Helt ærlig! Demokrati- og medborgerskapsundervisningens muligheter og utfordringer

Det finnes ingen enkel vei fra læreplanens teoretiske idealer til elevers læring. Når fagfornyelsen har lagt spesiell vekt på demokrati og medborgerskap, så har temaet også fått mer oppmerksomhet blant både forskere, pedagoger og fagdidaktikere. Sentrale spørsmål som blir reist og diskutert, er hva fagfornyelsen faktisk sier om demokrati- og medborgerskapsopplæringen, i hvilken grad og hvordan nye læreverk tilrettelegger for denne læringen, og ikke minst hvordan norske elever og lærere forstår begrepene demokrati og medborgerskap. Svarene på disse spørsmålene vil få konsekvenser for skolens undervisning.

For lærerne er ofte det mest interessante spørsmålet hvordan man helt konkret kan legge opp undervisningen for å imøtekomme fagfornyelsens krav, forskning på feltet og elevgruppen man har foran seg. I denne artikkelen skal vi se på både hva læreplanene og forskningen sier (og ikke sier), og på hvilke utfordringer dette gir. I arbeidet med forskningsprosjektet DEMOCIT (Demokrati, læring og mobilisering for unge medborgere) ved OsloMet og i evalueringen av et pilotprosjekt fra Redd Barna har vi sett flere ulike måter å nærme seg disse problemstillingene på. Med dette som utgangspunkt skal vi her diskutere et helt konkret forslag til hvordan man som lærer kan arbeide med demokrati og medborgerskap i undervisningen.

Uklarheter og klarheter i fagfornyelsen

Det hersker enighet innenfor både nasjonal og internasjonal fagdidaktikk om at opplæring i demokrati og medborgerskap må skje i form av undervisning om, for og gjennom demokratiet (Arthur & Wright, 2001; Stray, 2011; Børhaug, 2017, 2018; Biseth, 2014; Lorentzen & Røthing, 2017). Opplæring om demokratiet handler gjerne om samfunnets institusjoner, valgsystem og politiske partier. Opplæring for demokratiet dreier seg om kritisk tenkning og holdningsskapende arbeid knyttet til demokrati som styreform. Mens opplæringen gjennom demokratiet er å gi elevene erfaring med demokrati i praksis og kan dreie seg om medborgerskapsarbeid som for eksempel elevrådsarbeid, skolevalg, deltagelse i debatter, å skrive leserinnlegg med mer. Det finnes ikke vanntette skott mellom disse kategoriene, de vil oftest bygge på hverandre og gli over i hverandre.

Selv om det fremkommer tydelig av læreplanen at «Skolen skal stimulere elevene til å bli aktive medborgere, og gi dem kompetanse til å delta i videreutviklingen av demokratiet i Norge», og at «opplæringen skal skje på en slik måte at elevene skal ha reell påvirkning i saker som angår dem», er det likevel ikke umiddelbart enkelt å lese ut av fagfornyelsen hvilket innhold og hvilken ideologisk retning de ulike tilnærmingsmåtene «om», «for» og «gjennom» skal ha. Utdanner vi for eksempel elevene i et fellesskapsorientert demokratiperspektiv eller i et individualistisk demokratiperspektiv? Skal man søke enighet og konsensus, eller er det toleranse for uenigheter man søker? Utdanner vi medborgere som skal forvalte lover og regler, eller skal de stille kritiske spørsmål til de bestående samfunnsstrukturer? Skal innholdet legge vekt på elevens liv i skolen, eller er det viktigste å knytte innholdet til de demokratiske institusjonene ute i det samfunnet elevene lever og skal leve i?

