Hvordan skal barna oppdras?

Når barn av innvandrere får egne barn, blir spørsmål om identitet og tilhørighet aktuelt på nye måter, kommer det frem i en fersk forskningsartikkel fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA.

For hvilke verdier og tradisjoner fra egne foreldres kultur skal de videreføre til barna sine? Hvilke skal de bryte med? Og hvor norske skal de egentlig oppdra barna til å bli?

– Dette er noen av tingene som settes på spissen og som må tas stilling til når andregenerasjonsinnvandrere selv blir foreldre, sier forsker Monica Five Aarset.

I bunn og grunn handler det om flere ting, mener hun. Blant annet om hvilke framtider de ser for barna sine, om hvem barna er og hvem de skal være.

– Men det dreier seg også om hvilke muligheter og utfordringer de vil kunne møte på, sier hun.

Bryte med røttene eller ikke?

Så hva blir så løsningen for de fleste? Hvordan gjør de det?

I artikkelen Thinking through generation, nylig publisert i boka Generational Tensions and Solidarity Within Advanced Welfare States, har Aarset og kollegaer Monika Grønli Rosten og Ingrid Smette undersøkt dette – og hva som skjer med familiepraksisen når barn av innvandrere får barn selv.

Bidrar generasjonsskillet til at de bryter med sine røtter og blir som majoriteten, eller viderefører de oftest sine egne foreldres praksis og tviholder på deres kultur?

Svaret er at det sjelden blir enten det ene eller det andre.

– Foreldrene i våre studier beskriver foreldrepraksiser som utfordrer enten/eller-forståelser av endring og kontinuitet, sier forskeren og viser til ulike eksempler fra datamaterialet deres.

Noen vil alltid mene at barna ikke er "norske" nok.

Det er blant annet basert på intervjuer med rundt 50 voksne barn av innvandrere fra Pakistan, India, Somalia og Sri Lanka.

– For eksempel fortalte en familie at det er betydningsfullt at barna går på tamilskole på fritiden og lærer tamilsk språk og kultur, samtidig som de opplever seg som norsk og en del av det norske fellesskapet, forteller hun.

“Norske” nok?

Aarset mener at de i arbeidet sitt ser klare tendenser til at det for mange av andregenerasjonsforeldrene handler om å gjøre barna rustet til å takle møtet med diskriminering, og det at noen alltid vil mene at de ikke er «norske nok».

– En mor med foreldre som har innvandret fra Pakistan, forteller for eksempel at det er viktig for henne at barna vokser opp som en del av det norske storsamfunnet.

Derfor har hun, mannen og barna flyttet til et område hvor det hovedsakelig bor majoritetsnorske. Men der blir hun samtidig bekymret for om det er rom for at barna kan være både muslimer og norske, og for eksempel ikke drikke alkohol, men likevel få være en av vennegjengen.

– Og hun lurer også på hvordan hun selv vil reagere hvis barna begynner å feste og drikke alkohol eller ikke lenger vil være muslim, sier hun.

Sammensatt og kompleks tilhørighet

Et annet eksempel Aarset viser til, er familien som forteller at barna deres deltar i online Koranundervisning med en religiøse lærd som befinner seg i Pakistan.

– På en måte kan det være en videreføring av en religiøs praksis til neste generasjon, sier hun og legger til at det på et annet nivå, kan forstås som en endring og tilpasning fordi online-undervisningen tar kortere tid, er mer effektiv og individuelt tilpasset. Det kan også lettere kombineres med andre fritidsaktiviteter, som for eksempel fotballtrening.

– Dette viser uansett at etterkommer-foreldre utfordrer velferdsstaten og storsamfunnet til å forholde seg til at befolkningen i Norge lever med sammensatte og komplekse tilhørigheter, livsbetingelser og hverdagsliv, sier hun.