Forsker på robotteknologi i klasserommet

Kan en robot fungere som stedfortreder i klasserommet for langtidssyke og isolerte skoleelever? Dette undersøker CEDIC-forskerne Lars E. F. Johannessen, Erik Børve Rasmussen og Marit Haldar. De publiserte nylig en forskningsartikkel i det anerkjente tidsskriftet Oxford Review of Education, hvor de skriver om fordeler og ulemper med bruken av et slikt teknisk hjelpemiddel.

Robot på skolebenken

Mellom 2018 og 2021 har de intervjuet 159 barn, foreldre, produsenter og lærere om erfaringene med bruk av en såkalt AV1-robot. Dette er en robot som hadde kommet på markedet i 2016, utviklet av det norske startup-selskapet No Isolation.

Bruken viste seg å variere stort rundt om i landet, forteller sosiolog og postdoktor Lars E. F. Johannessen. Da han begynte med forskningsprosjektet, intervjuet han barn som var hjemme fra skolen på grunn av sykdommer som kreft eller kronisk utmattelsessyndrom – i alt fra barnehagealder, til videregående skole.

I tillegg utvidet han undersøkelsen til å intervjue også lærere og andre som har noe å si for hvorvidt og hvordan roboten brukes:

– I utgangspunktet hadde jeg sett for meg å intervjue barna og produsenten. Men i samtalene ble jeg bevisst en rekke utfordringer og praktiske problemer som berørte en større omgangskrets. Vi tenkte at dette måtte vi lære mer om.

AV1-roboten er et teknisk hjelpemiddel utviklet for isolerte og hjemmeværende skolebarn. I motsetning til for eksempel hjemmeundervisning, opptar denne hvite roboten en fysisk plass i klasserommet. Den må plasseres et sted, kan sitte ved siden av en klassekamerat eller bli båret med medelevene ut i friminuttet.

– Barnet følger den hjemmefra gjennom mobilen eller nettbrettet sitt. Der hører barnet medelevene, kan «rekke opp hånda» ved bruk av lys, eller rotere hodet til roboten. Flere intervjuede fikk et stort utbytte av roboten som de opplevde som mindre stigmatiserende enn andre tekniske hjelpemidler, og som de opplevde at motvirket følelsen av isolasjon og ensomhet.

Når det gjelder lærerens forhold til teknologiske hjelpemidler i klasserommet, tror jeg pandemien har medført en kompetanseheving. Kompetanse og positivitet i møte med ny teknologi, henger ofte sammen – Lars E. F. Johannessen

Andre intervjuede trakk frem noen utfordringer med roboten:

– Det er en teknologi som brukes to steder på én gang. Man tenker at det er barnets robot, men samtidig står roboten i klasserommet. Da blir det essensielt at de som befinner seg i klasserommet håndterer den på riktig måte, men også er positivt innstilt til den.

Spørsmål som hvor den skal plasseres, dukker opp. Men også hvem som er ansvarlig for å transportere den fra et sted til et annet, eller sørge for at den er ladet opp.

– Tusenvis av slike små praktiske utfordringer viser seg å spille inn, som man kanskje ikke har sett for seg på forhånd, ifølge Johannessen.

Trenger et sosialt nettverk

Forskerne ble bevisst betydningen av «nettverket» rundt roboten – og her er det snakk om nettverket i flere betydninger av ordet, både rent teknisk og sosialt. For eksempel kan noen barn være avhengig av å allerede ha klassekamerater som de kjenner og kan kontakte gjennom roboten.

De som er så alvorlig syke at de ikke har opprettet seg sosiale bånd til medelevene sine, kan naturligvis derfor ha vanskeligheter med å delta sosialt i klasserommet. Andre spørsmål handler om det er god nok internettforbindelse i klasserommet, eller om det finnes lovgivning som kommer i konflikt med bruken.

– Ofte tenker vi på teknologi som enkeltstående dingser, og at så lenge teknologien er velfungerende og korrekt, så fungerer den. Men det må være et samspill mellom teknologien og nettverket rundt. Spesielt i en kontekst som skolen, som er underlagt et byråkrati, juss, politikk og tradisjoner. For ikke å snakke om komplekse sosiale rollerelasjoner mellom elever, lærere, foreldre og rektorer.

Forandrer dynamikken i klasserommet

At en robot filmer og sender undervisningen hjem til eleven, kan endre dynamikken mellom lærer, foreldre og elever. Det oppstår en enveiskommunikasjon hvor eleven ser alt, men ingen ser eleven. Dette har Johannessen begynt å studere nærmere i senere forskning.

– Roboten overfører lyd og bilde hjem til elevene, så noen «solide grenser» i form av for eksempel tykke vegger, lite innsyn eller full autonomi for læreren, kan brytes ned. Det kan oppstå en potensiell interessekonflikt mellom lærere og foreldre, og utfordrer lærerens kontroll over klasserommet.

Dette kan medføre utfordringer knyttet til personvern, opplevelsen av overvåkning, og samtidig utfordre lærerens forståelse av kontroll og kommunikasjon med klasserommet.

Et aktuelt spørsmål er hvorvidt denne skepsisen har forandret seg etter to år med pandemi – hvor hjemmeundervisning og teknologiske verktøy har vært en integrert del av skolehverdagen? Har vi blitt mindre redde for å ta i bruk ny teknologi i klasserommet nå, enn vi var før pandemien?

– Når det gjelder lærerens forhold til teknologiske hjelpemidler i klasserommet, tror jeg pandemien har medført en kompetanseheving. Kompetanse og positivitet i møte med ny teknologi, henger ofte sammen. Samtidig kan man antyde tegn til en viss teknologi-trøtthet generelt i befolkningen. Hybridundervisningen har for eksempel fått et dårlig rykte. Dersom noen ønsker å unngå hybride løsninger i undervisningen, kan dette potensielt påvirke bruken av AV1-roboten, forteller Johannessen.

Samtidig vektlegger han nettopp særbehovet denne robotteknologien møter, ved å kunne hjelpe barn som allerede befinner seg i en sårbar situasjon. Dette skiller den fra andre tekniske hjelpemidler. For mange av de intervjuede barna som måtte være hjemme fra skolen, var dette verktøyet et kjærkomment tilbud.

En intervjuet mor sa for eksempel at roboten hjalp sønnen hennes til å føle at han «ikke var helt alene i verden», og andre påpekte at roboten gjorde overgangen tilbake til skolen enklere for de som ble friskere.