Stray og Sætra følger tendensen i de siste årenes nye læreplaner når de argumenterer for at «demokrati bør forstås som en livsform, altså som noe mer enn en politisk styreform» (Stray & Sætra, 2018). Elevene skal trene på samfunnet i skolen, de skal hjelpes til å knytte sitt medborgerskap til sin egen livsverden. Opplæringen «gjennom» demokratiet skal med andre ord i størst grad handle om at eleven skal kunne ha en reell påvirkning i spørsmål som angår dem selv innenfor skolen. I kontrast til dette kritiserer Børhaug den manglende problematiseringen av «medborgerskap» som begrep og mener at vi risikerer å avpolitisere og individualisere samfunnsspørsmålene for elevene (Børhaug, 2018). Han mener at en tillært forestilling om at demokratisk deltakelse er det samme uansett arena, vil briste når elevene oppdager at demokratisk politikk ikke er slik de trodde. Børhaug tar altså til orde for at opplæringen «gjennom» demokratiet må knyttes tett til reelle politiske institusjoner. Medborgerskapsopplæringen må altså strekke seg ut over det som bare angår skolen.

Demokrati og medborgerskapsforskningen

Det meste av norsk klasseromsforskning viser at både lærere og elever knytter demokrati- og medborgerskapsopplæringen tett opp til opplæringen om valg og demokratiske institusjoner som storting, regjering og domstoler. Forskningen finner også at det er store variasjoner mellom skoler og innad i skoler med hensyn til hva som vektlegges, og hvilket perspektiv undervisningen preges av (Mathé, 2018; Mikkelsen, 2011; Koritzinsky, 2014). Den internasjonale studien International Civic and Citizenship Education Study (ICCS) fra 2016 viser at norske elever jevnt over skårer høyt på kunnskap om demokrati, men den viser også at det fortsatt er et kunnskapsgap mellom gutter og jenter og mellom elever med ulik sosial bakgrunn. De 4,5 prosent som ligger under nivået for svært mangelfull kunnskap, er hovedsakelig gutter med lav sosial bakgrunn og med innvandrerbakgrunn (Huang mfl., 2017). Forskning viser også en sterk og vedvarende sammenheng mellom demokratisk deltakelse og sosial bakgrunn (Kleven, 2019). Opplæring og utøvelse av demokrati og medborgerskap kan dreie seg om individuelle handlinger eller engasjement i sosiale og politiske bevegelser. Uansett er praktisk demokrati avhengig av en viss kunnskap og en viss tro på at det er mulig å nå fram. Her kan arenaer som elevråd, ungdomsråd innenfor lokal politikk og lag og foreninger være egnede steder for å tilegne seg praktisk kunnskap. Noe av det viktigste på veien mot å oppfatte seg selv som en aktiv samfunnsborger ser ut til å være mestringstro: det å ha tillit til at en kan mestre å argumentere, presentere eller organisere aktiviteter rundt politikk og samfunnsspørsmål og ikke minst troen på egen fremtidig deltakelse (Ødegård & Svagård, 2018; Sulitzeanu-Kenan & Halperin, 2013).

Det er fortsatt usikkert hvor stor påvirkning skolen har på utviklingen av elevens politiske mestringstro (Kahne & Westheimer, 2006), men vi vet i alle fall at politisk mestringstro ikke er medfødt. Den utvikles gjennom hele livet, ofte utenfor familien (Strømsnes, 2003). Det betyr at selv om den sosioøkonomiske bakgrunnen er gitt, så vil den politiske mestringstroen være mulig å utvikle, og slik kan skolen bidra til politisk likestilling. Det er viktig for den enkelte elev, men også som et fundament for demokratiet. Ved å engasjere elever i reelle og konkrete prosjekter i samfunnet har man i flere studier hatt betydelig suksess med å gjøre læring relevant for elever. Ved å formidle praktisk kunnskap om hvordan man engasjerer seg i samfunnssaker, og demonstrere for elever hvordan klasseromsbasert akademisk kunnskap kan brukes til samfunnsarbeid, har man ikke bare økt engasjementet hos svake elever, men også utdannet aktive medborgere med stor tro på at de senere vil kunne delta i lignende arbeid (Kahne & Westheimer, 2006). Vi er i bunn og grunn helt avhengige av at flest mulig har tillit til de demokratiske institusjonene og tar dem i bruk.

Helt Ærlig!

