Foreldrene som ville bytte ut en homofil lærer

I et klasserom er det mange forventninger, motstridende holdninger og verdier og fordommer som krysser rommet. De kan ha bakgrunn i majoritetens etablerte normer eller oppstå på tvers av de samme normene. Utgangspunktet kan også være fordommer mot og stereotype holdninger til grupper i samfunnet. Det kan være vrengebilder av grupper med trygge maktposisjoner i klasserommet, men det vanlige er at fordommer rammer dem som står lavere på den sosiale rangstigen. Med tanke på tiden elevene tilbringer i skolen, og den påvirkningskraften som skolen har, er det forståelig at foreldre med et sterkt avvikende syn i forhold til skolens etablerte syn på de samme problemstillingene kan oppfatte seg som særlig sårbare i skolen.

En sikkerhetsventil

Muligheten for fritak fra undervisning kan fungere som en sikkerhetsventil for (de religiøse og ikke-­religiøse) minoritetene i samfunnet, slik at majoriteten fremdeles skal kunne holde frem med å undervise i tråd med skolens tradisjoner eller praksiser, uten at dette skal bli en for stor belastning for «de andre». Fritak kan også gis med bakgrunn i ikke-­religiøse livssyn og filosofisk overbevisning. Samtidig innebærer denne sikkerhetsventilen for minoritetene i praksis et majoritetsvern, ettersom majoriteten gjennom denne ordningen kan fortsette sin egen praksis og tradisjon uten å måtte ta hensyn til mangfoldet i skolen.

Fritaksretten skal ivareta foreldrenes rett til å oppdra sine barn i tråd med sin religion, sitt livssyn eller sin filosofiske overbevisning, noe som er forankret i Norges menneskerettslige forpliktelser. Men fritaksretten kan innebære at minoriteter opplever en forventning om at hvis de opplever skolens praksis eller lære som problematisk, kan de jo bare forlate klasserommet. De vil ikke miste noen undervisning, ettersom de har krav på å få tilsvarende undervisning gjennom egne opplegg utenfor klassen. Fritaksretten kan med andre ord virke ekskluderende for de som benytter seg av den, samtidig som den kan være en viktig beskyttelse for både minoritet og majoritet.

Videre er det et moment at retten til fritak i seg selv kan skape fordommer. Ofte skal det ikke mere til enn at det i hele tatt blir søkt om fritak i tråd med fritaksretten.

Utgangspunkt for artikkelen

Følgende sitat er fra en klagesak som en forelder rettet mot en skole i Rogaland:

[Jeg] [ø]nsker å få frem at det er konfliktfylt for barn som læres hjemme at homofili ikke trenger å være den endelige løsningen, på skolen møter en lærer som lever homofilt, og elev ønsker å like og respektere læreren for den han er (Lomsdalen, 2019, s. XXXVIII).

I denne artikkelen skal vi se på hvordan fritaksparagrafen i opplæringsloven, paragraf 2­3a, ble anvendt i denne klagesaken til statsforvalteren i Rogaland. Jeg vil se på hvordan fritaksretten ble forsøkt brukt, hva problemstillingen var, hvorfor denne saken er særlig interessant, og hvorfor fritaksrettens utforming tilsier at fritak ikke kan innvilges. i slike saker Videre forsøker jeg å sette saken inn i en større sammenheng i skolens virksomhet. Dette skjer blant annet gjennom å drøfte ulike sider ved en situasjon der foreldre, samfunn og skole har ulikt verdisyn. I denne saken har et foreldrepar opplevd det som problematisk at deres barn skal lære om homofili og seksuelt mangfold. For foreldrene blir problemet enda større når faglæreren selv er homofil (Lomsdalen, 2019, s. 88–91).

Slik fungerer fritaksretten

Fritaksretten i grunnskolen gir foreldre, og elever over 15 år, en mulighet til å la en elev få slippe å delta i opplæringsaktiviteter i skolen «som dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av ein annan religion eller tilslutning til eit anna livssyn, eller som dei på same grunnlag opplever som støytande eller krenkjande» (Opplæringslova, 1998, §2 ­3a). Fritaksretten er begrenset gjennom et krav om at den ikke kan frita elevene for opplæring i kunnskapsmålene i skolen. Det er mulig å få fritak for særskilte undervisningsaktiviteter, men eleven må få den samme opplæringen gjennom et alternativt undervisnings­ opplegg (Lomsdalen, 2019, s. 2–4). Fritaksretten i skolen er innført for å balansere ordningen med en fellesskole med et obligatorisk religionsfag mot hensynet til religiøse minoriteters behov. Selv om dette var utgangspunktet for fritaksretten, gjelder fritaksretten i sin nåværende form i hele grunnskolen. Samtidig er den innført fordi vi skal ivareta elevenes og foreldrenes rettigheter ut fra Norges menneskerettslige forpliktelser med bakgrunn i de erklæringer, konvensjoner og tilleggsprotokoller Norge har undertegnet (Europarådet, 1952 artikkel 2; von der Lippe, 2017, s. 88–91; 2018, s. 146; 2019, s. 131).

