Forskere fant ut at skjermbruken hadde nesten samme negative påvirkning på de unges livskvalitet som det poteter hadde - altså nesten ingenting

Den 17. juni kunne vi i Aftenposten lese professor Annika Melinders bekymring over barns skjermbruk. Hun beskriver at hun i 2017 var tilbake i BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) for første gang på 17 år, og hvordan hun ble overveldet over lidelsesuttrykket til barna hun møtte.

Hun skriver at barna kunne ha «…lidelsesuttrykk forenlig med autismespekterforstyrrelser, adferdsforstyrrelser, tilknytningsforstyrrelser og med flytende angst».

Hun baserer bekymringen på en anekdote om at hun har opplevd en endring i diagnosebildet i løpet av disse 17 årene hun har vært ute av BUP, uten å reflektere over at denne endringen kan skyldes andre årsaker enn skjermbruk. Melinder skriver «jeg lurer på» og «kan det ha seg slik», men det ser ut til at hun svarer på sin egen undring ved å finne forskning som bekrefter hennes egen «gryende uro».

Blir det ikke litt for enkelt å legge all skylden på skjermbruk?

Ingen endring i ticssymptomer

Melinder bruker pandemien som eksempel på hvor skadelig skjermbruken er. I denne sammenhengen kommer hun med påstanden om at «økt bruk av sosiale medier under pandemien kan ha resultert i blant annet flere ticslignende tilstander hos tenåringsjenter» og henviser til en studie fra 2021.

Det hun ikke skriver er at alle deltakerne i studien allerede hadde en historie med tics fra før. Hun tar heller ikke med i betraktningen at studien viser at denne økningen kan skyldes flere faktorer. Som blant annet den helt spesielle situasjonen under pandemien, med en uvanlig hjemmesituasjon og følelsesmessige reaksjoner knyttet til nedstengningen av samfunnet.

Studien konkluderer også med at det trengs mer kunnskap. Den kunnskapen kom nå i år, og viste at man ikke finner noen signifikant endring i ticssymptomer verken før eller under pandemien.

Forskjell på sammenheng og årsakssammenheng

Faktagrunnlaget som Melinder baserer seg på handler altså om korrelasjoner knyttet til skjermbruk. Korrelasjoner vil si at man finner en sammenheng mellom to målbare størrelser, uten at det nødvendigvis er en årsakssammenheng (det man på fagspråk kaller kausalitet).

Det kan være risikosport å trekke konklusjoner basert på korrelasjoner når det gjelder skjermbruk, nettopp fordi nesten alle har en skjerm. En studie fra Oxford i 2019 så på sammenhengen mellom de unges livskvalitet og skjermbruk. Ved å utelukkende se på korrelasjoner mellom unges livskvalitet og faktorer som for eksempel mobbing, røyking og søvnmangel fant de at skjermbruken hadde nesten samme negative påvirkning på de unges livskvalitet som det poteter hadde - altså nesten ingenting.

Bruk av briller hadde for eksempel en mer negativ påvirkning på de unges livskvalitet enn det skjermbruk hadde. Det betyr ikke at det ikke eksisterer en årsakssammenheng, men det betyr heller ikke at det gjør det.

De samme forskerne gjennomgikk i 2021 en undersøkelse som hadde pågått over 30 år med over 400.000 britiske og amerikanske ungdommer. Forskerne fant ikke bevis for en sammenheng mellom teknologibruk og psykisk helse.

Folkehelseinstituttet: Vanskelig å konkludere

Melinder trekker frem Folkehelseinstituttets gjennomgang av studier om foreldres skjermbruk i samspill med egne barn. Det er riktig at flere av studiene finner negative konsekvenser for samspillet med barn, foreldres respons og oppmerksomhet, samt barnets følelsesuttrykk.

Noe de ville funnet i tilsvarende situasjoner der barnet ignoreres. Problemet er at de ikke kunne konkludere, slik som Melinder hevder at de gjør. Folkehelseinstituttet påpeker at de har «..begrenset tillit til mye av dokumentasjonen», og at de ikke kan «…utelate at det finnes bakenforliggende faktorer som påvirker både bruken av mobile skjermer og barnets atferd og utvikling – slik som foreldres generelle stil overfor barnet».

De kan heller ikke si noe om hvordan barnet påvirkes over tid, eller hvordan skjermen påvirker tilknytning og emosjonell og kognitiv utvikling hos barnet.

Er skjerm og mellommenneskelig kontakt motsetninger?

Melinder avslutter sin kronikk med en påstand om at IT-folk i Silicon Valley ikke vil gi skjermer til sine egne barn. Dette er et velkjent argument som trenger nyansering. Det er riktig at noen av disse IT-folkene velger å sende barna sine på Steinerskoler, men hvor mange dette dreier seg om sies det ingenting om i artiklene.

Med tanke på mengden av mennesker som jobber i IT-relaterte bedrifter i Silicon Valley, ville det vært rart om det ikke var tilfelle at noen sendte barna sine på disse privatskolene. Det betyr derimot ikke at disse foreldrene har kompetanse på teknologi og læring. Man finner helsepersonell i antivaks-miljøene, og med Melinders logikk bør vi da føle «gryende uro» for vaksiner også?

Ikke så mørkt som det ser ut

Melinder setter skjerm og mellommenneskelig kontakt opp mot hverandre som to motsetninger. Det er litt spesielt når vi etter nedstengingen av samfunnet kunne se hvordan teknologi nettopp ble tatt i bruk for å kunne opprettholde mellommenneskelig kontakt.

Det er uten tvil også negative sider og utfordringer med teknologi som bør tas på alvor. Og det er heller ikke slik at man må velge mellom skjerm eller fysisk aktivitet og møter ansikt-til-ansikt. En god balanse er det beste, som med alt annet. Og ser man på forskningen på barn og unge og teknologi så ser det ikke så mørkt ut som man kanskje kan få inntrykk av.

En helt fersk studie med blant annet forskere fra Universitet i Oslo viser at norske barn rapporterer høyere tilfredshet med livet enn andre barn i Europa, samtidig som at de også bruker mer tid foran skjermen. Kanskje kan det dempe Melinders «gryende uro»?