I Redd Barna har man i lengre tid jobbet med tema som familiefattigdom og sosial eksklusjon blant barn og unge i Norge. I den forbindelse kom man i kontakt med det nederlandske prosjektet Speaking Minds. Dette prosjektet har gått over flere år, i samarbeid med andre partnere, og er utformet som en tenketank for ungdommer der lokale myndigheter kan be om råd på spesifikke områder. I 2019 var ti kommuner involvert, og 264 ungdommer deltok (Save the Children, 2019). Speaking Minds er spesifikt rettet mot barn og unge som vokser opp i fattigdom og med gjeld. Prosjektet kontakter unge i målgruppen og lar dem jobbe med en konkret politisk problemstilling i ti uker. Ungdommene får senere tilbakemelding på hvordan løsningene og forslagene de har kommet med, er blitt tatt i bruk. Det gode møtet mellom ungdom og beslutningstakere, og den gjensidige læringen prosjektet så ut til å medføre, ble opplevd som unikt, og da særlig at ungdommene fikk anledning til å arbeide med reelle politiske saker.

Representantene for Redd Barna Norge ønsket å få til noe lignende i Norge, og utviklet dermed prosjektet Helt Ærlig! Hovedmålet med dette prosjektet er for det første å bidra til gode levekår og mestring for barn og unge som bor i områder med levekårsutfordringer, gjennom at de får økt innflytelse og mulighet til å skape endring i sitt nærmiljø. For det andre er målet å styrke skolens rolle som pådriver for meningsfull medvirkning og demokratisk deltakelse og styrke ungdoms tro på og kunnskap om demokratiske prosesser gjennom reell medvirkning og politisk påvirkning. Sist, men ikke minst, er målet å øke lokalpolitikeres kunnskap om hverdagen til de unge i sitt nærmiljø. En pilot ble gjennomført skoleåret 2020/2021, og forskere fra OsloMet ble bedt om å evaluere denne piloten i etterkant.

Helt kort gikk prosjektet ut på at lokalpolitikere fikk i oppgave å legge fram tre ulike politiske saker som de ønsket hjelp fra elevene til å jobbe med og finne løsninger på. Elevene i alle 9.-klassene på skolen stemte over hvilket forslag det skulle arbeides med. Elevene jobbet i grupper for å finne løsning på problemet som i dette tilfelle var å skape en rasismefri sone i nærmiljøet. Underveis i prosjektet fikk gruppene veiledning av en lokalpolitiker. Gruppene presenterte sine forslag til sine medelever, og et forslag fra hver klasse gikk videre. Alle i klassen jobbet nå med dette prosjektet, som senere ble presentert for ordføreren og senere for bydelsutvalget.

Fordeler og ulemper ved demokrati- og medborgerskapintervensjoner

Gjennom intervjuer med elever kommer det frem at de syns det var spennende å jobbe med en virkelig sak, og at de har lært og forstått mer om hvor de skal gå, og hva de må gjøre for å få til endringer i eget nærmiljø. Den viktigste og hyggeligste tilbakemeldingen for teamet som stod bak prosjektet, er at ungdommene følte at de ble tatt på alvor og lyttet til:

Det var gøy å snakke med de jeg ikke kjenner.

Og:

De var skikkelig interesserte i å høre på forslagene våre.

Lærerne på sin side var opptatt av at prosjektet på mange måter svarer på fagfornyelsens demokrati- og medborgerskapsmandat. En lærer uttrykte det slik:

I forbindelse med de nye læreplanene var det fint å ha et prosjekt der det var så lett å involvere flere fag. [...] Det var også positivt at elevene fikk kjennskap til bydelsutvalget og kunne være med helt konkret å påvirke politikken. Elevene fikk et eierforhold til prosjektet. Positivt at det var elevene som skulle gi råd til politikerne. Det ga elevene en god følelse at de eide prosjektet.

Politikerne satte pris på og fant egenverdi i å komme i kontakt med lokal ungdom. Ikke minst ble alle de voksne i prosjektet overrasket over hva ungdommene fortalte at de var opptatt av i nærmiljøet, og hva de så på som gode løsninger.