Gitt at skolen tar foreldrenes fritaksmelding til følge, må det utarbeides et alternativt opplegg slik at eleven kan nå de samme læreplanmålene som de andre elevene. Hvis skolen ønsker å avvise fritaksmeldingen, må det fattes et enkeltvedtak som forklarer bakgrunnen for avgjørelsen (Lippe, 2018, s. 146). Om foreldrene velger å ikke godta avslaget, kan det påklages i tråd med ordinær klagegang for enkeltvedtak. En slik klagegang går ut på at når enkeltvedtaket er fattet, så kan det påklages av de som vedtaket omfatter, inkludert foresatte til den det gjelder. Dette påklages først til skolen og skoleeier. Ved avslag kan saken klages videre til statsforvalterne. I noen tilfeller, som i den gjeldende saken, så har også kommunen et eget klageorgan som kommer inn etter at den har vært hos skolen og skoleeier, og før klagen eventuelt oversendes til statsforvalteren (Forvaltningsloven, 1967, §2 8).

Foreldrene som ønsket å bytte ut en homofil lærer

Saken vi her tar for oss, utspilte seg i tidsrommet 2014 til 2015. Den fikk på den tiden noen medieoppslag, også i riksaviser. Klagen til statsforvalteren var resultatet av en lengre prosess hvor en foresatt ikke ønsket at en gitt homofil lærer skulle undervise deres barn om temaer som homofili og surrogati i ulike fag. Fritaksmeldingen gikk i utgangspunktet på at forelderen ikke ønsket at barnet skulle få undervisning om disse temaene på skolen, men i løpet av saksgangen utviklet fritaksønsket seg videre. Det blir etter hvert viktig for forelderen at undervisningen om disse temaene i hvert fall ikke skulle bli gitt av klassens faglærer, som er homofil, og som har fått barn gjennom surrogati. Sakens implikasjoner for læreres jobbsikkerhet og arbeidsmiljø, elevers inkludering i gruppemiljøet og læreres metodefrihet i undervisningen gjør saken særlig interessant. Endringene i krav fra foreldrene fremstår som et strategisk valg av fremgangsmåte etter at foresatt først fikk avslag på et generelt fritaksønske for disse temaene. For ut fra regelverket er det ingen mulighet til å gi fritak for emner som er begrunnet i fagenes læreplaner, og skolen fattet dermed et enkeltvedtak om å gi avslag på fritaksønsket (Lomsdalen, 2019, s. 88). Dette skjedde etter at man i lengre tid hadde forsøkt å lappe sammen en ramme rundt undervisningen som ville være tilfredsstillende for skole, lærer, foresatte og elev. Dette vedtaket ble senere stadfestet av både kommunens klageorgan og av statsforvalteren (Lomsdalen, 2019, s. 90).

Den aktuelle klagesaken

Sakens utgangspunkt er at foresatte henvendte seg til kontaktlærer med bakgrunn i at ukens norsklekse ble oppfattet som problematisk − den handlet om homofili. Dette var problematisk for den foresatte, fordi vedkommende var «mot at homofili fremstilles som en ok og normal måte å leve på», med bakgrunn i foresattes kristne livssyn. Forelderen sammenlignet videre det å være homofil med å stjele og å lyve. For den foresatte innebar dette at eleven måtte tas ut av undervisningen når dette var et tema, uansett fag. Skolen ved rektor besvarte henvendelsen med en henvisning til fritaksretten og med beskjed om at det ikke er mulig å gi fritak for kunnskapsinnhold i fag. Rektor skrev også at dette var sjekket med statsforvalteren, som hadde bekreftet vurderingen.

Problemstillingen lå død til noe lenger ut i samme skoleår, hvor den samme forelderen sendte en klage etter gjennomføring av undervisningsopplegget Uke 6, hvor læreren og hans familie var med i en video om familiekonstellasjoner (Lomsdalen, 2019, s. 88–89). Dette resulterte i et møte hvor det ble protestert mot at temaet skulle komme opp igjen i religionsfaget senere samme skoleår, men hvor rektor understrekte sin tillit til faglæreren. Kanskje mer allment interessant er at den foresatte på møtet fremmet følgende krav til faglærerens praksis i klasserommet:

• at han ikke skulle bruke sin rolle til å påvirke elevene i deres syn på homofili eller likekjønnet ekteskap
• at han ikke skulle dra elever inn i debatter om surrogati
• at han skulle være nøytral når han underviste lærebøkenes fremstilling av homofili
• at han skulle orientere foreldre når temaet skulle tas opp, eller når det skulle vises filmer
• at han ikke skulle «stille kristne elever spørsmål som rokker ved eller får dem til å bli forvirret i deres forhold til deres tro på Gud eller Bibelen»

