Folkehelse og livsmestring – og elevenes følelser

Fagfornyelsens tema folkehelse og livsmestring sier noe om dette. Her heter det: «[…] å kunne håndtere tanker, følelser og relasjoner hører også hjemme under dette temaet».

For elever vil det være stor forskjell på det å lære om følelser og det å tilegne seg evnen til selv å håndtere de følelsene som kommer. Dette kan være spesielt viktig i de situasjonene som er mest belastende for dem. Slik jeg leser planen for fagfornyelsen, må temaet livsmestring mest ha å gjøre med det å hanskes med egne opplevelser. Hvis dette er riktig, stiller det store krav til lærere.

Mitt inntrykk er at faglitteraturen på dette området særlig konsentrerer seg rundt fire hovedalternativer for å hjelpe elever som sliter mye med vonde følelser: 1. Læreren kan tilrettelegge for at elevene skal erfare gode følelser på skolen. Det vil være en form for anerkjennende pedagogikk. Her tror jeg læreren har stor betydning også som emosjonell modell. 2. Læreren kan lytte til elevene og snakke med dem om hendelser som har skjedd, og om hvordan det opplevdes for dem, og gi råd om hvordan det kan bearbeides etterpå. 3. Et mer indirekte alternativ kan være at elevene og læreren går turer i skog og mark der vekten legges på våkenhet for det en ser, hører og lukter der og da. Altså verken naturfag eller kroppsøving, men tilstedeværelse overfor det som dukker opp for en. 4. En fjerde mulighet er å nærme seg bearbeiding av følelser på en direkte kroppslig måte. Litteraturen om yoga og mindfulness tilbyr mange øvelser som kan brukes til dette formålet.

Det finnes mye litteratur om dette temaet, og lenger bak i denne utgaven av Spesialpedagogikk har jeg skrevet en bokomtale om en slik bok. Det var denne boka som ga meg inspirasjon til å skrive denne lille teksten.

Bruk av kropp og bevegelse har den fordel at en da også kan nå de mange elever som er mindre vant til å uttrykke seg muntlig når noe er vanskelig. En annen mindre gruppe, som man kanskje ikke umiddelbart tenker på når det gjelder dette, er elever som er utpreget verbale. Her kan det muntlige lett bidra til distanse fra det som er opplevd og nå føles. For disse elevene kan det kjennes mer virkelig og nært når også kropp og åndedrett engasjeres.