Utfordringer når skolen møter virkeligheten

Et ikke overraskende, men desto mer bekymringsfullt, funn fra evalueringen, var at prosjektet først og fremst engasjerte de elevene som til vanlig er engasjert, de som allerede mestret skolefagene på en god måte. Det ble diskutert om dette var fordi det ble knyttet vurdering til enkelte deler av prosjektet. Lærerne mener at når man setter av så mange timer til et prosjekt, så må noe av det være gjenstand for vurdering. Man skal jo likevel til slutt sette karakter i faget. En bekymring fra lærernes side var også at noen elever ikke ville komme til å bidra noe om de ikke ble vurdert. Vurderingsformen må knyttes til fagets kompetansemål, og dermed gjør kanskje dette noe med den frihet og kreativitet som prosjektet trenger for å kunne fungere.

En annen klar tilbakemelding fra alle lærerne som ble spurt, var at dette var et prosjekt man neppe ville klart å gjennomføre hvis ikke Redd Barna hadde bidratt med tilrettelegging og ressurser. Dette reiser en svært interessant problemstilling som også angår prosjektets tverrfaglighet. Ifølge lærernes tilbakemeldinger hadde prosjektet i seg selv et stort potensial for tverrfaglighet, men dette ble ikke utnyttet i tilstrekkelig grad. Årsaken var at det ikke var godt nok forankret i ledelsen og hele personalet. Det er tidkrevende å samarbeide på tvers av fag, og så lenge det ikke har blitt satt av tid til dette, så blir det bare noen lærere som tar tak i det.

Redd Barna arbeider videre med sitt prosjekt og tar med seg erfaringen fra piloten. Samtidig finnes det flere lignende forsøk i norsk skole. I DEMOCIT har vi for eksempel gjort intervensjoner i klasserom med et samfunnsfagopplegg der ungdom bes ta med seg bilder til skolen av noe i deres lokalmiljø som engasjerer dem, og som de selv ønsker å gjøre noe med. Resultatene er lovende: Selv om mange løser oppgaven «skoleflinkt» med bilder av søppel i naturen og vage svar om miljøspørsmål, ser vi også at det kan komme mer overraskende bidrag, både fra elever med sterke forutsetninger og elever som ellers ikke engasjerer seg spesielt i samfunnsfag. Vi har fått se bilder av nedlagte næringslokaler, av sosiale medier-logoer der elevene ønsket å ta opp farer ved avhengighet, manglende fotgjengerovergang og mye annet. Bildene har gitt grunnlag for gode klasseromsdiskusjoner der elevenes egne innspill har fått stå sentralt. Som forskere mener vi det er et stort potensial i å finne fram til arbeidsmåter som bringer elevenes hverdagsliv og skoleliv sammen i demokratiundervisningen.

Å koble medborgerskap og demokrati til noe håndfast

Demokratiet er under press, og nedgangen i politisk deltakelse, særlig blant ungdom, er en del av dette. Politikken blir mer og mer komplisert, og både de som er folkevalgte, og de som er i statsforvaltningen, gjenspeiler i mindre grad sammensetningen i befolkningen. Demokratiet som styreform utfordres altså fra flere sider, og manglende engasjement og interesse for politiske prosesser blant ungdom er en del av problemet. Målene med Helt Ærlig! har vært flere. For det første skulle man skape et prosjekt som skulle bygge bro mellom skole og det virkelige liv, der man lærte elevene om hvilke påvirkningsmuligheter de har i lokalmiljøet. Dette har prosjektet langt på vei lyktes med. For det andre skulle man gjennom praktisk tilnærming engasjere ungdom som vokser opp i områder som skårer lavt på levekårsindikatorer. I og med at prosjektet har lyktes i å engasjere flesteparten av elevene som deltok, har man, til tross for at lærerne rapporterer om at de ikke klarte å engasjere de aller svakeste og minst engasjerte elevgruppene, kanskje uansett lykkes med å nå noen av de 4,5 prosentene av ungdommene som hadde lavest skår på ISSC-undersøkelsen.

Det er ingen tvil om at det både er tidkrevende og utfordrende å få til tverrfaglig samarbeid, og enda mer tid tar det når man skal involvere eksterne parter. Likevel er det så mye som peker i retning av at dette er en fruktbar vei å gå, at man kanskje bør sette av tid til å se hva man kan få til av lignende, gjerne lokale, prosjekter, der eleven engasjeres i praktisk arbeid i sitt eget lokalsamfunn.