Med tanke på at rektor ikke hadde mulighet til å etter­ komme foresattes ønsker, ble det etter samtalen sendt en fritaksmelding etter paragraf 2­3a, hvor foresatte fremmet et ønske om selv å undervise om de gitte temaene hjemme. I avslaget på dette fritaksønsket formidlet skolen at de ikke kunne love at spesifikke temaer ikke skal undervises eller diskuteres, og at de ikke kunne sette grenser for hva elevene kan spørres om eller få svar på i undervisningen. Som en følge av dette ønsket foresatte å bytte lærer og ville ha opplysninger om sine rettigheter når det gjaldt valg av lærer for sitt barn. Den foresatte stilte også spørsmål ved at det ikke var noen påvirkningsmulighet for å kunne beskytte sine barn mot det den foresatte omtalte som «antikristent innhold» i lærebøkene. Dette ble eksemplifisert med lærebøker som formidlet at homofili og vennesex var normalt. Forelderen ville også være med på å bestemme hvilke diskusjoner hennes barn kunne delta i, og lurte videre på om hun som forelder kunne være til stede i klasserommet når det skulle diskuteres eller snakkes om surrogati (Lomsdalen, 2019, s. 90–91). Dette ble avslått fra skolens side.

Endrede normer og verdier i samfunnet

På mange måter er utgangspunktet for denne saken end­ rede verdier og holdninger i samfunnet. Atferd, samliv og familiekonstellasjoner som tidligere ikke ville vært akseptable for de fleste, har nå blitt generelt akseptert. Det kan argumenteres for at sekulariseringen har bidratt til denne endringen. Denne uenigheten om verdier er et gjennomgående trekk for foreldre som oppgir kristen tilhørighet i klagesakene som ble gjennomgått i datamaterialet hentet ut fra statsforvalterne.

Saken fra Rogaland er ikke den eneste saken blant klagesakene til statsforvalteren som forteller en historie om endrede normer og verdier i Norge i forbindelse med at samfunnet er blitt mer sekulært. Mange av sakene som blir påklaget til statsforvaltersembetene, viser at standpunkter som tidligere kunne sies å være en del av den allmenne oppfatningen, ikke lenger er det. Blant disse eksemplene finner vi for eksempel saker som har sitt opphav i en motstand mot at kristendommen læres bort i skolen som «nok en religion», i motsetning til skolens tidligere konfesjonelle kristendomsundervisning (Lomsdalen, 2019, s. 58). Tidvis oppfattes samfunnsendringene som så utfordrende at foresatte ønsker å gjennomføre delvis hjemmeundervisning for å unngå skolens undervisning om temaer de oppfatter som problematiske. Delvis hjemmeundervisning er ikke uproblematisk for skolene, og Utdanningsdirektoratet er tydelig på at det er opp til skolene om de ønsker å akseptere dette (Utdanningsdirektoratet, 2013).

Rettigheter, etikk og gruppebaserte fordommer

Saken vi her har beskrevet, løfter viktige spørsmål knyttet til fordommer, holdninger, verdier og skolens rolle som underviser og holdningsdanner. Forholdet mellom foreldrenes rett til å styre egne barns opplæring, barnas selvstendige rettigheter og fellesskapets behov må balanseres mot barnas mulighet til å være en del av klasse­ og skolefellesskapet. Like fullt viser dette hvordan et tema som skolen nok ikke ser som kontroversielt, kan oppleves som kontroversielt blant enkeltfamilier, i enkeltsamfunn eller kanskje til og med for enkeltelever.

Utgangspunktet for norsk skole er at foreldrene samarbeider med skolen om sitt barns oppdragelse og opp­ læring, men at undervisningen skal skje i samsvar med de fagplanene og formålsdokumentene som til enhver tid gjelder for den norske skolen. Dette innebærer at skolen i utgangspunktet skal balansere mellom statens syn på hva undervisningen skal bestå av, lærerens profesjonelle skjønn og synspunktene til elevenes foreldre.

Dersom ønskene som de foresatte fremmet i denne saken, ble tatt til følge, ville det innebære at enkeltforeldre hadde veto når det gjaldt hvilke tema skolens undervisning skal dekke, og måten det skal undervises på. Dessuten ville nok disse kravene i mange tilfeller stå i strid med hverandre. Det ville også være svært problematisk for lærerstanden om foreldrenes ønsker om lærerbytte i saker som denne skulle tas til følge, ikke bare på grunn av de praktiske konsekvensene, men fordi det ville være i strid med arbeidstakerens rett til å ikke bli diskriminert på grunn av sin gruppetilhørighet.

Selv om fritaksordningen er en viktig sikkerhetsventil for de situasjonene hvor fellesskapet ikke klarer å tilrettelegge for skolens mangfold gjennom den ordinære undervisningen, så viser saken også behovet for videre forskning på hvorvidt dagens fritaksordning kan sies å være et gode for elever som på denne måten blir skilt ut fra fellesskapet og følger separate opplegg innenfor enkelte temaer.

Til slutt må vi ikke glemme at fritaksretten og praktiseringen av denne kan være det som avgjør om en elev blir værende i fellesskolen eller ikke. Dette må skolen alltid ha in mente når den møter elever fra familier med andre verdier, holdninger og prioriteringer enn det fellesskapet har etablert som de gjeldende verdiene.