplanens mål om kritiske, kreative og problemløsende elever. Denne polariseringen av debatten bør etter min mening skrinlegges.

Det må være plass for både papirbasert og digital lesing i skolen. God lesekompetanse handler om å kunne skifte mellom ulike måter å lese på – avhengig av hva som er formålet med lesingen.

Det handler også om å trene leseutholdenhet slik at man som leser ikke bare holder ut på de korte distansene. Nøkkelen er variasjon. Du blir ikke god på å lese Ibsen, Shakar eller fagtekster ved kun å lese nyhetsoppdateringer på sosiale medier. Man blir heller ikke særlig god på problemløsning ved å bare bruke boka.

Det viktige arbeidet for foresatte, elever, lærere og skoleforskere må derfor være å få mer innsikt om når, hvor og for hvem fordelene fra digital og papirbasert lesing gjelder.